Endelig ukrainsk SIM-kort igjen!

De fleste vil vel få utenlandsk SIM-kort når de gifter seg med noen fra landet. De vil vel ikke som meg, kvitte seg med det de allerede har?

Jeg begynte å reise i Russland fra 2004, og utvidet med Hviterussland og Ukraina i 2007. Fra tidlig av fant jeg ut at det lønte seg veldig å investere i et lite SIM-kort i landet, det gjorde det praktisk talt gratis å ringe og sende SMS, skulle jeg komme i kontakt med noen her. Så mange kontakter hadde jeg selvsagt ikke, men de jeg hadde, lå på adresselisten, sånn at jeg kunne melde dem når jeg var her, og vi kunne avtale å treffes.

Da jeg traff Olia her for første gang, hadde jeg ennå en slik telefon, og kan utmerket huske følelsen da den første meldingen hun sendte meg – var på norsk! Det kunne virke skjebnebestemt, at det skulle bli oss.

Men så gikk kortet ut på dato, av en eller annen grunn, jeg husker ikke lenger omstendighetene, jeg vet bare at i ganske mange år nå har Olia og jeg ikke hatt muligheter til å ringe eller melde hverandre når vi har vært her. Vi har i så fall måttet bruke dyre norske omveier, noe vi praktisk talt aldri har gjort.

I går fikk vi det i orden igjen. Og det på en dag som viste at det trengtes.

*

Vi tok ut i vanlig tid, sånn litt ut på ettermiddagen. Akkurat i det vi gikk ut, Irina og jeg først, ble det litt regn og litt kald vind, sånn at jeg ba om en ekstra genser til meg selv. Da gikk de amok. Irina hadde allerede strømpebukse og langbukser, to gensere, tøyjakke og luke, tross at prognosene varslet 22 grader. Det er liksom andre regler for været, her. Men da solen brøt frem, og vi satt og ventet på bussen, skjønte vi at vi hadde overdrevet. Vi hadde flere klær enn vi hadde plass til i vesken, og det var så varmt at det var plagsomt.

Olia skulle løpe hjem med dem, og så skulle vi avtale å treffes.

Not.

Dette er å be om problemer. Irina og jeg setter oss på buss nummer 62, ned til Postjova, med plan om taubane og lekeplass. Olia skal liksom treffe oss på en lekeplass, der oppe, en vi sånn cirka har avtalt, etter at jeg har gjort rede for henne vår sannsynlige løype. Neste 62 går om cirka 20 minutter, Irina og jeg kan godt vente nede på havneplassen de minuttene. Det vil ikke Olia. Hun vil heller komme til oss, via metro, fra en annen vei.

Trøbbel. Bussen er steike varm, går langsomt i den tiltagende rushtrafikken, og da Irina og jeg kommer ned til havneplassen med fonten, vil Irina selvsagt inn i den. Og fra meg får hun alltid, alltid, alltid lov til det. Til tross for at jeg ikke har tørre klær til henne etterpå, overhodet. Olia har tatt med absolutt alt.

Og etter hun har vært i fontenen, må vi plent opp taubanen, for å ha sjanse til å treffe Olia. Der oppe er det som ventet en nylaget lekepark, jeg ville treffes der, men det kunne være problemer for Olia, derfor gikk vi bort til den gamle og verre lekeplassen lenger unna. Hele tiden var det en kamp for meg, å finne et eller annet nett, for å finne ut om det var England og Columbia som spilte, en kamp jeg hadde lyst å få litt med meg.

Men ingenting. Irina lekte riktignok fint, ingen problemer der, men jeg hadde verken kontakt med Olia, eller med nettet, og kunne ikke vite noe om verken henne eller kampen. Så det var å tusle rundt og se seg om, hele tiden med forsøk på å finne et nettverk å koble seg på.

Til slutt kom Olia, glad og fornøyd, som alltid. Hun hadde fått kjøpt sim-kort, og plassert det i min gamle iPhone 4. Det er en favorittelefon, den telefonen som sikkert har utgjort det største spranget, perfekt i format og evner, men den tålte ikke å ligge i en lomme det kom snø i, dermed ble den frostskadet. Her i Kiev klarte de å reparere alt, utenom fotoapparatet, og siden har denne telefonen vært en ytterste reservetelefon og Olia sin telefon. Nå var den min ukrainske. Hadde Olia bare brukt telefonen vi arvet av mor, iPhone 5, der alt ennå virker på et vis, og som jeg ennå stadig har med meg. Det er et fremtidig mål, å få sim-kortet over dit.

I forbifarten bemerket: det vil ikke utgjøre noe stort problem. Det er bare å skjære sim-kortet til en mindre størrelse, og plassere det der. Kjenner jeg oss rett, vil dette ta litt tid.

Irina lekte lenge, lenge også etter at Olia kom. Hvilken fotballkamp som enn var, så var den slutt, da vi endelig kom oss til et sted med nett. Det var en georgisk restaurant, med nett, som Olia fant, i det hun var og så etter garn i en butikk i nærheten. Dette er en georgisk restaurant vi ikke visste om, og som jeg ikke vet om er ny. Den ligger rett opp fra Maidan, virkelig nær sentrum, men var likevel av de billigere. Olia likte den kjempegodt, mens den for meg var mer grei. På georgisk mat er dette standard mer enn godt nok. Olia kjøpte meg til og med en liten shot, så da var jo alt velstand.

På vei hjem greide vi akkurat ikke å komme oss ombord i nummer 62, så vi måtte gå til fots langs Marinskij Park, opp til Arsenalnaja. Det er et godt stykke, og selv med Irina på skuldrene, kom vi oss ikke opp før fotballkampen jeg ville se, hadde begynt. Vi skilte lag, Olia og Irina reiste hjem, mens jeg reiste til Patrick pub.

Der så jeg kampen England – Colombia. Alle som så kampen, vet hva det var for noe. Det er kjekt å sitte på pub og drikke øl, og følge med på sosiale medier, men fotballen i seg selv, er ikke hva den var. Jeg så ferdig kampen, straffesparkene og alt, og gikk hjem og la meg, sammen med de andre. Nå har jeg også ukrainsk sim-kort. Foreløpig er det installert i en telefon der jeg ikke vil ha så mye nytte av det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s