Friske igjen

Så er vi friske igjen fra forkjølelsen. I går var vi alle sammen ute, nede i sentrum, og spiste på en georgisk restaurant. I dag hadde jeg litt morgentrening igjen. Vi kan gå inn i Kiev-modus igjen.

Selv om vi er friske, så ser det ikke ut som om verden er det. For meg var tre dager forkjølet tre dager med sosiale medier og ganske tett oppfølging på møtet mellom Trump og Putin, og hva som skjedde etterpå. Det er noe med intensiteten i fordømmelsen som forundrer meg litt. Det er ikke vanlig kritikk, det er ikke saklig kritikk, folk skriker seg helt hese over hvor ille dette er.

For min del, synes jeg det er en viss fremgang fra sånn det var i 2014 og 2015, da jeg var aktiv å blogge om krisen i Ukraina og forholdet mellom Russland og vår verden. Den gang var listen lav for å bli kalt Putin-venn og Putin-troll da man kom med Russlands argumenter. Slik er det ikke lenger, ser det ut til. På norsk Facebook er det flere som klinker til, og sier dette møtet mellom Putin og Trump ikke er så verst. Det er legitimt å hevde amerikansk etterretning har løyet før, eksempelet med masseødeleggelsesvåpen i Irak blir alltid trukket frem, og det blir også trukket frem som pussig at norsk venstreside holder John McCain som sitatverdig og sannhetsvitne. McCain hadde altså Sarah Palin som visepresidentkandidat under valgkampen med Obama i 2008, just sayin’, som de sier.

Jeg har tenkt litt på dette, og kommet frem til at Trump og Putin vekker sånn innett hat, fordi de er akkurat sånn verden ikke skulle bli. Etter fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa dannet det seg en illusjon om at verden var på vei til å bli et bedre sted. Land som ennå ikke var demokrati, ville før eller siden bli det, kanskje med litt vennlig hjelp fra oss. Etter litt starthjelp skulle alle komme inn i velstanden og fellesskapet vårt, alle skulle få reise hvor de ville, bosette seg der de ville, være like mye verdt, og være del av 1 Felles Verden.

Toppunktet for denne troen kom kanskje under den arabiske våren, i 2011, da også de arabiske landene skulle gå fra sitt gamle styre, til vårt nye. Som man nå vet, gikk de heller tilbake til sin gamle vinter, om enn verre enn før. Libya-krigen er kanskje den siste krigen en vestlig allianse av denne typen kan slippe unna med, Syria og Ukraina viser at det egentlig har gått til Helvete. For å si det med stygge, og sanne ord.

Ikke bare blir ikke de gamle diktaturstatene demokratier. Flere mer og mindre fungerende demokratier går heller i motsatt retning, og blir mer autoritære. Russland og Tyrkia er åpenbare eksempler, demokratier i navnet, ikke i realiteten. Ungarn er også på vei i en annen retning, som Polen er det, og til og med Hellas og Italia. De ekstreme partiene til høyre og venstre er på fremmarsj, og høyre, heller enn venstre.

Dette er skrekken for drømmerne om den gode verden, der alle er like, uansett kjønn, nasjonalitet, religion og legning. Putin er konservativ, som hele Russland er det, og hele Øst-Europa, selv om det pleier å bli underslått. Trump er om mulig verre. Han følger ikke de vedtatte taleregler i det hele tatt, snakker nedsettende om andre mennesker i øst og vest, og er veldig direkte i at han ikke ønsker immigranter, og spesielt ikke immigranter fra visse land.

Hillary Clinton tilhørte den gamle skolen, drømmen. Hun hadde sagt alle ting riktig, vært kvinne, og tatt seg av identitetspolitikk og demokratiutvikling, amerikansk vis. Hun burde vunnet, Trump er en parodi på seg selv, det er ikke til å tro at det går an å finne en kandidat som kan tape mot en sånn mann. Og det er ganske uutholdelig, for drømmerne, å ha Trump, når de kunne hatt Clinton.

Når Trump snakker med Putin, går det helt i stå. Det er de to man hater som pesten, som det ikke går an å føre en intelligent debatt om, hvor motsetningene og splittelsene bare skriker seg frem. Så forsøker man å finne bevis for at Trump er under Putins kontroll, at Putin hjalp Trump til seieren, at det amerikanske folk er manipulert, og at Trump ikke er egnet som president. Det siste er riktig. Men han er valgt i et amerikansk demokrati som har kjørt seg grundige i grøfta. Det er ikke så lett å se hvordan de skal komme seg ut igjen.

Dette var ikke meningen skulle bli en så veldig politisk post. Jeg har ikke så sterke meninger som det kan se ut, ønsker ikke å provosere noen. For min del tror jeg kanskje motstanderne av Trump overspiller den russiske innblandingen i presidentvalget. Det er selvfølgelig en lettkjøpt unnskyldning for at ikke en mer normal kandidat vant, men det undergraver også det amerikanske demokratiet. Om det er slik at en fremmed stat som Russland kan gå inn og ha reell innflytelse i valget, så kan jo hvem som helst gjøre det. Demokratiet skal være for folket i landet, hver stemme skal ha betydning, og stemmene skal være gitt etter en opplyst debatt. Hva er det amerikanske demokratiet som vi nå ser det?

Det er en tragedie hele greiene. Så mange konflikter i verden er fastlåst. Så mange i verden går rundt og er bitre og sinte. Jeg hører ikke til dem. Lille Irina kommer inn, 3 år og snart 4, helt uten kjennskap til alt som skjer i verden. For henne er det viktig at vi har lekeplass utenfor, elv å bade i, og mange ting å gjøre her i Kiev. Forhåpentligvis går det seg til denne gangen også. Selv om problemene vi har i verden i dag, er selvforskyldt og unødvendige i en grad vanskelig å finne eksempel på.

I går reiste vi ned til sentrum. Kiev er herlig upolitisk for oss, alt som foregår i hissige diskusjoner på nettet og i avisene, går langt over hodene på folk her. Irina fant en fontene å leke i. Og det var vel mye å håpe på, at hun ikke skulle bli våt. Hun prøvde å være forsiktig, men det var ikke så lett. Så skled hun og falt, og skvettet litt her og der, og var kort sagt etter en stund våt over det hele.

Olia gikk for å kjøpe tørre klær, sånn man kan gjøre når man har penger nok, og så var hun borte. Jeg stod der med Irina i trusen, i fonten, i opp mot fontenen. Folk kom til meg, og sa vannet var uhygiensk, det er det russiske ordet, med en videre betydning enn vårt. Hun mente at vannet var kaldt. Ikke før jeg fikk sagt vi var fra Norge, gav hun seg. I 25 grader er ikke noe vann kaldt, for oss.

Jeg gav vil slutt opp å vente på Olia, og gikk til restauranten vi skulle til etterpå. Jeg var veldig glad da Olia kom etter. Vi er friske fra forkjølelsen, sånn omtrent, men appetitten er ikke helt som den skal og pleier å være, ennå. Noe av maten måtte bli med hjem.

På Maidan og i området bak har de virkelig fått laget det fint med fontener i takt med musikken. Kiev er sånn en herlig by, alt har mulighet til å være slik en herlig verden. For å få Irina vekk fra fontene, slengte jeg henne på skuldrene, og slik gikk vi de ganske mange meterne langs Kresjtsjatik, og opp til Lesu Ukrainka, der en marsjrutka til slutt tar oss hjem. Der har babusjka fått samme sykdom som vi har hatt, og huset vil slutte å fungere. Dog har vi bedre orden her, enn statslederne ser ut til å ha over verden de er satt til å styre.