Skranter i vei…

Det er mandag. Regnet detter ned, og det er grått i Kiev. Om morgenen, på vei hjem fra formiddagens treningsøkt, fikk jeg øye på et par tre brannbiler i utrykning. De ulte i sirenene, men måtte snu, og rygge, da de støtte på noe veiarbeid. Sånn er det med oss også, om dagen, vi kommer oss liksom ikke helt frem.

Jeg skulle gjerne insistere på å være frisk, men det er som om det i pannen presser på med skitten snue. Setningen gjør seg bedre i Rogalandsdialekten, og med vårt ord for snue. I går var jeg ikke helt bra, da Irina insisterte på å være på lekeplassen langt utover kvelden, og jeg egentlig hadde behov for å komme inn i varmen, og legge meg.

Så fikk vi også et eksempel på kulturforskjellene, jeg skrev om i går. Olia og moren var kjappe med å diagnostisere meg med diverse sykdommer og mangler, og var også ivrige etter å sette i gang med den nødvendige kur. Jeg var ivrig etter å sove. Og nå var det ingen felles forståelse, bare klar beskjed, ingen tabletter inn i meg.

I dag var jeg også ganske frisk, nok til å gjennomføre et par timers treningsprogram jeg aldri før i livet har kunnet klare. Hodet fungerer også godt nok til å pugge hundrevis av gloser i løpet av en dag. Det er ikke så jeg trenger øyeblikkelig hjelp. Jeg er bare ikke så i farten som jeg pleier, og som jeg liker å være.

I går ble dagen litt amputert, men vi hadde et flott og overdådig på byens beste georgiske restaurant. Her var appetitten min tilbake. Alt ble spist. Irina fikk også velge ut i fra menyen, og hun valgte fisk, forel, eller ørret. Det var godt! Kanskje går det an å tro at kroppen har en ekstra sult etter det den har mangel av? Her i Kiev spiser vi helt klart for lite fisk. Det er de siste årene, jeg har sluttet å bestille så mange fiskeretter, når jeg er i innlandet. Det er når man er ved kysten, det smaker godt.

Uansett var dette kongemåltidet et høydepunkt en dag som startet litt amputert. Jeg tenkte ikke å trene, og heller bruke morgenen på Skyberry, kaffebaren med nett. Men det var meldt regn, jeg nølte med å gå ut, og dermed våknet både Olia og lille Irina mens jeg satt på rommet og ikke kom meg av sted. Olia ville spise frokost også, og så ble det slik, mye tidligere enn vanlig.

Dermed var rytmen litt ødelagt. Når Irina er våken, går det ikke å lese noe eller gjøre noe på iPad. Da vil hun se bilder på den, eller at jeg skal ta bilder av henne. Jeg vil ikke bli en «far skal bare lese avisen», så det er klart, Irina får alltid sitte på fanget, og gjøre som hun vil. Ingenting er viktigere enn henne.

Det gjør også at dagen skranter av gårde i ingenting. Jeg hadde ting jeg skulle gjøre, men jeg får dem ikke gjort. I stedet for går hun og jeg ut og spiller badminton. Det er første gang for Irina, og det fascinerende å se entusiasmen, til tross for at vi sjelden klarer mer enn 1-2 slag etter hverandre, og aldri mer enn 3-4. Hun er utrettelig, løper etter ballen, eller fjæren, hyler av glede, elsker det når jeg slår den høyt opp i luften, elsker det når jeg sier vi må stå med bøyde knær, og bena fra hverandre, så vi er klar, hun er med på alt, alt! Det er barnet. Ingenting er viktigere enn akkurat det vi holder på med nå. Det er ingenting som kan ta fra det konsentrasjonen.

Og jeg må minne meg selv på at jeg er på toppen av livet, nå. Ingenting jeg liksom skal gjøre, spiller noen særlig rolle. Det som teller, er Irina. Barnet blir alt. Jeg blir lei, jeg også, men det skal veldig, veldig, veldig mye til. Det var altså først på kvelden. Etter vi hadde hatt det kremmåltidet, og Olia hadde reist hjem, mens Irina og jeg var et par timer og vel så det, i Park Sjevtsjenko. Det var da hun ytterligere ville være på lekeplassen utenfor, til det skumret og ble mørkt, da det ikke så ut til å bli noen stopp eller pause da heller, at jeg kjente det. I kortbuksen og t-skjorten var det kaldt, hodet verket litt, og jeg var ikke egentlig i stand til å bla gjennom flere gloser på mobilen. Irina lekte med et par venninner, jeg har ikke hjerte til å avbryte leken. Jeg merket at jeg gikk fra «på vei til å bli frisk» til «på vei til å bli syk».

Irina og venninnen satte seg på hver sin disse. Irina vil at jeg skal gi fart, hun kan ikke selv, ennå. Det synes jeg hun skal lære, særlig når det er andre barn med. Den andre jenta henter imidlertid sin far, og da må jo jeg også trå til. Begge jentene hyler av glede, og vil ha mest mulig fart, høyest mulig opp i lufta. Og vi holder på, og holder på, og holder på. Det er blitt mørkt. – Jeg vil lenge, lenge, lenge, lenge, sier Irina.

Da ringte jeg til Olia. Og det var da hun stilte velvillig opp, kom ned til meg, med te og andre ting, og tok med seg Irina for å kjøpe appelsinjuice, som jeg hadde sånn uforklarlig lyst på. Så det er ingenting å si på omsorgen og kjærligheten. Bare den lille detaljen, at i deler av denne omsorgen og kjærligheten, synes jeg det er best å bare få være i fred.

Det fikk jeg til slutt, og da sovnet jeg godt.