Tannlege og sommerferie

Jeg rekker ikke å skrive denne posten ferdig ved første forsøk, vi skal snart ut igjen, men jeg skal få med det viktigste. Irina var hos tannlegen i går, jeg satt fra meg spenning og uro på kaffestedet mitt, i to og en halv time, bare for å finne ut etterpå at Olia hadde glemt det var der jeg var. Hun og Irina hadde gått på lekeplassen etter tannlegen, og så hadde de gått hjem etter en stund. Der fant jeg dem, da også jeg gikk hjem. Begge var glade og fornøyde, ingen tvil om at tannlegebesøket gikk hardest innpå meg.

Om noen få strakser skal de ut igjen. Det gjenstår et lite hull. De to store og fæle ble tatt i går. Uten bedøvelse av noe slag. Jeg er ikke tannlege, og legger meg ikke opp i tannlegenes vurderinger. Både her i Ukraina og i Norge foregår det sikkert en debatt, og det vil overraske meg om det ikke er forskjellige meninger om hva som er lurt å gjøre. I Norge skulle behandlingen skje med to typer bedøvelse, en for å sløve barnet ned, og en for å bedøve nervene så barnet ikke kjenner smerte. Så kan tannlegen jobbe i ro og fred. Her i Kiev brukte ikke tannlegen noen slike hjelpemidler, men unngikk også behandlingen som gjør mest vondt. Dog skal hullene være tettet igjen. Hvorvidt det er effektivt, vet ikke jeg. Men tetningsmiddelet lot seg feste, og det dreier seg om melketennene som uansett skal ut om noen år.

Det var sent på ettermiddagen da vi vant hverandre igjen. Klokken var seks da vi kom oss ut, litt for sent for stranden. Og jeg ville ha mat. Så vi hev oss på en buss ned til sentrum. Helt vellykket ble dog ikke dette, det var buss nummer 15, den stopper ved Palats Sportu, langt unna enhver restaurant. Og akkurat fra dette området, er det langt å gå samme hvor vi skal, og lite med gode transportmuligheter.

Vi var kort sagt litt i villrede. Jeg hadde fått frastjålet sandalene mine. De gamle er virkelig, virkelig mye verre. Så tynnslitte at jeg regelrett kjenner asfalten under dem. Og jeg ymtet frempå om dette til Olia, en slags forsiktig, ok, jeg kommer til å si dette et par ganger, men jeg må ytre det frem av og til, disse sandalene er ikke bra. Jeg vet jo ingen liker folk som klager, alle har vondt et eller annet sted, hold kjeft. Men så er det jo det at man har lyst til å si det hodet er fylt av. Å si det til Olia, var å sette henne på saken. Og vi ble enda mer i villrede. Hun ville straks kjøpe meg nye. Hun ville forlate oss.

Så der stod vi. Midt i ingenting, nede ved bessarabiske. Olia ville forlate oss for å gå i butikken, møte oss på en restaurant, vi var sultne, alt var langt unna – og buss 118 kjørte opp ved siden av oss. Vi var langt unna enhver busstopp. Men denne bussen tar oss til Khatsjapuri, den beste georgiske restauranten av dem alle. Passende for en dag som denne. Det hadde virkelig vært bra om vi kom oss på denne bussen.

Som sagt, så gjort. Olia fikk den til å åpne dørene for oss, midt der i trafikken. Irina og jeg kom oss ombord. Olia nektet, tross alt vi bad henne.

Alright, Irina og jeg kom oss til restauranten, og fikk bestilt. Rikelig med fiskemiddager. Olia kom en stund etter, og bestilte hun også, rikelig. Ganske komisk ble det da vi alle var stappmette, og kelneren galant kom med en hel makrell. Da hadde vi allerede hogd inn laks, ørret, poteter av diverse slag, hatsjapuri, salat, og så videre, og så videre. Det ble en rekorddyr middag, og det var laksen som løftet opp. For første gang her nede vippet vi opp i 500 kroner. Men det var det verdt, laksen var førsteklasses, og alle var glade.

Tradisjonen her i området er selvsagt. Etter å ha spist, går vi til Park Sjevtsjenko, der det er en stor lekeplass, og alltid spennende barn for Irina å leke med. Denne gangen fant hun seg et par små gutter, der særlig den ene var svært aktiv. Det viste seg at han også var tospråklig, halvt hollandsk, men ulikt Irina, så er det russisken som er dårligst. Vi snappet opp et par engelske vendinger, og at han generelt snakket ganske uartikulert, mye rop. Moren kunne fortelle.

Og hun kunne også fortelle at i Holland er det slik, at om det er hull eller tull i melketenner, så lar de det være. Disse tennene skal skiftes ut uansett.