Endelig en ordentlig badesøndag

I går var første søndag for i år vi kom oss ordentlig over til venstre bredd for å bade. Det er det som har vært tradisjonen.

Dagen var treningsfri for meg, så jeg stakk innom den lokale kaffebaren for å ha stabilt Internett på morgenen. Der møtte ukrainsk service norsk høflighet. Det tok en time fra jeg fikk regningen, til jeg dristet meg bort for å si fra at det var på tide å samle pengene inn, sånn at jeg fikk vekslepengene. Da var klokken ett, og vi fikk en altfor sein frokost.

Så er det vårt vanlige sommel, og klokken er henimot tre før vi kommer oss ut. Ganske dumt, selvfølgelig, det gjelder jo å ha sollyset, og ikke kveldsmørket ute. Men folk med leilighet eller ferieopphold i Spania eller andre varme land, vet det bare kan ta lang tid før man kommer seg ut om dagene. Jeg ivrer nok på for å få oss ut tidligere, men er jo selv også skyld i det, siden jeg bruker formiddagene til å trene eller på kaffebar.

Uansett var ruten for dagen metroen over til Levoberezjna, det er rød linje, og så gå fra metrostasjonen bort til strendene. Da vil det i løpet av dagen bli en runde, bort til Platonabroen, og buss 55 eller 118.

Utenfor metroen er det rett opp på skuldrene mine for Irina, og så er det å labbe i vei. Det er kjent område for oss, og ekstra kjent for meg, siden det var her jeg gikk frem og tilbake hver dag i fjorten dager, på språkskole her i 2007. Med Irina på ryggen, går det fort.

Rett ved broen, før den kunstige halvøyen, har det kommet til et hoppeslott. Det er hoppeslott som det passer seg her. Motoren er på, men det er ingen i nærheten å betale penger til, eller spørre om det er lov å bruke det. Det har form som en drage, med dragemunn og tenner. Irina får hoppe litt, mens Olia og jeg spekulerer i hva det er for noe. Det ser ut til å være en nedlagt butikk, eller slags kafé, like ved, og det står også en trampoline her. Det har virkelig preg av å være forlatt, utenom altså dette hoppeslottet, som står på og pumper seg kontinuerlig opp.

På andre siden av broen går Olia tradisjonen tro i butikken, mens Irina og jeg stikker ned til noen treningsapparater for å vente. Det er apparat av en type som dukket opp for noen år siden, og nå sprer seg over hele byen, karakteristiske oransje. Det er for voksne å løfte kroppen sin i, men fungerer vel litt for barn også. I alle fall får Irina prøve seg, med min hjelp, til Olia kommer med is og kaffe.

Og så er det bading til den store gullmedaljen, og vel så det. Vi bader ved en strand vi sjelden er, enda jeg liker den, og det bestandig er mange folk her. Den er bred og langgrunn, og det er fin utsikt over til andre siden, til en liten og litt for luksuriøs båthavn med tilhørende luksusleiligheter, og til metroen over broen lenger borte. Akkurat stranden vi legger oss på, har veldig skittent vann, og elendig bunn, men Olia foretrekker denne, siden det er litt færre folk her. Og Irina lar seg ikke skremme av grumsete vann og ekkel bånn.

Dette er den mest omfattende badedagen, så langt i år. Normalt finner vi på litt andre ting også, men akkurat her, var det ikke så veldig mye annet å finne på. Ikke hadde vi med noen leker eller noe til Irina, heller. De stundene vi ikke badet, satt hun og fiklet i sanden, og utfoldet barnesinnet på de senere så utilgjengelige måter. Jeg, spaserte frem og tilbake i vannkanten, med mer voksne, og mer kjedelige tanker.

I vannet gikk Irina som en propell, rundt og rundt. Eller opp i luften, eller liggende og liksomsvømme. Hun bryter grenser hele tiden, og det er ganske sikkert sjelden det befinner seg et sånt barn på disse strendene, som er med på så mye og så vill badeaktivtet. Noe Irina liker skikkelig godt, er å snurre så fort rundt at buksa glir av. På russisk heter det gola popaja kommanda, best oversatt «Nakne rumper IL». Hun elsker det, og hyler av latter. Ved en anledning datt buksa ned i bånn, og vi greide ikke å finne den igjen. Også Olia måtte ut å hjelpe, før vi endelig hadde den i hendene igjen, og kunne ta den på.

Det var noen andre barn også som lekte. De var litt eldre enn Irina, så hun kunne ikke naturlig gli inn i leken, men særlig en av dem åpnet litt opp for Irina. Jeg kunne liksom sende Irina bort til henne, og hun ville ta i mot. Hun var selvsagt engstelig for å se Irina sånn hun svømmer i vannet, med bare ansiktet over, akkurat som hun er i ferd med å drukne, og jenta tar henne opp med en gang, alltid. Hun er også forundret over hvor høyt Irina flyr, når jeg kaster henne opp i luften.

En av de andre jentene har en ball, og Irina får en motivasjon til å bevege seg, for å komme seg bort til ballen. Det er flashback til Irinas første leveår, første sommer her nede, da hun også var vill i vannet, og også vill etter baller. Da det lå en ball i nærheten, fikk lille Irina endelig motivasjonen til å krype, og kravlet seg i vei etter denne ballen, alt hva de små babyarmene og føttene kunne frakte henne. Nå gjorde hun det samme i vannskorpen, og kom seg vitterlig av gårde.

Etter omfattende badeaktivtet var det på tide å få seg noe mat. Jeg hadde satt meg ut et mål: Den nye georgiske restauranten. Irina hadde sitt eget mål: Restauranten med lekerom. Det var en kamp mellom viljer, og denne gangen vant jeg. Nå var det søndag, vi skulle spise godt. Så kunne vi heller gå bort til Pesto med lekerommet etterpå. Med litt lirking og overtalelse og tvang, gikk det godt, Irina ble med.

Og vi hadde et alle tiders måltid. Dette var en topprestaurant, skikkelig georgisk kvalitet. Man merker den på hatsjapurien, det er kvalitetsmerket. Om den er skikkelig, er alt skikkelig. Irina var også sulten, og spiste rikelig. Glemt var restauranten med lekerom, hun vet hva hatsjapuri er, og spiser av hjertens lyst. Det var også litt lekebarter og forskjellig å leke litt med, sånn at det aldri ble noen tålmodighetsprøve for henne, alltid noe å finne på. Karakteristisk var dette også et restaurantbesøk helt uten nett og mobil, ikke før vi skulle betale og dra, fikk vi koden til WiFi, og koblet oss på, så vi hadde den til en annen gang. Det ar en nydelig avslutning, på en nydelig søndag.

Slitne, mette og lykkelige tuslet vi bort til bussholdeplassen, der det ikke lenger er lenge å vente før en buss tar oss hjem. Denne gangen var det 118, den beste av dem alle, som bringer oss helt frem til gårdsplassen foran leiligheten. Det var som seg hør og bør, en dag som denne.