Man skal alltid åpne for eventyret. Dette er historien om hvordan vår lille Irina havnet i et bursdagselskap her i Kiev.
Morgenen gikk som vanlig. Det eneste uvanlige var at Olia glemte hun hadde kyllingvinger til meg, lapki, som de sier her nede, en fellesbetegnelse for vinger og lår. Nyttig for det vi blir servert. For de som er interesserte i litt dagligliv her i Kiev, og ellers i Ukraina, er det blant rettene som spises oftest, siden dette kjøttet er billigst.
Sommeren har så langt vært uvanlig kjølig. Så når temperaturen i dag kom over 20 grader igjen, reiste vi etterlengtet straks til stranden. Det var det ikke så mange andre som gjorde, stranden var praktisk talt tom, om det var det manglende ølsalget eller den egentlig litt sterke vinden som gjorde det. Vi oppdaget også at det ikke var noe spesielt varmt. Solen strevde med å trenge gjennom skyene, og vinden var merkbar.
Men Irina og jeg – badet. Vi hadde endelig med madrassen hennes også, en bitte liten svømmemadras, som der kjekkere ut enn den egentlig er. Den er vanskelig å flyte på, både for store og små. Heldigvis er Irina så uredd i vann, at hun glatt tåler å få vann inn alle steder, og at hun ikke blir skremt om hun må være under vann noen sekunder, før jeg får henne opp. Hun kaver med å svømme litt, og klarer å holde ansiktet over på et vis, men nå var det litt bølger på grunn av vinden, så da skvulpet det over, og ble vanskelig for henne.
Vi hadde det likevel gøy.
Olia, for sin del, stakk av til butikken, hennes favorittaktivitet, om det er sommer eller hva det er. Der ble hun en liten time, og kom tilbake med krydder (!), litt is og kjeks, og en øl til meg. De selger ikke øl på stranden og i kiosker, lenger, men de har lov å selge i butikken, og det er lov å drikke den hvor man vil. Irina og jeg hadde allerede kjøpt hver vår is, og med den ekstra fra Olia ble det i overkant for meg.
Sånn i det hele tatt: Dagen var bare måtelig. Det var ingenting i den som tilsa dette skulle det bli bursdagsfest av.
Men man må stille seg til disposisjon for uventede eventyr, så kommer de av og til. På himmelen samlet mørke skyer seg sammen, det blåste til som det gjør før kraftig regn. Kort sag: Olia ville hjem. Irina ville på restaurant, hun brukte for første gang i sitt liv uttrykket «Business lunsj», hun har snappet det opp fra Olia og meg, men Olia ville hjem, så det ble ingen business lunsj. Det var dessuten for sent. Klokken var over fem, ingen restauranter har business lunsj så lenge.
Vi ruslet derfor bort til bussholdeplassen, til Irinas milde protester, og Olias milde insistering. Jeg var innstilt på bare å hoppe på en eller annen buss, og kjøre inn i eventyret, mens Olia ville hjem. «Eventyr er for dager det ikke blir regn», var et uttrykk hun ikke brukte, men kunne ha brukt. Hva hun sa, var at hun ikke ville hoppe på en full buss med ståplass, for å reise til et ukjent sted.
Mens vi stod på andre siden av gaten så vi en av våre busser, nr. 55, komme. Den hadde tatt oss hjem. Da vi først stod og ventet, var den første bussen som kom nr. 115. Det er den som tar oss helt over til Kontraktovaja plosjad. Den mest eventyrlige av dem alle. Jeg presset på for å få oss inn i den, men Olia nektet, hun ville hjem. Jeg velger imidlertid alltid eventyret, og tok med meg Irina inn i det, inn i den.
Klokken var mellom seks og sju da Irina og jeg gikk bortover havneplassen, den de har shinet sånn opp etter Maidan. Denne delen av Ukraina vil gjerne være Europa, men det er fullstendig russisk sånn de har laget det til. Enhver russer vil føle seg hjemme, her, enhver europeer vil føle det er eksotisk. Jeg liker det sånn, og tuslet med Irina ved siden av meg, forbi alle bodene og barene, alle som vil loppe penger av de som kommer på besøk. Det dårlige været gir dem en dårlig sommer, og også i dag er det færre folk enn det burde.
Uten Olia, uten veske og uten kamera, prøver vi ingen av aktivitetene, Irina og jeg. Vi går i stedet for å spise middag. Var det opp til meg, ville det blitt Alo Vera, den georgiske restaurantene i strøket. Men som barnefar, er det ikke opp til meg. Vi går til restauranten Irina liker best, Liubov Markovka, restauranten med lekerom. Det er mer en kafé en restaurant, egentlig, mye bedre på søtmat enn middagsmat, og altfor mange retter uten kjøtt, til at jeg kan like det. Den er dessuten internasjonal og turistvennlig, fullt av slagord på engelsk, og påminninger som at «ingen sann venn lar en drikke vin alene».
Det var her det var bursdagsselskap. Lekerommet er offentlig, og det er ikke som i Norge og som jeg er vant med, at lukkede selskap stenger igjen all aktivitet. Bursdagsselskapet kunne ikke nekte andre barn å leke. Og barn er barn, mye mer aksepterende og inkluderende enn voksne, og mye lettere for å tenke at her var det kjekt, her vil jeg også være med. Med andre ord: Irina oppførte seg som en hvilken som helst gjest. Og hun ble tatt i mot som en.
Litt spesielt ble det, riktignok, da det var leid inn underholdning, og disse serverte kostymer, leker, ballonger og såpebobler. Jeg hadde bare mobilen å være på nett på, og selskapet opptok begge de to salene nærmest lekerommet, jeg måtte sitte et stykke unna, men der fikk jeg sitte helt i ro og fred. Jeg stakk bare oppom av og til, for å forsikre meg om at det var greit Irina var der, og at hun oppførte seg fint. Til min glede og stolthet oppførte hun seg eksemplarisk, og gjorde nøyaktig som de unge voksne i forkledning sa. Da hun fikk beskjed om å sitte på stolen og vente, satt hun og ventet som en spent dukke.
Det eneste var da en av de andre jentene, betraktelig yngre og mindre, tok en av ballongene Irina hadde først. Da gråt hun bitterlig, og hytter med den lille pekefingeren, dette var galt. Jeg prøvde å forklare Irina at i bursdagsselskap gjelder andre regler når man er gjest, man må bare være grei og finne seg i hva andre gjør, eller forlate selskapet. Så veldig lett var det ikke å få dette budskapet inn, men jeg fikk i det minste inn i henne litt mat, mens jeg forsøkte å forklare.
Selskapet varte til det ble mørkt, i nærmere ti-tiden. Irina var der vitterlig flere timer, og i lekerommet med de andre etter at de to barneartistene hadde gått. Hele tiden ba hun meg om å bli litt til, tsjut-tsjut, som de sier her. Det fikk hun lov til. Jeg er ikke den som tar Irina vekk fra et sted hun synes er kjekt. Det var først da hele festen var slutt, og alle gikk hjem, at vi også gikk.
Da hadde Irina fått oppleve såpeboble-kunst, og til og med å få stå inni en såpeboble. Tre ganger laget de såpebobler over henne, så var det de andre sin tur. De var veldig snille, disse bursdagsfeirerne. Gjør vi det sånn i Norge, egentlig? Der det er regler for barneselskap, og der «alle må være med». Jeg vet ikke så mye om det. Jeg snek i alle fall en ukrainsk hundrelapp inn blant gavene til den lille jenta som fylte året. Vi kan godt betale litt for oss, eller gi en liten gave, alt etter hvordan en ser det, når vi først fikk være med så lenge på moroa.
Irina hadde en kjempedag. Jeg hadde også noe artig å skrive hjem om. Alt på grunn av at vi hoppet på bussen som kom forbi, eventyret som oppsto.
En helt grei blogg 