Endelig bading og ferieliv igjen

I dag går det an å si at forkjølelsen var vekk. Og i dag kom også finværet.

For første gang på et par uker våknet jeg uten forkjølelseshode, med trykk mot tinningene. Jeg kunne rusle bort til metroen, kjøre til Hydropark, og gjennomføre mitt vanlige treningsprogram helt som planlagt.

Hjemme var det plov til frokost. Min plan var så å reise til Hydropark på ny, for å leie sykkelbåt, men etter å ha vært positiv noen dager, trakk Olia seg fra dette. Hun mente det kunne være farlig for lille Irina, at det var for tidlig. Siden hun neppe ville fått redningsvest, er det kanskje noe i det. Eller kanskje hadde det fulgt redningsvest med leien? Jeg vet ikke.

Uansett droppet vi denne planen. Den var også en del av at jeg tok hensyn til værmeldingen, som sa varmt, men ikke sol i dag, og sol og varmt fremover. Derfor trengte vi ikke ta bare stranden. Men det var bare stranden det ble.

Typisk oss forandret vi planen enda en gang, da buss 55 kjørte forbi mens vi var på vei over gaten for å ta en buss til metroen Arsenalnaja, for deretter å kjøre til en annen strand, en vi sjelden er på. Olia har aldri vært der, faktisk, mens Irina og jeg har vært der 1 gang i fjor. Det er en grunn til at vi ikke er der så ofte, den er litt mer tungvint å komme til, og den er ikke noe spesielt bra heller. Like bra å hoppe på 55, når den først kom.

Vi tuslet bort til strendene på høyre siden av Patona-broen. Jeg var spent på hva arbeid de hadde gjort der, vi hadde før sett gravemaskinene og lekteren fra bussvinduet. Det virket helt meningsløst hva de hadde gjort. På stranden lå det noen enorme sandhauger som dekket nesten hele stranden. Det kan ikke være mulig at det er meningen det skal være sånn, men det er heller ikke godt å si hva de skal gjøre videre, hva denne sanden skal brukes til.

På ukrainsk var det skilt jeg senere fikk Olia til å forklare: Forbudt å gå på sanden. Ukrainerne viste akkurat den respekten slike skilt skal ha. Stranden ble brukt, som den skal og må om sommeren. Noen benyttet til og med sandhaugene som sted å være, og sole seg på, og barn brukte dem til å leke. Resten la seg til på de områdene som var igjen, som ikke var dekket av disse sandfjellene.

Irina og jeg kunne godt bade. Jeg mener jeg merket de hadde tatt masse fra bunnen, det kjentes litt annerledes ut, men jeg skal ikke være kategorisk. Ennå var jeg bitte lite grann forsiktig, etter å ha vært småforkjølet en stund, så Irina og jeg gjennomførte ikke den aller villeste badingen. Det var likevel mer enn nok til å parkere alle andre barn og voksne som var der.

Siden hun ble født har Irina vært utrolig i vann, helt fryktløs. Før hun er fire år, svømmer hun, med å legge ansiktet over vann, og plaske seg frem med armer og ben. I dag var det også tydelig hun klarte å slappe av i vannet. Hun kan svømme, eller flyte, lenge, og hun er ikke avhengig av at jeg kommer og hjelper henne etter en stund. Er hun ute der hun ikke rekker bunn, som hun som regel er, kan hun kave seg inn til grunnere vann. Særlig når hun svømmer på ryggen. Men jeg er der alltid med en gang om hun ser ut til å streve, eller ber om hjelp. Hun skal fortsette å være helt trygg.

Tidligere i sommer har jeg trodd at ølsalget er slutt på strendene. Det er nesten slik, men ikke helt. I dag fikk jeg kjøpt meg en øl, der, på strandkafeen, de selger ennå tappert i plastglass, og det ser ut til at det vil de få fortsette med. Det er de små kioskene og avleggerne som er helt utradert. Det samme gjelder salg av ølflasker, noe som ikke er så dumt, siden strendene i Kiev er plaget av temmelig store mengder glasskår.

Mens jeg drikker min øl, kommer Irina, og får seg en slikkepinne og en liten eplejuice. Slik sitter vi og koser oss, og prater sammen. Det er et seilas, som foregår, jeg tror kanskje det er fast takst, lørdagene. I alle fall ser vi de ofte, disse seilbåtene som kjennerne straks vil vite hva er. Løypen i dag virket veldig kort, rundt og rundt noen bøyer, like ved der vi var. De samme båtene passerte hele tiden, 20-30 meter fra strandkanten. En artig ting å hvile øynene på.

Det var godt å få litt ferieliv igjen. Etter ølen og juicen gikk vi og badet litt igjen, før det var opp til promenaden, der Olia kjøpte oss is, og Irina fikk prøvekjøre en lekebil for første gang i sitt liv. Hun har fått sitte i disse bilene før, men da er det jeg som har kjørt med hjelp av en fjernkontroll. Nå styrte hun ratt og gasspedal helt selv, og kjørte en liten runde. Hun gav klart uttrykk for at dette var gøy, men det trengtes ingen overtalelse for å få henne ut av bilen da vi var fremme.

Siste post på programmet var kafeen kvartal. Der bestilte Olia noen slags pannekaker fylt med løk og grønt, delikat servert med en liten mugge rømme, og en øl til meg og kompott til Irina. Irina har også tilgang til et hoppeslott for en god norsk tier, med påfyll av penger når hun har hoppet for lenge. Det er ganske avslappet. Vi voksne har Internett på mobilen, eller hverandre.

At det har vært en bra dag, viste seg også at buss nummer 55 kom straks vi var ved holdeplassen. På bussen var en påminnelse om at hverdagen ikke er så enkel for alle. Det var et par, ganske unge, og ganske alkoholiserte og hjemløse. Særlig han virket ganske ute. Hun var gravid, langt på vei. Billettselgerern bad om penger til billett, men det hadde de ikke. Hun, den gravide damen, hadde rester av sin gamle mennesker og sine sosiale egenskaper, hun smilte og snakket høflig til billettselgeren. – Vi vet det, sa hun, da selgeren krevde de måtte forlate bussen neste stopp. Det er ren rutine for dem. Og ved neste stopp, midt i ingenting, på vår side av Patona-broen, gikk de av, og satte seg for å vente på neste buss, for enda kanskje noen stopp fremover.

Vi kjørte videre til vårt stoppested. Derfra gikk vi raskt hjem. Det vil si, Irina stoppet ved lekeplassen utenfor, der Olia rapporterer at det var 5-6 gutter ville etter henne. Her var et varsel hva vår lille skjønnhet har i vente. Jeg fikk fri av Olia til å gå hjem, dusje og gjøre mine ting. Og det gjorde jeg, helt til Olia kom inn med Irina, og laget pannekaker til oss.