Babusjka og jeg har en stilltiende avtale. Hun kritiserer aldri meg, jeg aldri henne. Babusjka er svigermor. Så lenge Olia og jeg har vært gift, har vi to aldri trådd inn på hverandres områder. Hun er husfruen og bestemmer, jeg er gjest og får gjøre som jeg vil.
Så når drikken til Irina skal være lunken før hun drikker den, slik de gjør det her, så er det slik det blir. Når Irina blitt tatt på for mye klær, etter min mening, blir det også slik. Men hun har aldri et ord til meg, om jeg ikke bryr meg om at vi ikke skal langt bort, være lenge ute, eller ikke bade, vi går ut, og er ute så lenge vi vil, hvor vi vil.
Om det er områder som krever megling, er det alltid Olia. Det kan være når babusjka vil ha oss inn når det er altfor varmt. I over 35 grader vil de bare være i huset. Det har ikke akkurat vært noe problem denne sommeren her. Men de somrene det er så varmt, holder selvsagt ikke jeg ut en leilighet uten air condition i sånne temperaturer, jeg må ut og bade. Og så går det seg til. Det er ingen problem over hodet.
Men det er i nærheten av å være vanskelig, i noen spørsmål som gjelder sykdommer og helse. Der er det store kulturforskjeller. Jeg tror ikke det er mulig fullt ut å forstå, uten selv å være gift med en fra en helt annen bakgrunn. Selv om det er mange som meg, som skriver og forteller, tror jeg det er vanskelig å få inn hvor dypt dette sitter, og at det ikke nytter med å komme med det som for oss er fakta og forskning.
Jeg kan si det sterkere: det hjelper ikke at vi har rett. Det er nesten umulig å endre en fastgrodd overbevisning. Særlig når den også er forankret i en annen måte å tenke på, og å se verden på. Å prøve for hardt å endre på sånne ting, kan bare føre til at avstanden blir større. Jeg går ikke inn i sånne kamper, uten at jeg er helt sikker på at bevegelse er mulig. Ingen liker argumentet: jeg har rett, du har feil.
Når det gjelder helse, så kommer disse tingene i konflikt. Med meg er det greit, jeg gjør som jeg vil med min kropp, ingen tabletter med tull jeg ikke vet hva er, skal inn i meg. Hva legen sier, vil jeg gjøre. Olia får holde på med sine ting. Og så er det lille Irina, vårt felles ansvar. Hun er tre år, og ennå for liten til å bestemme selv.
Her nede i Kiev gjelder stort sett deres regler. Noe synes jeg er befriende, som at det er helt komisk liten kontroll over hvilket glass som er hvems, og hvilken skje som er brukt til hva, og av hvem. Det kan godt hende vi i Vesten er blitt for redde til å spise av samme mat. Det er det som har vært vanlig, opp gjennom historien. På den annen side er bakterier og virus reelle, og det hadde virkelig vært fint om de her nede, kunne tatt litt mer hensyn til dem.
For eksempel er det ikke første forklaring de tenker på, når Irina blir syk, etter at lille Tasia også har vært det, at Irina er blitt smittet. Det er at hun har blitt for kald, badet for lenge, eller spist en usunn is. Hvordan de ser på mat er et kapittel for seg i disse kulturforskjellene, naturlig og kunstig er de store skillelinjene, og de stoler ikke på varedeklarasjonen på varene. Derimot ser de ut til å ha en veldig tillit til det som for meg virker å være tilfeldige nettsider med mange treff.
Men ok, det kan godt hende jeg har altfor liten respekt for å bli kald, at vi bader for lenge, er ute for lenge, og slurver og tuller med å få på tørt. Når Olia er med, så er dette superviktig. Jeg er også enig i at det er dumt å bli kald. Men jeg går lenger enn de fleste i å tenke at når det ikke går an å unngå, er det bare å la det stå til. Man skal aldri unngå å ha det kjekt, fordi man blir kald av det. Det er sykt.
Så var vi syke, da, og jeg irriterer meg som vanlig over spekulasjonene over hvorfor jeg ble syk. Men jeg er gjest, og jeg tar medisinene jeg blir foreslått. Det er c-vitamin og hostesaft. Jeg tror ikke det hjelper, mot en vanlig, lett forkjølelse, men jeg tror heller ikke det gjør noen skade. Så da står jeg det i. Spesielt er det selvsagt, at alle vi syke ser ut til å bli servert hostesaften med den samme skjeen, men heller ikke det tror jeg er det største problemet, når det ganske sannsynlig er akkurat samme sykdommen vi har.
Og så vil hun ta tempen. Jeg blir da litt spørrende i blikket, om hun vet hvordan vi tar tempen i Norge? – Kom igjen, ta tempen, mål temperaturen, sier hun igjen, med husholderskens autoritet. Heldigvis kan jeg det russiske uttrykket pod misjkoj, «under armen». Temperaturen viser seg å være 34 grader.
Jeg er av den tro, at om temperaturen faller til 34 grader, så er man kraftig nedkjølt og i fare for å dø, om man ikke allerede er det. Mitt instinkt er at det må finnes en annen forklaring til at temperaturen ble så lav. Men her går ikke den, det er straks til behandling. Massasje, våte håndklær og tigerbalsam. Det var tredje dag av forkjølelsen, den dagen jeg bestemte meg for på ny å være frisk. Så jeg fikk inn megleren, Olia, for en ny måling. Denne gangen ble temperaturen normal.
– Mamas behandling har hjulpet, sa Olia, karakteristisk.
På et punkt tok jeg imidlertid affære. Det var når babusjka også ble syk, og ville ta antibiotika. Det er ingen spøk, overdreven bruk av antibiotika fører til resistente bakterier. Dette må ikke tas uten råd og veiledning fra lege, her har legevitenskapen rett, og det er crazy å gå i mot dem. Her sa jeg til Olia at dette må hun sørge for at moren ikke tok, for en vanlig forkjølelse. Olia hadde allerede sagt det, med argumentet at dette er virus.
Noe av alt dette skyldes nok det gamle og menneskelige at man har så veldig lyst til å kunne gjøre noe, når noe er galt. Så om c-vitaminene, hostesaften og antibiotikaene ikke virker, så er det i alle fall en behandling. For c-vitaminene og hostesaften er det ikke så farlig, det er harmløst. For antibiotikaen, kan det føre til mye, mye større problemer enn de skulle løse.
Ellers har vi det helt fint. Og forkjølelsen går for alle over helt av seg selv, sånn den ville gjort uansett.
En helt grei blogg 