Kaldt og regn, men Irina og jeg kommer oss ut, og alt er bra

Vi er riktignok friske fra forkjølelsen. Men den hangler ennå i, og vi er ikke helt i farten som vi pleier. Jeg har et litt redusert treningsprogram, vi går litt forsiktig ut, holder litt igjen. I går reiste vi bare til en georgisk restaurant for å spise mat, i dag var det bare Irina og jeg som var ute. Og om vi skulle hatt lyst til å bade, så inviterer ikke været til det. Her har ikke vært så surt og kaldt som i år.

Som rogalending klager man ikke. Med over 20 grader og sol deler av dagen, er alt greit. Men det kommer stadig kraftige regnskyll, flere dager har torden, og rett som det er, er vi liksom litt våte og kalde.

I dag var det heller for varmt om morgenen for å trene. Det var 23 grader på vei ned, 26 grader på vei hjem. På øret var utmerkede program om bygningen av St. Petersburg, britenes Magna Carta og beleiringen av Wien i 1683. Helt fritt fra all intensiteten nyhetene i dag presenteres med, saklig og informerende, balsam for hjernen.

Babusjka er blitt syk, som oss, og selv om Olia mi er en herlig kone, det beste jeg har, så tar hun lettere på frokosten enn moren sin. Det må være lov å si. Så straks den er spist, har jeg egentlig litt lyst til reise ut for å spise mer. Det er skrevet spøkefullt, dette, det var en fin frokost, med pelemeni og litt rester av kjøtt.

Så var det ut, for Irina og meg. Det hadde allerede regnet, så lekeapparatene på lekeplassen var våte. Men det hindrer ikke oss, heller ikke av vi var de eneste som var der. Irina romsterte litt rundt, og så satte vi oss på nummer 15 ned til sentrum.

Irina er vårt første barn, jeg har ingen å sammenligne. Hun nærmer seg nå fire, og merker seg nummerne på bussen. Hun har alltid sagt hun vil ta nummer 15, hun kjenner den som heter 62, og hun har begynt å gjenkjenne nummer 55. Det er tydelig nå, at disse tallene ikke bare er ord å slenge tilfeldig ut, men at hun så smått har begynt å relatere dem til busser og ruter. Hun har fått med seg at buss nummer 55 går til stranden. Og på vei hjem, kjente hun seg igjen ved Marinskij Park, og sa her skal vi ta 118. Da var det en stolt far!

Ikke for det, jeg er stolt samme hva Irina gjør. Med henne, og uten Olia, sniker jeg meg ned til Al Forno, en litt dyrere, og italiensk restaurant. Den er ganske bra, men jeg mistet jo litt av respekten da jeg så samme restaurant med samme navn på Tasta.

Der inne var det stusselig lite gjester. Vår kelner hadde ingen andre bord å ta seg av enn vårt, og den eneste gangen han ikke var ivrig etter å stikke innom og se etter noe, eller ta bort noe uvesentlig, var da vi skulle ha vekslepengene etter regningen. Tidligere hadde de en stor eske med leker, nå fikk Irina bare litt byggeklosser, og dessuten ark og tegnestifter. Deler av måltidet så hun YouTube, Boba.

Jeg benyttet anledningen til å lese to utgaver av Kiev Post, for første gang på en stund. Det var langt mindre intenst enn å lese sosiale medier og også tradisjonelle mediers dekning av siste dagers hendelser, der det er blitt en hylekonkurranse om hva som vil føre til vår sivilisasjons ende først. Å lese om Ukraina var å lese om et land i den gamle tralten. Landet er tapt, til presidentvalget i mars 2019 ligger nå Timosjenko og Porosjenko best an på meningsmålingene, aller best Timosjenko med 16 % (!) oppslutning. Ingenting er forandret, med andre ord.

Etter måltidet, en pizza og en tiramisu, ville Irina i parken. Restene av forkjølelsen har ikke helt sluppet taket. Jeg er vant med å kunne bestille så mye mat jeg vil, alt blir spist, men måtte nøye meg med en pizza for Irina og meg. Det holder ut dagen. Om Irina vil i parken, vil jeg alltid med. Men været var lite lovende, mildt sagt, det var pøsregn.

Og pøsregnet var så kraftig at selv Irina til slutt var enig om at jo, kanskje var det best å reise hjem. Det hamret ned som bare tungt sommerregn kan gjøre, varm luft holder bedre på fuktighet, derfor kan det bli skikkelig når det først kommer. Det ble så ille at vi måtte stikke inn under tak, der vi hadde muligheten. Men leken er aldri langt unna, vi løp ut i pøsregnet også, for å bli gjennomvåte, og løpe hylende tilbake under tak. Regn er en del av eventyret, man skal utnytte de mulighetene som er.

Før vi var kommet til bussholdeplassen, hadde regnet gitt seg. Og da ville Irina til parken igjen, Park Sjevtjsjenko. Det fikk hun lov til, om regnvannet ennå rant som hissige bekker langs kanten av veiene. I parken var det ingen som oss, som ville la barnet slippe til i de våte lekene. Først etter en stund kom det noen andre, barn malt i ansiktet, fra en restaurant, tydelig med i et selskap, eller noe.

Disse barna så ut til å være et par år eldre enn Irina, kanskje 5-6. Irina ville gjerne være med, og løp etter dem fra lekeapparat til lekeapparat, men kom aldri inn i det. Om hun kom seg opp på et apparat før de andre, løp de og fant noe annet. Og kom hun etter, satte de i gang bevegelsen før hun kom seg på. Dette fortsatte en god stund. Jeg var opptatt med gloser og mitt nye, fungerende nett på mobilen.

Kanskje skulle jeg kalle Irina bort til meg, og si at disse barna er i selskap? Irina er vant med at det alltid går an å bli med, og at det alltid finnes andre barn å prøve med, om du ikke vil seg med noen. Men nå var det ingen andre barn, på grunn av regnet, og disse barna var helt klart en lukket gruppe, som kjente hverandre fra før. Jeg lot være å rope på Irina, hun fikk finne ut av det selv.

Og sannelig klarte hun ikke å få det til slik at hun fikk løpe rundt med den lille karusellen, en gang alle de store barna hadde kommet seg på. Seieren var enorm, da de store barna med katteansikt ropte at hun klarer det! Hun gir god fart, og så lo de. Etter enda en stund, stod Irina selv på karusellen.

Dagen hadde også en slags fest. Jeg lurer på om det er fast hver lørdag? Det var rikelig med ballonger, men arrangementet var slutt, og det så ut til å være bare å forsyne seg. En knall av en arbeider drev og sprakk mange av ballongene, uten å skjønne det er fullt av barn som vil være ville etter dem. Men at han sprakk dem, gjorde at vi skjønte det var mulig å ta. Til Irina tok jeg tre. Etter som vi var på lekeplassen og i en parken en god stund, slik vi pleier, kom det også andre barn til, og Irina fikk en ordentlig lekekamerat.

Hjem igjen var det lenge å vente på bussen. Irina visste det var 118, som sagt, men i helgene går det litt sjelden. Irina hadde falt på det glatte underlaget, i det hun løp for å skulle på do, og det ble litt klossete med at hun måtte tisse før hun var ferdig trøstet. Skitten ble hun også selvfølgelig, på det regnvåte underlaget.

Og det kom mer regn, skikkelig regn. Himmelen ble helt mørk, før solen gikk ned. Det hamret ned. Og det blåste inn på oss, selv om vi satt inne i et busskur. Ikke bra i det hele tatt, vi som nettopp hadde vært forkjølet. Jeg klemte Irina inntil meg, og holdt på sparkesykkelen og de tre ballongene, hun i lett sommerkjole, jeg, som alltid, i kortbukse og t-skjorte.

Da er det godt når bussen kommer. Betale seg inn, og reise hjem. Der venter et godt, varmt bad, og en omsorgsfull mor og kone, glad for å se oss.

Dette innlegget ble publisert i Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s