Fredag 13

13 blir regnet som et ulykkestall, og fredag den 13´de er den verste dagen av alle. Noen mener det kommer av Jesu´siste måltid, der det var 13 til bords, og det var en fredag han ble korsfestet. Jeg er ikke så sikker på om det er dette som er forklaringen, eller om det er riktig å søke noen forklaring i noe som temmelig tydelig er overtro. Det er kanskje en blindvei å søke rasjonelle forklaringer på det.

Russland er et atskillig mer overtroisk land enn oss. Det vet de som har reist i Russland, levd tett på russere eller lest mye om det. Jeg hadde lest veldig mye før jeg giftet meg i 2009, med en kvinne fra Kiev, men en del av den russiske kulturen. Hun er utdannet, vet ting, og har omløp i hodet, men jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor ofte det irrasjonelle tar overhånd over det rasjonelle. For moren og søsteren er det enda verre. Det er liksom ikke rasjonelle argument som vinner diskusjonene, det er ens egen overbevisning.

Jeg har stor respekt for folk med en annen tenkemåte enn jeg. Slik holder jeg lykkelig gift, og har gode venner i mange forskjellige miljøer og med forskjellig livssyn. Når kona vil sitte på koffertene noen sekunder i stillhet før vi reiser på langtur, så gjør vi det, selv om jeg nok heller ville foretrukket å komme oss av gårde. Særlig når vi har dårlig tid.

I dag var det fredag den 13. Og i tillegg fullmåne. De er ikke fanatiske, om jeg hadde insistert på å reise med Irina til stranden, eller tilbringe dagen som vanlig, så hadde jeg ikke blitt hindret. Men moren ville føle seg mye bedre, om vi akkurat denne dagen her, ikke tok noen sjanser, men holdt oss rundt hjemmet. Et par små nestenulykker de siste dagene, forsterket dette ønsket, også hos kona. Å kalle det nestenulykker, er å ta i, det var aldri noe i nærheten av å være skummelt. Men ting trenger ikke være skumle for å sette en støkk i folk. Man skal respektere det, synes jeg.

Det var riktignok vanskelig, da det var en usedvanlig varm og klam dag. Temperaturen viste mellom 25 og 30 grader, men det var skikkelig svett og ubehagelig, skikkelig sånn at det eneste naturlige ville være å finne seg et kjølende vann å slenge seg i. Vi har fine strender, til elv å være, og storkoser langs elvebredden. Så det var sykt vi ikke reiste, og min grunninnstilling om å respektere andres meninger fikk prøve seg skikkelig.

Særlig var det irriterende da buss 118 straks kom da vi stod på bussholdeplassen, den som bringer oss til stranden, og som vi så mange ganger har måttet vente må. Nå var det 14 vi skulle ta, den som bringer oss til botanisk hage. Jeg skal ikke underslå at jeg var gretten. Både Irina og Tasia var med, datter og niese. Jeg vet godt at det ikke hjelper noen å være gretten, og jeg ikke hadde noe med å ødelegge dagen for de små eller for noen.

Det må med at Olia gjentatte ganger lot meg slippe fri, og sa jeg kunne reise hvor jeg ville, så skulle hun passe ungene. Men det er feil det også, synes jeg. Og så er det jo slik, at skikkelig kjekt på stranden, er det bare når Irina og Olia er med. Jeg hører sammen med dem. To ganger forsøkte jeg meg litt selv, begge gangene vendte jeg tilbake i løpet av minutter.

I botanisk hage gjorde Olia skikkelig konearbeid, og kjøpte meg en øl. Da blir alt mye lettere. Det var altfor varmt, selvfølgelig, men vi satt jo i skyggen, og barna lekte på lekeplassen. Med en øl blir alt lettere, tenkte jeg. Og så skjønner man at alt er lett også uten øl. At livet er ganske bra, og at ølen egentlig ikke har så mye å gjøre. Det er det andre som betyr noe.

Vi var i botanisk hage i flere timer. Mot kvelden, ble det kjøligere, og mer utholdelig. Ingen ulykke skjedde oss, denne fredag 13., utenom ulykken at vi ikke kom oss til stranden. Det er en sikker ulykke, en sikker feil, mens det på stranden ville være en veldig liten sannsynlighet for at noe gikk galt, og fredag 13. kom til sin rett. Slik argumenterer jeg, men jeg er rasjonell. I akkurat dette her er jeg ikke i det hele tatt integrert med russerne, og deres østeuropeiske naboer.