En forkjølelse varer ca én uke. Først er det to tre dager skikkelig, og så sitter det i noen dager til ekstra. For barn er det ikke så farlig, de går på uansett, det husker jeg fra meg selv, og det ser jeg av lille Irina. Som voksen er det sånn at jeg klarer ikke helt å riste det av meg, selv om jeg veldig gjerne vil. Og mens vi har vært forkjølte, har også sommeren her vært ganske dårlig.
I dag er det siste dag jeg synes jeg kan regne meg syk. Jeg våknet klokken seks, som jeg pleier når alt er bra, men sov et par timer til, til åtte, før jeg kom meg av gårde til trening. Der er det litt redusert, men ikke verre enn at jeg greier å gjennomføre programmet. Hjemme er jeg klokken tolv, der Irina med en gang er ivrig, og vil ut. Hun er full av planer for dagen.
Det ser først ut som jeg skal få en enkel frokost, med allerede lagede pannekaker, men babusjka har tatt seg sammen etter å ha vært syk noen dager, også hun. Det blir stekte potet og kylling. Skikkelige saker, skikkelige mengder.
På programmet har jeg lyst til å ordne et par ting i sentrum. Det gjelder spesielt alle nødvendige papirer for å vise at Irina er Olias barn, at Olia var ukrainsk statsborger da Irina er født, og at Irina dermed også er ukrainsk statsborger, i tillegg til norsk. Da frokosten så ut til å bli enkel, tenkte jeg å bli raskt ferdig med dem, for så å spise på ny ved en av restaurantene i sentrum. Men med den utvidede frokosten, gikk ikke akkurat den planen.
Og så ville Irina ta buss 55, til stranden. Fra fredag av er det meldt bare fint vær, opp mot 30 grader, og ingen skyer, eller noe sånt. Da må det bli bading hver dag. Nå kunne vi også være litt forsiktige, etter å ha vært litt småsyke. Men alle som kjenner oss vet at sånn forsiktighet lar vi fare, når det drar seg til. Etter en kort bihistorie, på jakt etter en tannlege for meg for røngtenfoto, så kom vi oss på nummer 55, og kjørte over til strandsiden.
Det var også virkelig varmt. Værmeldingen sa ingenting om noe sånt, men vi kjente jo og så hvordan været var. Selv om planen om å stikke innom markedet, som Olia hadde tenkt, slo hun fra seg. Folk som selv reiser til Kiev, vil sikkert ha interesse av at vi observerte enorme byggearbeider på stranden og ved vannkanten ved strendene på høyre side av broen. Det var en lekter og en kran som arbeidet, og det lå enorme sandhauger på stranden. Dette er kanskje den stranden vi har brukt oftest, folkens, og nå blir den bygget helt om. Forhåpentligvis til det bedre. Etter hva vi kunne bedømme fra bussvinduet, tok de masse fra bunnen av elven, og flyttet til stranden, for å utvide den. Det er noen som har planer, her, og som nå får dem gjennomført.
Vi skulle imidlertid til stranden med båten, denne gangen, den lille viken. Det er den eneste som kan konkurrere med strendene på høyre side, for oss, i alle fall. Det er kjekt med en fin lekeplass, like ved, og det er mye å finne på i nærheten av den. Strendene på høyre side er bredere, det er grunnere i vannet, og det er kortere vei å gå. Så det er en smakssak hva å foretrekke.
Irina og jeg badet noen minutter, som vi pleier. Jeg er jo litt redusert, synes det er litt kaldt i vannet, og er bitte litt forsiktig. Irina er veldig nære å være en svømmer. Det er klart det ser rart ut, før hun er fylt fire år. Men hun ligger og flyter i vannet, klarer å ta seg fremover og bakover, særlig når hun ligger på ryggen får hun det godt til med bevegelse, og hun får ikke panikk om det slår bølger over ansiktet, eller hun får andre problemer. Hun kan flyte, hun synker ikke, men hun har ikke svømmeteknikken, ennå.
Etterpå var vi på den georgiske restauranten, Tibliso. Dette er en restaurant som mener alvor, de er nye av året, og de satser hardt på å klare seg i restauranten. De har god mat, god service, og gjør mange ting riktig. De slår naborestauranten, en tyrkisk-usbeksk, ned i støvlene. En gresk restaurant i nærheten vil nok også gå konk, før denne. Olia og jeg er begeistret for georgisk mat, og denne gangen fikk vi til og med lille Irina til heller å ville hit, enn til Pesto, med lekerommet.
Da vi var ferdige med å spise, kom regnet. Og det var skikkelig. Jeg måtte bruke både tid og overtalelseskraft på å få med meg Olia på å trosse det, og løpe de 3-400 meterne til bussen. Hun ville heller sitte i et skur, og vente til regnet gav seg. Til slutt lot vi det stå til, på et tidspunkt regnet var litt svakt, og her imponerte Irina. Hun løp sannelig alle de 3-400 meterne på egen hånd! Og det i en fart, som gjorde at jeg ble andpusten. Vel er jeg halvsyk, og hadde nettopp spist, men jeg er ellers godt trent. Jeg skal ikke i noen omstendighet bli andpusten i løp med en treåring!
Irina kunne heller ikke bry seg mindre over regnet. Hun var i kjempeform.
Også i går hadde Irina en god dag. Da reiste vi ned til Liubov Markovka, restauranten med lekerom, på Postjotovaja Plosjad. Der viste det seg de hadde en veldig god businesslunsj, slik at også Olia og jeg hadde det fint. Etterpå fikk Irina leke seg i fontenene på havneplassen. Det var hun alene om, i trusen og med ubekymrede foreldre at hun ble våt overalt. For alle andre barn, var det for kaldt. Men Irina hadde ingen problemer med å kjøre showet alene.
En helt grei blogg 