Med Irina på stranden, mens Olia pakker (Siste dag med gjengen…)

I morgen grytidlig reiser Olia hjem til Norge. Dagen i dag brukte hun til å pakke, mens lille Irina og jeg reiste på utflukt som vi pleier. Det blir stusselig uten Olia her, skatten vår, men det er uansett kjekt å være i Kiev.

Jeg prøvde å være litt rask hjem fra treningen, slik at vi fikk litt morgen sammen. Olia pleier ofte bli litt urolig når avreise nærmer seg, men denne dagen var hun helt fin. Det virket som om alt var ganske under kontroll.

Vi gikk ut sammen, Irina og jeg til lekeplassen utenfor, mens Olia skulle ordne med nødvendige stempler og kopier, for å kunne bevise at Irina vår også har ukrainsk statsborgerskap. Hun kom tilbake, og mente det ikke var nødvendig. Vi viser bare de ukrainske passene hennes. I kjent stil har vi tenkt på dette i månedsvis, men endt opp med å gjøre ingenting.

Deretter ruslet vi for å ta kjente og kjære buss nummer 55 til stranden. Irina har lært seg nummeret på denne bussen nå, og foreslår selv at det er den vi må ta. Olia går med oss, men da vi setter oss i busskuret, går Olia videre. Hun har annet å gjøre. Dagen i dag blir for Irina og meg.

Turen over Paton-broen går som alltid fint, På andre siden av elven går vi mot høyre, til Berezniaky-distriktet. Der er det litt kortere vei til stranden, stranden er bredere og lettere å bade fra, men det er ikke så mange artige restauranter og sånt. Vi liker oss egentlig litt bedre på venstre side, Rusanovka (eller Rusanivka, på ukrainsk, som datakartene viser frem). Irina er i storform, går selv (i stedet for å sitte på skuldrene), og prater, ler og forteller. God stemning!

Jeg nevnte restaurantene ikke er så bra på denne siden. Det ble bekreftet. Vi gikk inn på Kvartal, den eneste som er. Tidligere hadde de businesslunsj her. Med det er maten billig, typisk 30 kroner for en treretters, men ikke nødvendigvis så god. Businesslunsjene har tapt seg over årene, og denne sommeren har vi omtrent ikke benyttet oss av sånne tilbud. Uansett var det ikke busuniesslunsj lenger på Kvartal, i hvert fall ikke på Kvartal. I stedet kjøpte vi en pizza, som Irina hadde lyst på. Denne pizzaen kan måle seg med norsk frossenpizza, både i pris og kvalitet.

Nåvel, vi fikk nå drukket litt, jeg to øl, og Irina to kompott, en drikk de serverer her nede. Og vi satt godt i solen og varmen. Irina fikk også lekt seg i hoppeslottet. Jeg fikk også sett litt på nettet på mobilen, og jeg fikk filosofert litt. Alles gut.

Gode og varme gikk vi for å bade. Det er litt skummelt, nå, å bade uten å ha Olia til å passe på sekken på stranden. Særlig etter at sandalene mine ble stjålet i Hydropark, noe jeg ikke trodde skulle kunne være mulig. I sekken har vi jo litt ting av verdi. Men bade må vi, og bade gjør vi. Lenge og lenge, og vel.

Vi er mot slutten av sommeren, vante i gamet. Glansnummeret er kanskje når jeg løfter Irina høyt opp i luften, stående i hendene mine. Synd vi ikke har noe bilde av dette. Det eneste jeg passer på, er at når hun faller, så skal hun ikke få hodet under vann. Hun er ikke redd for å få hodet under vann, men jeg skal ikke gjøre det med vilje. Så har vi et triks, der jeg svømmer og hun henger på skuldrene mine, så dukker jeg under, mens hun må klare seg selv. Da er det gøy å komme opp igjen, og høre Irina med ansiktet så vidt over vann, rope høyt «en gang til!»

Det gjør hun hele tiden. Også når hun kommer under, hoster og harker, kaste opp pizza gjorde hun også ved en anledning, etter at jeg hadde snurret henne raskt rundt, og hun hadde svelget en del (dårlig) vann, og altså en del (dårlig) pizza. Alt gikk opp igjen, og så «en gang til!» Hun dukker selv også, hopper fra føttene mine, og kaver hodet under, før hun veldig fort kommer opp igjen, kaver ansiktet over vann, hår over ansiktet, øynene igjen, hikstende etter luft, sånn at hun kan si «en gang til!»

Det er i det hele tatt et deilig liv.

Vi går opp, tre ganger har vi badet, minst. Irina er oppe et øyeblikk, så er det rett uti igjen. Men så er vi til slutt ferdige, og skifter klær. Det følger en obligatorisk is, til Irina, og kaffe, til mai. Så er det å leke lenge, lenge, lenge på lekeplassen. Jeg vil gjerne litt tidlig hjem, denne dagen, for å kunne se litt på Olia siste kvelden med henne. Irina har ikke sånne hensyn å ta, vi har skjermet henne litt for det at moren reiser hjem før oss, og uansett lever hun som barn fullstendig i øyeblikket. Det er en herlig egenskap. Her på lekeplassen er hun eldst, de andre er to og ett år, og Irina viser og forklarer dem, og leker som bare juling. Det eneste hun ikke liker, er når hun må gi fra seg dissen (husken) så andre kan få bruke den.

Jeg lirker Irina med meg så godt jeg kan, mens solen ennå er klart over horisonten. Solnedgangen er vakker på denne siden av elven, vi ser den gå ned over høydene med Lavra, fullt av kirkespir og den abnorme skulpturen Rodina matj som jeg omsider har lært meg å bli litt glad. Dog er den overdimensjonert, som alt sovjetisk, særlig når det har med andre verdenskrig å gjøre, som denne skulpturen er et minnesmerke for. Anyway, vi kommer oss til neste lekeplass, der Irina får seg en god venninne, og leker lenge, lenge med henne.

Jeg tusler rundt og repterer gloser.