Siste søndag i Kiev for denne gang

I går skrev jeg at vi merket kjøret. I dag var det ingenting av den slags, full fart fra start til mål

Det er litt plagsomt at Internett ikke virker. Særlig når jeg om morgenen er nødt til å være hjemme, siden jeg må være der når Irina våkner. I dag var det tilbake til en gammel og delvis analog aktivitet, lese russisk litteratur med russisk ordbok. Litteraturen var poemet Sky i bukser, eller Oblako v stanakh, av Majakovskij. Dette er skrevet i 1914, russisk hypermodernisme, Majakovskij kan ikke komme seg fort nok til fremtiden, og forholder seg til fortiden sånn man forholder seg til søppel. Ingenting å samle på. For russerne er Majakovskij helt der oppe med Pusjkin, men for utlendinger er han vanskelig tilgjengelig. Også for oss som har tatt oss bryet med å lære språket. Majakovskij har like stor respekt for språket som han har for alt nedarvet av fortiden, han radbrekker det, elsker å benytte umulige sammensetninger og ubrukte grammatiske former. Omtrent ett av tre ord jeg vil slå opp i ordboken, står ikke der. Men det er kult, skikkelig kult, også jeg, en utlending, blir dradd inn i energien og engasjementet til Majakovskij. Og forresten, sky i bukser er et bilde på et menneske, som ikke føler seg som et menneske, men som en sky i bukser. Det er mye å assosiere inn i det.

På et tidspunkt våkner Irina, og hundre år gammel litteratur blir erstattet av nåtidig virkelighet. Vi har ikke noe å spise hjemme, så vi må pent komme oss ut. Denne dagen går ruten med buss 118 over Paton-broen. Der går vi straks til restauranten Pesto, som faste lesere har lært å kjenne som den med godt lekerom og dårlig mat. Vi bestilte Hamburger, pommes frites og en spaghetti-rett med sjømat. Det er vanskelig å tro at det er mulig å lage en så dårlig hamburger, men Irina spiser pommes frites, og øl og kaffe og drikke er grei standard. Irina får eplejuice og appelsinjuice med is i, en mer festlig enn god ide. Hun kaster det godt opp igjen når vi senere bader.

To timer går med, eller så, der på restauranten. Etter litt russiske dikt på morgenen blir det tyske dikt på tidlig ettermiddag, Heine og 1820-tallet, blant det beste verdenslitteraturen har å by. Fristelsen med sosiale medier er lett å overvinne. Det er merkelig så disse mediene har utviklet seg til et sted å bli opprørt over et eller annet. Jeg liker ikke så godt å bli opprørt, så takke meg til litt tysk 1820-tall og Heinske drømmebilder. Irina har det helt topp i lekerommet. Og jeg er blitt erfaren nok på egenhånd i Kiev, til at jeg ber dem veksle en femhundrelapp, sånn at jeg kan gi dem litt tips etter å ha betalt med kredittkort. Ulikt Norge og andre vestlige land, slår de inn nøyaktig beløp på terminalen, og fisker ikke etter digital tips. Den legger vi igjen i rene penger, ved siden av.

Internett virker ikke, så jeg får ikke postet.