Ennå forkjølet

Jeg kan ikke fordra å være syk. Hver dag trengs, jeg har ingen å gi bort.

Nå skal det sies at vi ikke er slått ut. Det blir litt mer søvn enn vanlig, men langt fra sånn at vi er sengeliggende. Jeg kan ta til meg lett lesestoff, som sosiale medier, noe som ikke akkurat er godt timet, etter toppmøtet mellom Putin og Trump. Begge de to får det til å gå i rødt og svart for de fleste i den vestlige verden, begge på en gang blir visst rent for mye for oss.

Her på bloggen vil det bli forbigått i stillhet. Sånn som det er her i Kiev. Ingen snakker om det, ingen ser ut til å bry seg. For vanlige folk vil det ikke forandre livene til noen noe som helst. Ellers blir Trumps uttalelser sammenlignet med Pearl Harbor og det som verre er. Det blir gjort av folk som ikke vet hva krig og nød er.

På mandag var vi ennå friske. Vi tilbrakte en del timer hos tannlegen, først Irina, så jeg, og så var det over til venstre bredd for litt mat og bading. Frokosten var litt uvanlig enkel, bare sjampinjong, og det trengtes mer mat. Det var på Kvartal, restauranten på promenaden på høyre siden av Patona-broen, den eneste restauranten vi har funnet for oss, på denne siden.

Jeg var allerede begynt å skrante litt, litt snue, og det samme var Irina. Men det hindret oss ikke fra å bade. Jeg var riktignok litt mer forsiktig enn vanlig, presset ikke på, men når Irina ville bade, var jeg med. Selv om jeg var litt hutren i kroppen, og det kanskje ikke var lurt.

Etterpå var det opp å få kaffe og is, enda jeg hadde vært hos tannlegen, og kanskje ikke skulle ødelegge de hvite tennene mine straks. Irina lekte som bare juling, med seg selv og med andre, så Olia og jeg fikk ro og fred til å drive med vårt.

På det nye sim-kortet jeg har fått er det også Internett, 3G, 8 Gigabyte, eller noe sånt. Det koster en hundrelapp, eller noe sånt, så det er rart vi ikke har gjort dette tidligere. Jeg kan sitte og bla gjennom nyheter og forskjellig, ikke bare pugge gloser, som jeg kan gjøre uten nett, men som krever mye konsentrasjon og energi.

Under VM-finalen var det et kort avbrudd av noen som brøt seg inn på banen. Det ble ikke gitt noen oppmerksomhet, den offisielle produksjonen viste repriser, og det ble ikke nevnt i kommentarene. Helt riktig. De ødela et kroatisk angrep, ødela litt av finalen, sånne folk gjør seg best glemt.

Så viste det seg at det var Pussy Riot som hadde vært ute. Da ble det en sak, toppsak, faktisk, på BBC, der de fikk komme med egne uttalelser, sagt hvorfor de gjorde det, og også at de hadde hatt «en dårlig natt i fengselet». Hvem andre inntrengere får en sånn markedsføring? Forhåpentligvis mistet Pussy Riot flere venner enn de fikk, med dette stuntet. Og kanskje skjønner man litt mer av hvorfor de har så liten oppslutning i Russland.

Før vi kom oss hjem, kom Olia i snakk med noen. Dermed gikk det flere timer. Flere timer. Det gikk fra solnedgang, til sol nede, fra kveldslys, til ikke lys. Jeg fikk bladd gjennom flere hundre gloser, der jeg ruslet frem og tilbake, og ventet. Og ventet, og ventet. Lille Irina lekte med datteren til damen Olia snakket med, eller om det var sønnen, og det var også flere barn på den lille lekeplassen. Både Irina og Olia var altså opptatt. Det var bare jeg, som ventet, leste gloser, og ventet.

Til slutt bad jeg Olia om telefonen med nett. Den var uten batteri, Olia hadde brukt den til å ringe moren på Skype, før denne samtalepartneren dukket opp. – Du ser trøtt, ut, sa Olia til meg. – Reis hjem.

Og det var sant. Jeg var trøtt og sliten, og som jeg vet nå, på vei til å bli forkjølet. Jeg reiste hjem, fikk sjekket blodtrykket hos en alltid bekymret babusjka. Blodtrykket var ikke så verst, men jeg var ikke så bra. Dagen etter var jeg altså – litt – syk.