Kald Kievsk sommerhelg

Det er som å være hjemme i Rogaland dette her. Overskyet, regn, vind – og rundt 15 grader. Langt fra de tredve gradene og litt for varme solen vi er vant med.

Lørdag var en dag ganske for meg selv. Jeg har skrevet om den før, fotballkampen i regnet. Det var artig nok det, men så var det hjemme og være hjemme.

På søndagen var det rett og slett ganske surt. Temperaturen var 10-12 grader, og det regnet mer eller mindre konstant. På treningsanlegget var vi bare tre stykker, jeg kan knapt huske det har vært så få der. Dermed var det også få som fikk med seg et digert tre ramle over treningsapparatene. Det var en spesiell opplevelse, jeg stod 15 meter unna, og hørte braket. Aldri har jeg vært så nær et fallende tre, før. Den opplevelsen skal få en egen post, på en ledig dag.

Hjem igjen var det sånn at det var ekstra trening å gå med genseren, tung og våt av regn som den var. Jeg sviktet ikke kortbuksen, prinsippfast som jeg er, men jeg hadde på meg en ukrainsk hettegenser og beholdt den på under hele treningen. Sjelden.

Det kalde været gjorde det ikke godt å benytte søndagen på venstre bredd som vi pleier, her var det ingenting som inviterte til bading. Så vi gjorde noe uvanlig, Irina og jeg ble med mama Olia til kjøpesenteret Arsjan. Det pleier være en lidelse for oss, i hvert fall for meg, men denne gangen skar vi gjennom: vi gikk rett til lekerommet Happyland. Og jeg betalte pengene det kostet for Irina å gjøre aktivitetene. Dermed var det Olia som kom til oss, og ikke vi til henne. For første gang på noe kjøpesenter, vil jeg tro.

Etterpå satte vi oss i en marsjrutka for å reise helt over til venstre bredd. Olia og jeg hadde spist godt, men det hadde ikke Irina. Så dermed måtte vi til Pesto, stedet med restaurant og lekerom for barn. Maten er så som så, minus, men det er ideelt for barnefamilier. Barna koser seg, og da er det lett å være voksen, selv om maten kunne vært bedre.

Olia smatt unna for å kjøpe litt badetøy i tilfelle vi skulle bade, det var ganske kaldt, men litt solgløtt, og elven er jo varm og grei. I utgangspunktet var bading langt unna det man i vår tid kaller «mulighetsrommet», da vi reiste til kjøpesenteret Arsjan, men nå kunne det jo hende etter at vi hadde spist. Olia har det ikke kjekkere enn i butikker, så hun er det vel unt. Med Irina er det enkelt å være alene, når hun kan være i lekerommet, med barnevakt.

Jeg spilte meg en hamburger med pommes frites, til Olias store fortvilelse. Den kostet 148 hryvnaer, cirka en femtilapp, men var likevel altfor dyr for Olia. Det var mye billigere mat å bestille. Ikke var det noen god burger, heller, så det var ingen glede for pengene. Hva jeg vil frem til, selv om det akkurat nå ikke kan se slikt ut, er at det satt en ukrainsk kjendis like ved bordet ved siden av oss. Det fikk Olia til å glemme den dyre burgeren. Det ble fotosession, først med meg og kjendisen, og så med Olia og henne. På bildene av Olia og henne er det lett å se at dette er noe spesielt, Olia sperrer øynene opp, og er det man kaller starstruck. På bildene av meg og kjendisen, ser det ut som om det er jeg som er kjent.

Hun heter Katja Blis, for den som vil sjekke henne opp på YouTube. Olia viste meg filmer etterpå, og jeg så da at jeg hadde sett henne før. Hun har en fantastisk stemme, kraftfull over tre oktaver, og hun blander ukrainsk tradisjon og folkesang med moderne rytmer og teknologi. Veldig inn i tiden, altså, og også effektfullt, må man innrømme. Her, på restauranten, var hun imidlertid en helt vanlig kvinne, eller jente, som de foretrekker å kalles her. Olia sprang etterpå tilbake til restauranten og betalte regningen hennes, og vel så det. Det var en fin gest, synes jeg. Når Katja skulle betale, var regningen allerede betalt, og vi vekk.

Nå tok dagen en litt uventet vending som definerte resten av kvelden. Det var VM-kamp i fotball, Spania – Russland. På Twitter så jeg at Spania oppskriftsmessig hadde tatt ledelsen, men at Russland hadde utlignet. Da vi gikk bortover gaten ved elven, gikk vi forbi en pub der de viste kampen på lerret. Jeg fikk tillatelse av Olia å gå inn, det var jo Russland, og mot Spania, og jeg kjøpte meg en øl for å se den siste halvtimen.

Resten er historie. Det ble ekstraomganger, straffespark, og Russland vant til slutt en sensasjonell seier. På puben virket det til å være halvt om halvt som holdt med Russland g Spania, men folk var generelt ikke så veldig interessert. Det var ingen elleville jubelscener, og ingen synlig sorg og irritasjon. Jeg var imidlertid veldig glad, de spanske spillerne har vunnet mer enn nok, med klubb og land, det er på tide de blir satt litt på plass.

Vi slengte oss på en buss og en metro, og kom forbi en restaurant i nærheten av oss akkurat i det Danmark – Kroatia ble satt i gang. Folk som følger med vet hvordan den kampen gikk, det var to mål i løpet av de første fem minuttene. Det var akkurat mens vi var der. Jeg fikk tillatelse av Olia til å se den kampen også. Og på restauranten var de kjempeglade for å få en ekte gjest, det er i det hele tatt et mysterium hvordan mange av utestedene her får det til å gå rundt, med flere ansatte enn gjester. Jeg bestilte mat og et par øl, her også, og ble for første gang denne ferien egentlig litt beruset. Det var jo en serie med øl fra Pesto, Russland – Spania, og nå til sist Danmark – Kroatia.

Kroatia vant på straffer, i det som mest av alt må betegnes som en nervepirrende affære. De fotballinteresserte finner andre blogger enn denne. Nå møter Kroatia Russland i kvartfinalen, og den kampen vil jeg også. Plutselig er VM blitt litt gøy.

Men det aller gøyeste og beste er min kjære familie. De var ennå ikke i seng da jeg kom hjem, og klokken ble ett før vi alle fikk lagt oss. Vi var alle i veldig godt humør. Det er ikke fint vær, men det er en veldig fin tid, her nede i Kiev.