På en dag det ikke skjedde noe særlig spesielt får dette være overskriften. I går var det fredag den trettende, men det var i dag lille Irina falt lite grann, uten at det får forstyrre overskriften jeg alt har satt.
Dagen var treningsfri, og begynte utenfor kaffebaren like bortenfor der vi bor. Der har jeg tilgang til stabilt nett, og kan lese utenlandsk litteratur med tilgang til digital ordbok. Litt uventet er det Dante, Divina Commedia, som er blitt lektyren. Kanskje har andre samme erfaring? I tider det er ekstra travelt med mye å gjøre, så er det som om det blir lettere å legge til enda litt til. Mens når det er rolig og fredelig, blir man bare slapp, og gjør ingenting.
Jeg er halvveis i et tyskstudium, og vil gjerne kunne russisk feilfritt og utvunget, men så er det altså italiensken som også har kommet inn, og krever sin plass. Komedien til Dante er fascinerende lesing. Jeg har fått tak i et digitalt eksemplar med omfattende noteverk, alt på italiensk, og jeg er dermed i stand til å få med meg handlingen skikkelig, også. Det går sakte, selvfølgelig, men jeg har ingen hast. Dette er et evighetsprosjekt.
I dag var det Canto III, den som åpner med skiltet utenfor Helvetesporten, der det står så berømt at den må legge igjen alt håp, som trår inn her. Dante – hovedpersonen i sin egen fortelling – tør ikke, men Vergil leder ham i hånden, og ledsager ham. Tankene og måten det er skrevet på, er fremmed i dagens verden, men det er ordentlige greier for dem som setter seg inn i det. Det er et verdenssyn og en filosofi som gir full mening, med en kjærlig Gud, og evig straff for de som benytter friheten han har gitt oss, til å synde. Synderen får sin rettferdige straff, helt etter den synden han har begått. Som jeg sa, fremmed – og kanskje til og med ondskapsfullt – etter våre begreper, men det er kanskje en svakhet med vår tid og vårt samfunn at vi ganske dårlig kan sette oss inn i andre måter å tenke på.
Det er i alle fall overbevisende presentert hos Dante. Systemet hans og rettferdigheten krever riktignok en allmektig og kjærlig og allvitende Gud, som alltid dømmer sant og riktig. Den gang, i europeisk middelalder, var det ikke noe spørsmål at det fantes en slik Gud, mens det i dag er blitt et spørsmål om å tro og å ikke tro. Moderne kristendom legger også mye mer vekt på frelsen enn på straffen, og har beveget seg sammen med tiden, den også. Jeg synes vi skal ha respekt for ethvert menneskes tro og overbevisning, selv der vi er rykende uenig.
Nå vel, dette var bare en liten bagatell på morgenen. Jeg kom meg ikke engang gjennom Canto III. Så var det hjem til frokost, og så var det ut.
Denne gangen kunne vi bade, i motsetning til i går, da det var «ulykkesdag». I går var drept også mye varmere, og mer påtrengende å bade. I dag var det nesten som om det var litt kaldt. Vi kjørte over til venstre bredd med nummer 55, etter at Olia hentet et modem hun hadde bestilt, aktiv som alltid. På andre siden smatt hun inn i en butikk, mens Irina og jeg badet, også som vanlig.
Det var akkurat som om det var litt halvkaldt, særlig å komme opp på land igjen. Vi badet ikke så lenge som vi pleier, bare tre ganger etter hverandre. Så var det å gå for å spise. På veien ville Olia inn i enda en butikk, og smatt over gaten sekundene før rødt lys foran oss. Vi måtte vente over et minutt på å komme etter, og dermed var hun vekk.
Det var her vi fikk vårt først lille uhell. Vi skulle møtes ved restauranten, men det er ikke bare lett å sitte med et lite barn ved et stille bord, og vente på maten. Jeg ville bruke litt tid på lekeplassen, og jeg ville finne Olia. Mens jeg så etter Olia, og en t-skjorte å ta på meg, og fotoapparatet, hang Irina seg i noen klatrestenger som var akkurat litt for høye for henne å våge å slippe seg fra. Ganske lenge ropte hun i skrekk, før jeg fikk det med meg, og selv om jeg løp det jeg kunne, nådde jeg ikke bort før hun gikk i bakken. Det er veldig ubehagelig å slippe taket der man ikke tør, men heller ikke klarer å holde, så det var nok mer derfor hun gråt, enn at det var så veldig vondt. Litt var nok også problemet det uvante at far ikke var på plass, når hun trengte hjelp.
Mer kommer…
En helt grei blogg 