Skal du se på tyskerne i dag? Dette spørsmålet fikk søster Tanja på jobb, og det var også spørsmålet min kjære kone Olia spurte henne da hun kom hjem. Det skulle vi.
Jeg hadde tenkt at nå skulle den forbaskede forkjølelsen og det mindre forbaskede dårlige været være over. Men jeg våknet med skikkelig trykk mot øyne og panne, ikke helt bra, og på treningen ville jeg heller sovne, enn å løfte noe. Det var så ekstremt at jeg droppet kaffen på vei hjem.
Babusjka er frisk igjen, og hadde laget skikkelig frokost. Oksekjøtt. Jeg spiste, men det jeg ville, var å sove. Det gjorde jeg like etterpå, og hele dagen.
Det ble rett og slett en helt ekstrem hviledag, dette. Irina ville selvsagt ut, men ikke så insisterende som hun pleier. Hun slo seg til ro med mobilen i sengen, hun også. Eller med å leke med lekene sine på gulvet. Olia sier aldri nei takk til en dag med søvn, hun lå formerlig og smilte. – Den beste dagen i ferien, sa hun.
Og om vi skulle ha forhåpninger om større sprell, var det rikelig med lyn, torden og regn utover ettermiddagen, som holdt oss fra det. Irina fant her en ny lek, og sa simit grom, i stedet for grimit grom, som er det riktige for «tordner torden», eller bare tordner. Hun lo høyt da vi rettet henne, og holdt på sitt, simit. Særlig da jeg kilte henne som straff. Da hadde vi en lek gående.
Tordnet varte i timevis, og var en kort stund så nær at vi trodde det var nabobygningen som ble rammet, et skikkelig brak. Og på kveldingen kom regnet, som pleier å følge med. Klokken var 1806. Vi hadde ikke gjort noe som helst hele dagen. Og nå var det snart konsert.
Vi hadde jo tenkt å få spise litt før konserten. I alle fall hadde jeg det. Men nå begynte det å bli knapt tiden og veien. Konserten skulle begynne klokken 1900, trodde vi først, 1930, viste det seg etterpå, og den ekstra halvtimen gjorde oss godt. Vi hadde trengt ytterligere en time, skulle det senere vise seg.
Da Olia skjønte klokken var over seks, fikk hun litt bevegelse i seg. Irina ble gjort klar, mer eller mindre. Det er ei skjønn, lita jenta, og hun har mange kleskombinasjoner som får meg til å smelte helt. I dag var det konsert, så da var det litt røff, med kortbukse og t-skjorte, og pannebånd. Tre og et halvt år, er hun.
Sminke tok hun ansvaret for selv. Om det er kulturelt betinget, vet ikke jeg, men Olia tar det veldig piano når lille Irtsjik går i voksne sminkesaker. Resultatet kan man selv tenke seg. Det er sminke både her og der. Men Olia tar og glatter det ut, sånn at det ser ikke så verst ut. For ei nydelig jente som Irina vil uansett sminke gjøre mer skade enn nytte. Naturen klarer dette best selv.
Alt dette her førte til at klokken ble sju, og Tanja kom hjem. Nå var det pøsregn, og Tanja frarådet oss sterkt å gå. Hun var selvsagt ivrig med at vi skulle se tyskere, det er det som har vært snakket i vår omgangskrets, det kommer tyskere til Kiev! Det er det deilige russiske mindreverdighetskomplekset: Tenk at det vil komme tyskere til byen vår!
Olia har en egen forkjærlighet for tyskere, hun var absolutt med på å få meg til å studere faget, og hun er alltid på jakt etter tyske bekjente i sin omgangskrets. Så vi skal gå på denne konserten. Jeg har hatt det for meg at det er noe tysk pop, et eller annet band, men nå blir det klart at det er orkestermusikk, vi får besøk av et tysk, lite symfoniorkester.
Da blir jeg bare desto mer interessert, og presser skikkelig på for å komme oss av gårde. Konserten begynner jo vitterlig snart. Den skal være oppe ved historisk museum, litt klønete beliggende for oss, ikke sånn at det er en god buss, og så er vi der. Og regnet pøser ned.
Moren kommer hjem, og vil servere oss mat. Da vet jeg det raskt går en time, så dette vil jeg unngå. Jeg har også lyst til å spise ved den georgiske restauranten Zhinkali, som opprinnelig var planen. Bare etter konserten, og ikke før den. Så nå presser jeg på for å få oss av gårde, går hvileløst omkring, litt redd også for at det hele ikke skal bli noe av. Det ville ikke vært moren i mot. I dette været. – Metroen er stengt, sier hun, med den ukrainske skråsikkerheten jeg har lært meg ikke alltid betyr at det som blir sagt er uomtvistelig.
På nettet finner jeg ingenting om at metroen er stengt. Metroen er én av tre måter vi kan reise til dette museet på, det ligger oppe ved Andreiskij spusk, ikke så langt fra der taubanen ender, nær utenriksministeriet. Hadde taubanen virket, hadde buss 62 og bane vært en god reisevei, men det ser ut til at det er fast at den stenger noen uker i sommermånedene for reperasjon og vedlikehold. Det samme gjaldt i fjor.
Vi endte i buss nummer 14. Planen om å vente til oppholdsvær, holdt ikke. Med to paraplyer skulle det liksom hjelpe, men Irina tok den ene, og så måtte Olia eller jeg bli våt. Bussen tar oss bare ned Lesu Ukrainka, og så må vi går rundt hele det bessarabiske kvartalet, og over hele Khresjtsjatik. Når lille Irina har paraply, er det ikke så lett å leie henne, eller bære henne, så det er hun som bestemmer tempoet. Klokken er 1950. Konserten begynte for tjue minutter siden.
Og som om det ikke var vanskelig nok fra før, måtte Olia på do. Det må hun aldri, det er alltid jeg som må på do, jeg som drikker så mye øl og kaffe, Olia drikker ingenting, literally, som de sier på engelsk. Alle med ukrainsk eller russisk familie kjenner dette fenomenet, det er som om de ikke trenger væske. Men nå hadde hun altså et eller annet som måtte ut, og sedvanlig nok for oss, stakk hun av, før vi hadde gjort en skikkelig avtale hvor vi skulle møtes. «Vi hadde jo telefon».
Dette var i undergangen under Maidan, uavhengighetsplassen der alle revolusjonene skjer. Det er den mest håpløse plassen, for det finnes minst to utganger, og fra dem er det 3-4 veier å gå opp mot museplassen der konserten skal være. Det er ingen steder for oss å stille oss, der Olia helt sikkert vil gå forbi.
Jeg har lyst på kaffe, det vet Olia, det har vært et tema, om jeg skal kjøpe meg en kaffe, og nå er det naturlig vi kjøper, mens vi venter. Irina får en kopp varm sjokolade. Kaffebaren vi kjøper på, heter Aroma Kaffe, en kjede, den finnes over hele byen, blå og oransje er fargene, og den vi sitter i, er rett ved utgangen der det går en rulletrapp opp. Det var også den Olia så eller burde sett, Irina og jeg gå opp, da vi forsvant fra hverandre. Fra denne kaffebaren, holder jeg konstant oppsyn med denne utgangen. Ingen Olia.
Ingen Olia.
Ingen Olia. Irina og jeg får drikkene våre, lovlig sent. Det er tre stykker som jobber der, fem gjester, men det ser ikke ut til å være prioritert å få gjestene servert. Han som ekspederer oss er lynrask med penger og bestilling, og med informasjon om hvordan vi kan få rabatter. Han ekspederer straks alle som kommer til. Men ingen får servert. Det tar en stund. Og at Olia kommer opp, tar enda lenger stund. Jeg ringer en gang, ingen svar. En gang til – rasende Olia.
Hun er gått opp på plassen. Hun har tatt det for gitt vi har gått opp til konserten, slik vi alltid gjør, i følge henne. Hun har et godt, østeuropeisk temperament, uvant for oss, men vant for meg, som har vært gift med henne alle de årene. Koselig vile Irina sitte igjen for seg selv i kaffebaren, og drikke sjokoladen sin, mens jeg var ute og så etter Olia og ringte henne. Hun tar alt med stoisk ro.
Nå må hun ut å gå. Med kakao i hånden og litt for stor jakke, blir det litt søl. Stadig må hun ta pause, for å drikke sjokolade i sugerøret. Så det går ikke noe fort. Litt økt fart blir det, når jeg overtar sjokoladen. Men det er tung oppoverbakke for et lite barn, opp på høyden. Da hun vil sitte spå skuldrene, må jeg ta gulltrikset: kappløp.
Oppe på toppen hører vi musikk. Det er fin, klassisk musikk, og jeg blir desto ivrigere etter å komme dit konserten er. Nå kan vi også gå etter lyden, og finne enklere frem. Akkurat dette historiske museet er litt tricky, det var noen år jeg rett og slett ikke var i stand til å finne det, så jeg fikk ikke besøkt det på ny, etter å ha vært der første gang jeg var i Kiev, i 2007. Det ligger liksom litt bakom.
Omsider var vi på plass. Klokken var 2030. Vi var én time for sent ute, ganske utrolig, en dag vi hadde gjort så lite, men veldig typisk oss, egentlig. Olia var blid som en sol, og kunne fortelle at hele den første timen hadde bare presentert hverandre, «typisk tysk». Dette var det første verket de spilte. Det var akkurat ferdig i det vi kom, så Irina fikk med seg applausen. – Spasibo! ropte hun, veldig, veldig glad for å være på konsert. Veldig rørerende og kjekt.
Oppe på skuldrene ble det selvsagt raskt klart at dette gikk litt i sakteste laget for Irina. Men de hadde laget til to tegnebord for barn, med hver sin vakt. Der fant Irina seg øyeblikkelig til rette. Hun ble sittende hele konserten, og gråt vilt da vi skulle gå. Dette var kjekt! Her ville hun være.
Konserten var et samarbeid mellom et tysk og et ukrainsk ungdomsorkester. Veldig fine greier, akkurat sånn verden trenger mer av, samarbeid og samspill. Tyskerne var glade over å være i Kiev, mens ukrainerne var glade for å ha tyskere på besøk. Det var tjukt av folk på plassen, de kjenner sin besøkelsestid, når noe er gratis. Av verker mener jeg å dra kjensel på noe av Haydn, jeg har melodien i hodet, men er rimelig tonedøv, så jeg aner ikke hva tonearten er, og har ingen mulighet til å kontrollsjekke hvilken det kan ha vært. Haydn har 108 symfonier, så det er litt å velge mellom. Det andre som ble spilt, kjente jeg ikke igjen.
Artig nok ble jeg også intervjuet. Jeg er ikke sikker på om det var for TV, eller hva det var, kanskje noen nett-greier? Kameraet var et fotoapparat, speilrefleks, så det ut som, men det var en som filmet, og en dame som intervjuet, med mikrofon, så jeg tror ikke det var privat. Hun lurte på om jeg hørte mye på klassisk musikk, og i hvilken stemning jeg gikk til konserten i. Det første var enkelt å svare på, et rungende ja, for det andre har jeg jo gjort ganske godt rede for det her i blogposten, hvordan det var for oss på vei til konserten.
Russerne har et godt ord, nanja, for folk som passer barn. Det er ikke blitt belastet, som vårt barnehagetante, og det virker ikke så oppkonstruert som «barnepasser». Det var en nanja ved hvert av barnebordene, ett der det ble tegnet og farget, ett der det ble klippet og limt. Hun på tegnebordet kilte Irina lite grann, og dermed var det gjort. En grense var overskredet, og barna skjønte at det var lov å ta på hverandre. Irina kilte noe så til de grader tilbake, og flere barn kom til, krøp opp på fanget hennes, og omfavnet henne. Irina også.
Som alltid fikk hun god kontakt også med de andre barna. Hun ene hadde en liten bror, de kunne prøve å lære å gå. – Ja, det var rett og slett kjempegreier. Hver gang vi prøvde å snike oss av gårde, ba Irina oss om å være litt til, tsjut-tsjut, som det heter på russisk. Da det ikke var noen vei utenom, og hele konserten var over, gråt Irina sine modige tårer, slik hun alltid gjør når det er oppbrudd.
Vi rakk innom den georiske restauranten også. Klokken var over ti da vi gikk inn, konserten sluttet 2200, og det var 10-15 minutter å gå. Vi var ikke ferdige å spise før stengetid, 2300, og så var det den tungvinte veien hjem. Helt bort til Lev Tolstova, metro, hele Khresjtsjatik med Irina på skuldrene, hun falt vondt på det harde fortauet, og var ferdig med å gå selv. Hjem gikk det i metro. Ingen busser går så sent.
Klokken 2330 var vi hjemme, etter det som må kalles en helaften. Ingen problem å sovne da, lykkelige hele gjengen.
En helt grei blogg 