Irina og jeg på byen (og stranden, og sånt) i Kiev

I går reiste Olia hjem. I dag var det full fart med Irina og meg. Denne dagen stod ikke tilbake for noe.

Det var fridag for trening, så jeg tilbrakte morgenen på kaffebaren Skyberry. Jeg har begynt å like meg her, selv om jeg tidligere lurte på hvordan et sted som det der kunne overleve, med kaffe 50 % dyrere enn man finner overalt ellers i byen. Men det er avslappet stemning, bord både inne og ute, stikkontakt for lading, og Internett. Man kan være der i timevis, noe som passer for meg, som alltid har litt å gjøre når jeg får tid for meg selv.

Hjemme var alt i orden med Irina. Hun var våken, og i god lag. Babusjka hadde laget frokost med speilegg og potetmos. Jeg spiste den, og fikk spørsmålet hvordan Irina skulle kles, hva vi hadde tenkt å gjøre. Opprinnelig hadde jeg tenkt å ta en av disse elvebåtene, en aktivitet Olia vanligvis ikke vil være med på, meningsløs som den er. Man kjører jo båt uten å skulle noe sted, og man betaler penger for det. Jeg er jo ennå på sett og vis turist, og vil som turister ha med meg aktivitetene. Så jeg synes det er greit nok, med disse båtene, selv om man ikke er i nærheten av å få sett nye steder fra dem. De reiser bare ned til Paton-broen og snur, et område vi tilbringer brorparten av ferien uansett.

Og uansett ble elvecruiset ikke noe av. Selv om Irina var pent kledd for det. I stedet startet vi med en businesslunsj ved Liubov Markovka, merk dere, lesere, som reiser til Kiev, dette stedet er i ferd med å få den beste businesslunsjen. Langt bedre enn tidligere favoritter, som Pervak og Kievskij, som nå begynner å virke litt uinspirerte, med står retter laget uten hjerte. På Liubov Markovka er det skikkelig suppe i skikkelig tallerken, romslig, fet og god, kremet sopp, og salaten er frisk og stor og fin, med kylling oppi. En laksepai til slutt var transportetappe, den beriket ikke dagen. Ellers var alt godt. Og Liubov Markovka har lekerom. Vi bestilte dessert også, vafler med is og bær og druer. Det er dette som er spesialiteten, dette kan de.

Liubov markovka ligger i gaten mellom Kontraktovaja og Postjovaja plosjad. Fra Postjova er det kort vei til havnen, og der er fontenen som er åpen for barn å leke i. Irina elsket den første året, var litt engstelig i fjor, merkelig nok, men er i år igjen solgt til den. Det er bare å utstyre henne med en truse eller badebukse, så kan vi voksne slappe av på en benk i timesvis. Dette området er også del av det nye Kiev, der stedene man kan vente og vil ha turister blir påkostet og shinet opp, mens steder man ikke har så lyst å vise frem, forfaller. Så man kan komme intetanende fra et vestlig land, og tro det står veldig godt til her.

For Irina og meg så står det også veldig godt til. Havnen er der elvebåtene ligger. De har aggressiv markedsføring, med folk som deler ut løpesedler og forteller hvorfor akkurat deres cruise er det beste, og hvor man skal gå for å finne det. Irina og jeg går i stedet over gangbroen til stranden. Det er første gang vi er alene, og jeg synes det er litt skummelt med sekken med alle tingene våre vi. Blir den stjålet, er vi ille ute. På et tidspunkt, etter å ha kjøpt en øl til meg og en is til Irina, finner jeg den ikke, og da er det noen øyeblikk panikk, før jeg finner den igjen inne i butikken vi kjøpte varene. Ved siden av oss sitter et par karer og røyker og drikker sprit. Det er også en del av Ukraina.

Så er det bading. Og nå tar Irina det hele til et nytt nivå. Denne stranden, på andre siden av gangbroen, er veldig bra, men man må gå litt for å komme til den. Når man først er der, så er den bred og fin, med godt område å bade i før det blir for dypt, og med nydelig utsikt over til havneområdet, Postjova Plosjad og kirken ved Andresvskij spusk. Her var det Kiev begynte. Det har litt historisk sus. Og det ser bra ut den dag i dag. Stranden har også fin båttrafikk som lager større bølger enn man får andre steder, det er også positivt, synes jeg. Her må vi ha med at for en som er vokst opp med jærstrendene, er bølger fra båter alltid puslete.

For første gang står Irina på skuldrene mine, og hopper selv. Hun kaller det batman, veldig koselig. Ikke vet jeg hvor hun har det ordet fra. Men hun står på skuldrene mine, holder i stadig færre fingre, til slutt bare i lillefingeren, og så lar hun det stå til, med å hoppe helt selv. Det er en psykisk påkjenning, også for meg. Vannet er så grumsete at hun forsvinner helt. Jeg ser henne ikke. Og det er jo spesielt, med en 3-åring under vann, uten at man ser henne.

Jeg lærer meg at jeg alltid må la henne hoppe innover, mot grunnen. Hun står ikke bunn, men hun lander jo rett foran meg, så jeg kan ta et skritt frem, for å krasje i henne. Deretter kan jeg løfte henne opp, om det trengs. Jeg har også minner fra egen barndom og ungdom, hvordan det føles å hoppe i vann, sånn at man kommer under, og det er litt for langt opp. Jeg fikk ikke skrevet ferdig denne posten før noen dager senere, da Irina er blitt helt vant med å hoppe på denne måten, og alltid kommer opp igjen, helt av seg selv. Denne første dagen var det imidlertid en spesiell følelse, å se barnet sitt forsvinne i Dnjeprs grumsete elvevann.

Vi gjorde mange andre triks også. Det at hun står i hendene mine, og jeg løfter henne høyt opp, utviklet vi til perfeksjonisme. Særlig hadde vi en ide at hun måtte hilse på båtene og på flyene. – Privjet lekter, privjet lekter! Ropte hun, da to lektere smøg seg forbi i hver sin retning. Selvfølgelig er det utstødig å stå i hendene til noen, hun kan hvert øyeblikk falle. Det er tøft gjort, av et lite barn, å finne seg i å stå usikkert en halv meter over vannet, sånn Irina gjør.

En ide jeg fikk, som slo an, var å la henne falle, så hun ble sittende på skuldrene mine. Det er lett å se det for seg. Jeg løfter henne i håndflatene, og så vipper jeg henne bakover, mens jeg stikker hodet mellom bena hennes. Plutselig sitter hun trygt på skuldrene mine, og ler godt. Da vil hun alltid jeg skal dukke under, noe jeg gjør, og kjenner hvordan de små bena kaver, og sparker fra, sånn at hun skal få det til på sin måte. Jeg er under vann med øynene igjen, og kan ikke se hva som skjer.

Ved en anledning jeg vipper henne sånn bakover på skuldrene mine, blir det litt skummelt. Hun vipper videre bakover, og klarer ikke å bli sittende. Jeg gjør noen forsøk på å vippe henne tilbake opp, dukker selv opp, og forsøker å få overkroppen hennes frem, før jeg innser at det ikke går, og at jeg må henne trygt opp, om hun ligger bakover med hodet under vann. Det er fort gjort, bare å vri beina av skuldrene, gripe henne i overkroppen, og løfte opp. Hun er rød i ansiktet, og hoster og harker, men det er ikke noe uvanlig for Irina. Det betyr ikke at hun har hatt det ubehagelig.

Jeg forsøker også å snurre henne rundt i karusell. Det var en aktivitet fra tidligere i sommer, og fra i fjor. Nå har hun utviklet seg videre, dette blir litt tamt. Men måten jeg snurrer henne på, gjør at hun svelger kolossalt mye vann. Og så kommer det meste av isen hun har spist, opp igjen. Ikke at det gjør så mye, denne isen gjør seg like godt utenfor kroppen som i den, og Irina lar seg rett og slett ikke affisere av å kaste opp i vann. Hun får det bare overstått, og så er det full fart fremover.

Tilbake igjen går det sakte over gangbroen. En gubbe får en feit fisk, jeg visste ikke det var så store fisker i denne elven, men det er ikke antydning til godt humør i gamlingen. Han røsker kroken av kjeften på fisken, og legger den i sekken uten å drepe den på noen måte. Så hiver han uti på ny, og kjefter på oss for å stå i veien. Broen er selvfølgelig noen titalls meter over vannet, vanskelig å anslå, så det er et stykke opp for fisken, om den blir tatt.

Når Olia er med, går vi alltid tilbake til Postjovaja plosjad. Nå er det Irina og meg, så da går vi heller opp til plassen med vennskapsbuen. Dette er et område de åpenbart ikke vil ha turister, så dette stedet har blitt mye verre. Det er et av Kievs beste utsiktspunkt, og jeg har hatt mange gode stunder her, sittende med en øl på en fortauskafe, om det da kan kalles fortau, en sånn stor, åpen plass. Stedet pleide å bugne av folk og ting å gjøre. Nå er det lite å gjøre. Vennskapsbuen er selvfølgelig en bastant, sovjetisk installasjon, skikkelig betongestetikk, men den skal symbolisere vennskap mellom broderfolkene, ukrainere og russere. Det var noe som var viktig for sovjetstaten, og som det nå er viktig for den ukrainske staten å komme seg vekk fra.

Vi vanlige folk har lite å si i denne sammenhengen. Ennå er russisk det fullstendig dominerende språket i Kiev, og båndene mellom de to nabostatene er sterke og dype, om enn politikken nå om dagen forsøker å slite dem fra hverandre. Lille Irina vår er halvt ukrainsk statsborger, men snakker bare russisk (og norsk, selvfølgelig), og kan like godt kalles russisk, om det er kultur, språk og identitet som er avgjørende. Det er synd politikken ødelegger disse tingene, som kunne vært så selvsagte og ufarlige.

Det er alltid vanskelig å få Irina med seg hjem om kveldene. Hun har ikke helt forståelsen av det blir mørkt og umulig, og at bussene slutter å gå. Jeg får likevel og som alltid overtalt henne med, ned til området med minnesmerket over de falne etter Maidan, «de himmelsk hundre» som de kalles. Dette er også området med det gamle stadion, Dynamo Kiev, en klubb som var litt magisk for meg i barndommen, bestående av praktisk talt hele det sovjetiske landslaget.

Bussen hjem er nummer 62. Vi kjøper billett, og får den verifisert. Det er heldigvis, denne dagen, for det blir kontroll. Jenta overfor oss, har sittet med billetten i hånden hele reisen, men hun har ikke verifisert den, og den er derfor ikke gyldig. Det blir derfor 160 hryvnaer i bot, en god norsk 50-lapp. Ironisk nok det det koster for en vanlig billett, i rike Norge. Det blir diskusjon mellom noen av passasjerene og kontrollørene, typisk ukrainsk diskusjon, helt annerledes enn sånn det er i Norge. Det gjelder liksom å sette den andre på plass, heller enn å finne de beste argumentene og nå en slags felles plattform. De gamle passasjerene klager over prisstigningen, 8 hryvnaer koster det nå, 5 i begynnelsen av sommeren, 1,50 da jeg begynte å reise til Kiev, for omtrent 10 år siden. Kontrollørene sier, litt meningsløst, at det går an å ta marsjrutka, som er billigere. Fornærmelsene sitter løst.

Irina og jeg kan bare gå av denne bussen, og forlate hele problemet. Om en liten uke reiser vi tilbake til Norge.