Merker kjøret – står distansen

Det er tre dager igjen av ferien. Vi merker det nå. Mistet en hatt. Irina holdt på å sovne på restauranten vi var på. Badet bare en gang. Kom hjem mens det ennå var lyst. Men vi gir oss ikke, bremser knapt.

Det er kjedelig når Internett ikke virker hjemme lenger. Ekstra kjedelig er det når jeg er bundet til å være hjemme om morgenen, fordi jeg må være her når Irina våkner. Da kan jeg verken trene, eller finne meg steder med Internett som virker. I stedet skrev jeg ferdig noen gamle blogginnlegg, og fikk lagt inn noen bilder på PC.

Det viser seg at kameraet, Sony rx100v, ikke har virket skikkelig. Noen av bildene lar seg ikke vise, og ikke overføre. Jeg får ikke funnet ut av dette før vi kommer hjem. Og så veldig stor rolle spiller det ikke lenger. Vi har nok av bilder fra Kiev, og rikelig med bilder av Irina i alle hennes aldre. Det vil dog være fint å finne ut av hva som er problemet med apparatet, som ellers er veldig bra.

I dag hadde vi frokost å spise å hjemme. Det var hatsjapurien vi tok hjem fra Hydropark i går. Oppvarmet i mikroen var den grei nok, som en start. Irina og Tasia spiste grøt med sjokoladekuler. For tante Tanja er også lørdagen arbeidsdag, og Tasia må være med. Livet er hardt i andre land enn Norge, der 37,5 timers uke er innarbeidet, og lørdag og søndag er selvsagt fri. I Ukraina jobber de mye mer, for en tidel av lønnen.

Verden er urettferdig. Og vi er på den gunstige siden, og vel så det.

For oss er det ikke noe å tenke på når vi har mer bagasje enn kofferter på vei hjem. Vi kjøper en ny koffert. I Norge er vår lille familie på tre antagelig på den fattigere halvparten, vi har klart oss med en god og flere dårlige kofferter så lenge vi har vært gift, Olia og jeg. Det er egentlig rart vi ikke har kjøpt en ordentlig koffert til Olia tidligere. Nå har vi kofferten vi trenger.

Irina og jeg stakk innom koffertbutikken rett opp i gaten her, så ut en fin og rød, og tenkte å kjøpe den på vei hjem, eller en annen dag. Det var kjedelig å drasse med en hel koffert på utflukten vår, og også kjedelig å stikke hjem igjen, når vi først var kommet ut. På en dag der en del ting gikk galt, rakk vi det akkurat ikke. Klokken var så vidt over åtte og stengetid, da vi vendte tilbake.

Starten på utflukten var Liubov Markovka, en av favorittene våre, her nede. Her var vi heldige, buss 62 kom øyeblikkelig, og vi var snart nede ved Postovaja Plosjad. Det var en barnevakt i lekerommet, noe som gjorde det desto lettere for Irina, og desto lettere for meg. Det kom også andre barn der. Jeg hadde med iPad, og fikk gjort en del av de tingene jeg ikke kunne gjøre hjemme, når vi ikke har Internett. Maten besto av en forglemmelig kalkunrett, panerte biter, og en langt mindre forglemmelig dessert av iskrem og vafler. Dette er spesialiteten deres, og det vet vi. Irina fikk limonade, jeg en øl, en cappuccino og to espresso. Vi var der et par timer vil jeg tro. Jeg fikk til og med lest litt tysk!

Da vi skulle gå, hjalp barnevakten i lekerommet til med håret til Irina. Det merkes at både mama og babusjka er vekk. Når far har ansvaret, blir det mye moro, men oppsett av hår og sammensetning av klær, er nedprioritert. Irina er en energibunt, og skinner selv gjennom rotete antrekk og bustete hår. Denne dagen begynte hun imidlertid å merke kjøret, og var ganske gråtete, i det vi skulle gå.

Fontenen nede ved havnen var ikke skrudd på. Dermed måtte vi bare gå rett videre til stranden på andre siden. Igjen var det slinger i valsen fra Irina. Hun ville plent ikke gå selv, og heller ikke stille opp på noe bildet. Jeg måtte bare ta henne på skuldrene. Da var det imidlertid greit. Og fra broen og over, gikk hun selv.

På andre siden ville hun ikke ha is, det var rett til bading. Her traff vi en kar fra Donetsk, vi kom i snakk med ham da vi ventet på en ledig boks å skifte i. Irina kunne skifte selv, sånn er det når ikke mor er med. Karen fra Donetsk var litt imponert over at lille Irina kunne få badetrusa, og så få den på selv. Han hørte jeg ikke var innfødt, og spurte hvor jeg var fra. Jeg spurte også ham, og han sa Donetsk. Jeg er full av spørsmål om hvordan han ser på konflikten, hvordan det er der, hva han synes om tingene. – Det er bedre her enn i Donetsk, sier han om Kiev, på spørsmål fra meg om hvordan han finner Kiev. Jeg er blitt litt mer forsiktig med å spørre direkte spørsmål, med årene jeg har reist hit ned. Folk skal få være fra hvor de er, uten å måtte svare på all verdens politiske spørsmål fra folk som uansett alltid vil ha en litt overflatisk kunnskap om hvordan det egentlig er.

Vi så ikke mer til ham, etter å ha skiftet. I stedet gikk vi og badet, med samme intensitet som vi alltid har. Irina har etablert seg på nivået til en 6-7 åring, vil jeg si. Hun svømmer selv, på magen og på ryggen, hun hopper fra skuldrene mine, og hun forsøker å ta salto i vannet. Det siste klarte hun veldig bra fredag, i Hydropark, nå klarer hun det også, men ikke uten at det blir skjevt. Og hun prøver ikke lenger på dobbel.

Likevel vekker hun oppsikt, selvfølgelig. Jeg hører folk kommentere rundt meg. En gammel gubbe spør også, kan hun virkelig svømme? – Ja, må jeg si, selv om jeg av og til har litt problemer med å skjønne russisken til de over 60. Noen av dem har en litt sleivete måte å snakke på, som gjør at jeg ikke oppfatter ordene skikkelig.

Endelig klarer jeg også å løfte Irina opp på helt strake armer, stående i hendene mine. Hun står der oppe, og viser den morsomme frisyren sin til båter og helikoptere, etter å ha dukket. Så hopper hun uti, fra hendene mine. Hun forsvinner for en stund, vannet er så skittent at jeg ser henne ikke, men jeg har lært meg at hun kommer opp av seg selv. Så sier jeg rolig at hun må slappe av, og ikke kave, og så svømmer hun selv en liten stund, før jeg setter henne på kneet mitt. Først da kan hun ta bort håret fra ansiktet, tørke vannet av øynene, og åpne dem.

En gang faller hun bakover, når hun står på skuldrene min og skal ta «batman-hopp». Det er ingenting som stopper henne, i vann. Siden falt med ryggen, uten å være klar, løfter jeg henne raskt opp. Hun er ennå dårlig på å holde pusten skikkelig når hun ikke får forberedt seg skikkelig. Vi bør telle til tre, eller hun må hoppe selv. Kommer hun under uforberedt, svelger hun alltid en del vann.

Ved en anledning måtte jeg ta kommandoen, og bremse litt. Det var da hun fant en kork, å kaste og svømme etter. Det var en kjempeaktivitet, hun svømmer og flyter bra, men fremdriften er ikke så god, særlig når hun svømmer bryst. Når hun har en kork å jage etter, får hun stimulert det å svømme for å komme seg et sted. Hun har ikke helt forståelse for hva vann er, hun er tross alt ennå bare tre år og elleve måneder, så hun griper etter korken altfor tidlig, slik at hun lager bølger som skyver den lenger vekk.

Ved andre forsøk skjøv hun den etter hvert ganske langt utover. Jeg liker ikke å ha Irina så langt ute at heller ikke jeg står bunn. Så da tok jeg korken selv, og kastet den lenger inn.

Irina har mye bedre fremdrift når hun svømmer rygg. Da vrir hun på skuldrene, nesten som en fisk, og smyger seg gjennom vannet med ganske bra fart. Sånn kommer hun seg inn på grunnen, der hun står bunn, om hun skulle ha lyst til det.

Etterpå er det øl og is. Vi finner en karakteristisk utekafé, den på hjørnet, den jeg liker best. Og det blir to øl på meg, siden Irina vil ha pommes frites og ketsjup, etter å ha hatt is. Vi treffer et par tyskere også, de trenger hjelp til å bestille taxi. Hun bak disken kan ikke engelsk, men får sagt såpass at her kommer ingen taxi. Jeg hører av aksenten at de er tyskere, og vi slår av en liten prat. Jeg har studert tysk et halv år, leser tyske aviser og tysk litteratur uten spesielle vansker, men er pinlig dårlig når det gjelder å snakke det. Jeg får dog fortalt dem det samme som bardamen har formidlet, at hit kommer ingen taxi. Bilveien er en finte. Det er en halv mil vekk fra sentrum, før man kommer til andre siden av Dnjepr, langt borte fra alt. Deretter er det ganske sikkert minst to mil før man kan tenke på å være i sentrum igjen. Man er avhengig av broer for å komme over elven, derfor blir å kjøre til dette stedet kun for de som bor på venstre bredd. Vi fra sentrum går over gangbroen. Det måtte tyskerne også gjøre.

Irina ville ikke bade mer, etter å ha spist. Merker hun kjøret? Noen unormalt lekre damer ville ta bilder med meg, de var kledd i tøft og svart, lite klær, men nesten sånn at det kunne se ut som de var uniformert. Først trodde jeg de ville ha meg til å ta bilder av dem, men sånn var det altså ikke. En av dem tok bilder med de tre andre, og meg. Etterpå gav de meg et visittkort med nettsiden jeg kunne se bildet. Smart reklame.

Vannfontenen virket ennå ikke. Derfor gikk vi straks til en gammel kjenning, den georgiske restauranten Aloverdi. Det er første gangen denne sommeren, vi var der mange ganger i fjor, og vi liker oss godt der. Det kan se ut som den har litt problemer, for det stod en dame og delte ut flyvere med 10 % rabatt, og det var ingen andre gjester enn oss, der i kjelleren. Vi bestilte optimistisk som vanlig, hatsjapuri, to sett poteter, og en lammerett. Men greide ikke å spise alt. Særlig var Irina trøtt og uinteressert. Det så nesten ut som hun var i ferd med å sovne. Er det den lange ferien som krever sitt, eller er hun bare mett etter pommes fritesen på stranden?

I alle fall kom vi oss av gårde, i håp om å rekke koffertsalget, som vi uansett ikke rakk. På veien fant Irina et annet koffertutsalg, der på Posjtova, men de hadde dessverre ikke den vi var ute etter. Artig nok at Irina var oppvakt nok til å se utsalget. Ellers var hun opptatt av bilene, og kjenner nå igjen Mercedes, Volkswagen, Kia, Toyota, Skoda og – delvis – Mitsubishi og Peugeot. Jeg var sikkert tenåring før jeg kunne så mange biler.

Selv om vi ikke rakk koffertsalget, var det ennå lyst da vi kom hjem, så Irina fikk litt tid på lekeplassen. Helt til det ble mørkt. Og etter det igjen, var hun halvannen time våken og i full aktivitet med lille Tasia, hjemme. Så helt utkjørt er hun ennå ikke. Langt derifra.

Dette innlegget ble publisert i Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s