Heldag i Hydropark

Dagen i går gav mersmak, så vi toppet den i dag med å gjøre mer av det samme. Bokstavlig talt. Så fort vi var våkne og klare, reiste vi til Hydropark, og var der fra middag til kveld. Vi holdt ikke tilbake på noe.

Irina og jeg må klare oss selv, nå, i Kiev, så det blir ganske luksuriøst når det gjelder måltider. Frokosten blir utsatt til lunsj, der vi har en skikkelig middag. I dag tok vi den i Hydropark, et sted jeg tidligere etter beste evne forsøkte å unngå å spise noe. Men enten tok jeg feil i mine fordommer, eller så har maten i Hydropark forbedret seg. I alle fall er det ganske anstendig det Irina og jeg får i oss.

I dag prøvde vi den georgiske restauranten, der. Den ser skikkelig plastturistisk ut, skikkelig sånn sted man gjør lurt å prøve å unngå. Men skinnet bedrar, dette var helt anstendig mat, gitt stedet man er på. Khatsjapuri er signaturrettene til georgiske restauranter. Man må bare huske på å bestille standard, den som kun består av ost, alt annet er en tabbe. Denne gangen begikk vi tabben, og bestilte med skinke i tillegg. Da er den alltid tørr, og minner i hvert fall meg mer om pai, enn Khatsjapuri. Vi spiste ikke hele, og tok resten med hjem i en eske.

Den øvrige maten var imidlertid helt fin. Pommes frites var standard, det har Irina fått smaken på, pommes frites med ketsjup, så har hun noe å putte i munnen. Jeg bestilte en krydret kyllingrett, akkurat sånn georgiske restauranter kan overraske med. Det er noe med krydderet som gjør at denne maten skiller seg ut, fra annen mat vi spiser. Irina fikk seg to glass limonade, veldig god, og jeg to glass øl – alltid godt.

Så var det bading. Riktignok var det rett etter et tungt måltid, men sånt kan ikke hindre oss. Irina gikk rett i superbademodus. I går tok hun riktignok salto under vann, til og med dobbel, men det var ikke helt rent, hun vrengte seg og det ble skjevt, det var mer forsøk på salto (men et forsøk der hun tross alt gikk rundt). I dag var det rent. Særlig var det flott sånn hun hoppet fra knærne mine, knærne under vann, da gjorde hun den helt riktige bøyen i hodet og ryggen, slik at hun snurret rundt akkurat som hun skal, en og to ganger.

Hun vakte oppsikt, naturlig nok. Særlig var det to gamle menn som smilte og pekte, – se på henne, hun svømmer, flott. Og det er jo et selsomt syn, med den ennå bare tre år gamle jenta, som svømmer i vei, ut på dypet, over og under vann, og helt uten å klage eller gi opp om hun får vann i øyne, munn eller nese. Ingenting stopper henne. Uansett hvor mye hun hoster og harker – og kaster opp, noen ganger – så vil hun alltid en gang til, så snart hun har hentet seg inn igjen.

Det er jeg som har ansvar for hår og påkledning også. Hvilket vil si at håret henger helt fritt, og detter ned i ansiktet som gress, når hun dykker. Mange ganger kommer hun opp så det er umulig å se ansiktet, alt er bare hår. Instinktivt skal dette være ubehagelig, å svømme med ansiktet så vidt over vann, etter å ha vært under, og så med også munnen og nesen dekket med hår, sånn at man ikke får puste fritt. Det er ikke store problemet for Irina. Hun venter til jeg kommer og holder henne, eller så vikler hun seg inn på grunna, der hun står bunn. Noen ganger forsøker hun også å ta vekk håret mens hun ennå svømmer, da får hun alltid vann over ansiktet, for hun trenger begge hendene og begge beina til å holde seg flytende. Teknikken er ikke ferdig utviklet, for å si det sånn.

Så er hun da også bare 3 år og 11 måneder, nå.

Mellom badingen, er det leking i det lille lekeapparater, og bitte litt tid for sport. Lekeapparater er klokelig satt i skyggen, men det er ingen benker i skyggen for voksne å sitte på. Og i benken i solen blir jeg varm og gretten. En liten gutt på omlag to år er slem med Irina, og slår henne, og slår også moren når hun forsøker å ta i ham. Et eksempel på slett østeuropeisk barneoppdragelse følger, hun tar ham knallhardt, rister ham skikkelig, altfor hardhendt etter norske forhold, og ungen hylskriker. Men tross den hardhendte behandlingen, som liksom skal være straff, er det ingen effekt, for moren følger ikke opp til mål, og gutten ser ut til å ha lært seg at den hardhendte behandlingen ikke er verre enn at den går an å holde ut. Moren går også demonstrativt vekk, mens ungen i åpenbar trass hopper og vræler. Kanskje var det meningen ungen skulle følge etter? Det gjør han i alle fall ikke, han går tilbake til lekeplassen igjen.

Da han så senere nærmer seg Irina, og Irina straks advarer ham, – ikke slå, det er ikke lov å slå, og det kort etter blir knuffing, da må jeg til med russisken min. – Hva er det du driver med, gutt? Det hadde sin virkning. Andre barn som lekte der var imidlertid greie. Irina fikk seg en ny kjenning som het Sofie, og de to lekte litt. Men det var senere på kvelden det virkelig skulle slå gnister med en kar som het Mika.

Før det var det imidlertid mer bading. Hele tiden mer bading. Irina får aldri nok. Ikke bare gjør hun triks og kunster forbeholdt barn noen år eldre, hun er også mer utholdende enn alle vi ser. Hun vil uti igjen og igjen og igjen. Og jeg er alltid med. Løfter henne stående i håndflatene mine, sånn at hun kan vise sin snåle frisyre etter å ha dukket, for så å hoppe uti, og dukke på ny. Jeg kaster henne opp i luften så høyt jeg bare kan, så hun kan hilse på flyene. Jeg dukker med henne på ryggen. Og jeg slår litt salto jeg også, slik at vi kan slå salto sammen.

Utpå dagen blir Irina dårligere i saltoene sine enn hun var på morgenen. Hun får den instinktive frykten for å stikke hodet under først, og dermed får hun ikke bøyd seg skikkelig, og så blir det skjevt. Da er det også slutt på at hun går to ganger rundt. Men det er ikke slutt på at hun forsøker. Hun gjør dette og sine andre triks på ny og på ny og på ny.

Når det så smått begynner å kveldes er det opp for å gå på restaurant. På veien får Irina en is, mens jeg får prøvd meg bittelitt i treningsanlegget. Irina spiser isen fort, så det blir ikke rare treningen. Treningen disse dagene består heller i å løfte Irina rundt omkring i vannet.

Hun vil til den samme restauranten vi var i går. Og igjen vil hun ha pommes frites med ketsjup, spaghetti og fisk. Denne dagen er det to banketter, der, og vi får sett litt russisk feiring. Her er det ingen forskjell på om man er i Russland eller Ukraina, det er en stemning man finner overalt her, men ikke noen steder ellers. Og det er en koselig restaurant med helt grei mat, om enn prisen for et fullt måltid er en femtilapp eller to dyrere enn ellers i byen.

Vi sitter utenfor, på en opphøyd terrasse, mens banketten er inni båten. De har det med å ha restauranter og hoteller i båter stående fast på elven, her. I går var det lite folk, her, mens i dag er det fredag og helg, nå var det flere. En mor har med seg sin lille gutt. Han løper. Det er det beste sjekketrikset mot Irina. Det kan fremtidige beilere merke seg om de søker informasjon om henne på nettet: man må kunne løpe, og man må kunne gjøre det uten å stoppe.

Denne gutten hadde det i seg. Det er kun en annen som har hengt med, norskitalieneren på arrangementene til Rogaland-Novgorod. Irina la fra seg pommes fritesen, og sa – meget passende – jeg må løpe. Så løp hun. Og dermed hadde hun en venn for kvelden.

Gutten het Mika, en liten, lys ukrainer på tre år, men litt lenger til han blir fire, enn Irina. Så Irina løp fra ham i kappløp. Men det gjør jo ingenting, for man kan bare løpe mer. Det er noe herlig energisk over det å løpe, det er livsglede i utfoldelse, kyr og hester i vårsleppet har helt rett, det er bare å legge på sprang! Jeg fikk spise maten min i ro og mat, og også unne meg en espresso og ekstra øl etterpå. Moren hans organiserte bitte litt, med å sette opp stoler, og oppfordre til dans (som alle restauranter i Hydropark spiller også denne høy musikk). Det ble skikkelige greier. Jeg måtte bort å fotografere litt, jeg også.

Vi var tidligere bort til restauranten denne dagen, men vi var like sene ut av den. Vi var der i godt over en time, og kanskje mer. Etterpå ville Irina bade, selvfølgelig, hun forklarte det ikke gjorde noe at det ikke var sol lenger, fordi det var regnbue, og man kunne bade i dag, og også i morgen. Hun gikk nok kanskje litt i surr i forklaringene sine, men tonefallet var helt riktig, akkurat sånn man skal legge stemmen når man har skjønt noe, mens den man snakker til ikke har det.

Jeg fikk lirket henne inn i metroen, og reist hjem. Alt går sakte når man har et lite barn som går selv. Irina tar seg tid til å se på alt i verden. Trafikklysene virker ikke, men blinker oransje. Hun har plutselig lært seg en rekke bilmerker, en interesse faren aldri hadde, og hun peker ut de hun kan, og spør om de hun ikke kan. Hun forteller at boden der moren kjøpte krydder, er åpen, slik også jeg kan se. Det er noe deilig med barn hvor alt er interessant!

At det er blitt helt mørkt er ikke noen hindring for Irina fra å ville være litt på lekeplassen også. Det er noen andre barn der også, men det går egentlig ikke an å se dem. Det er helt mørkt. Jeg hører de le, så de får til å leke noe også i mørket. Og da barna er godt, vil Irina i dissen, som vi kaller det i Rogaland. – Bare lenge, sier hun, og holder opp pekefingeren for å illustrere poenget. På ny må jeg bruke litt overtalelseskraft for å lokke henne med.

Inne er tante Tanja og Tasja kommet godt i gang med kvelden. Irina får spist litt, badet og sett litt film og brukt litt skjerm, som det nå heter. Underveis sluttet Internett å virke. Det var jo en strek i regningen. Det fører til at jeg må vente litt med å få postet dette innlegget. Men det legger ingen demper på moroa. I morgen blir mer av det samme.