Festlig helg

Omsider kan jeg sette meg ned. Det har vært en festlig og hektisk helg.

Bob hund

På fredag var planen at jeg skulle konsert med Bob Hund. Hele dagen hørte jeg platene deres på strømmetjenester, som jeg har nå om dagen, bare for å oppdage at konserten var utsolgt.

Jeg er vant med at ting ordner seg, sikkert litt bortskjemt med det, og stresser ikke med å få ting i orden i god tid. Ikke er jeg vant med å gå på konserter lenger heller, og den tiden jeg gjorde det, var jeg ofte tett på arrangørene, sånn at det gikk an å få ordnet billetter eller gjestelisteplass, eller få det til. Nå var det bom stopp, både på det offisielle utsalget, og på arrangøren.

Det var jo en nedtur. Jeg hadde kjøpt god indrefilet, førsteklasses middag, og jeg har alltid rødvin når det trengs. Men billetter hadde jeg altså ikke.

Før det ordnet seg likevel, et par timer før konsertstart. En kollega solgte meg billetten til en venn, teknisk på mobilen, sånn det fungerer om dagen. Jeg spiste en alle tiders middag til live-musikk av Bob Hund, før jeg i god tid kavet meg ned til stasjonen, med Bob Hund i ørene, og rødvin i plastkopper.

Bare for å se at toget var innstilt.

Det var en nedtur. Jeg stusset over at det ikke var en levende sjel på stasjonen, men jeg hadde jo sjekket på NSB sine sider, når toget skulle gå. Der var det ingen informasjon jeg støtte på, om at toget var innstilt. Og det var ikke i mine fjerneste tanker at toget skulle bli innstilt, på grunn av vind og regn.

Vi begynner å bli pysete i Norge. Vel var det uvær, men det var ikke nok til å få meg til å ta på ytterjakke engang.

Et par telefoner ble gjort for å melde fra til min kollega at jeg ikke kunne komme, og for å sjekke om mor om det gikk an å bli kjørt. Kollegaen foreslo friskt jeg kunne ta taxi til Sandnes, og bussen videre derfra. Det var ganske optimistisk. Men det er optimisme jeg liker å dele, transporten bør være der når den trengs, det skal alltid finnes en utvei. Forskjellen på de som får ting til, og de som ikke gjør det, er at de siste gir seg før det de skal gjøre er gjort.

Denne gangen gjorde det ikke det. Det var helt urealistisk å komme seg til Sandnes, og med buss til Stavanger, og til konsertlokalet, før konserten var ferdig, egentlig.

Så her var det å gå hjem til min kjære kone og kjære barn i stedet, alltid en god erstatning.

Butikkåpning, Sandvedparken og gjenforeningsfest.

Lørdagen var som alltid en dag med god fart. Om kvelden, fra klokken seks, skulle det være gjenforeningsfest for kullet vårt på videregående, før det var det å være med Irina gjennom dagen. Hun og jeg skulle på en åpningsfest, for bilforhandleren vår. Den er vi ikke knyttet til i det hele tatt, som folk flest kjøper vi bilen, og leverer den til service, og holder oss ellers unna. Men det var aktiviteter for barn, enkel servering og ansiktsmaling. Nok for oss.

Og så er det super duper kaffe. Jeg er veldig glad i kaffe. Og så lenge det ikke er pulverkaffe, har jeg stort spenn i hva jeg er i stand til å drikke. Men jeg setter skikkelig, skikkelig pris på ordentlig kvalitetskaffe. Det trenger man ikke lenger gå i spesialbutikker eller reise til Italia for å få, hvem som helst kan kjøpe virkelig bra kaffemaskiner på privaten, og arbeidsplasser kan kjøpe enda et hakk opp for ansatte og kunder. Nå var vi altså kunder.

Først kastet jeg bort en kopp på kannekaffe, de har alltid stått for lenge, og er for lærere og bedehusfolk og offentlig ansatte. Nå var jeg ikke der i egenskap av noe av det, nå var det til espressoen på maskinen. Og det koster ikke meg noe å drikke et tosifret antall kopper espresso. Irina fikk brus, snop, litt kake og ansiktsmaling.

Alle var fornøyd.

Så dro vi til Sandveparken, der vi var i timevis. Timevis.

Timevis.

Alltid kjekt å være ute med Irina, men nå hadde jeg strengt tatt litt dårlig tid. Jeg skulle lage risengrynsgrøt også, ingen vei utenom det, og da burde jeg være hjemme egentlig før klokken fire, sånn at grøten var ferdig før fem.

Men Irina lekte og lekte og lekte og lekte. Alltid nye ideer, alltid mer å gjøre. Hint om å gå hjem bet ikke på henne. Regn og drittvær gjorde ingen forskjell, da gikk vi bare under tak. Hun i lekehuset, jeg under et av lekeapparatene. Riktignok fikk jeg bladd meg gjennom rikelig med tyske, italienske og russiske gloser i sommelet, men når klokken var over halv fire, måtte vi gå.

Det ble akkurat som skissert. Vi var hjemme litt før fire, grøten var ferdig fem. Og jeg spiste den, dusjet og kledde meg, sånn at jeg hadde latterlig lite tid å løpe ned til toget i. Hadde jeg ikke vært så veltrent, hadde det ikke gått. Det var fem minutter firsprang.

Og på toget og på vei til festen fullføre dagens gloseprogram.

Før det var å fullføre dagens fest. Alltid en glede. Det har blitt folk av de fleste av oss, mye levd liv, mange erfaringer. Både interessant og kjekt, vil jeg si. Som alltid var jeg til siste slutt, og tok taxi hjem med tre fra samme sted, og samme klasse, på barneskole og ungdomsskole. Ektemaker fra Ukraina, Israel og Sør Afrika. Så her det ha det bra, og tilbake til livene som vi lever dem nå.

Kleppeloen

I dag var det ikke fest, eller noe sånt. I dag var en rolig tur til Kleppeloen. Lille Irina og bestemor var med. Det er en sløyfe på et par kilometer. Bestemor hadde boller og sjokolade, Irina og jeg hadde oss selv.

Vi traff dårlig med været. Det regnet stort sett. Men Irina holdt energinivået oppe, ingen problemer der. Hun gikk og løp og sang, og hang med. På lekeplassen prøvde hun lekeapparatene, språket er en hindring for henne å få ordentlig kontakt med de andre barna, der har vi en jobb å gjøre, men det stråler lykkelig barn av henne i alt hun gjør. Og hun kjører ufortrødent i vei på klokkeren russisk, selv om bestemor og alle andre utenom jeg, ikke skjønner et ord.

Tradisjonen er at vi pleier stikke innom mor etter disse turene våre, min mor som altså er Irinas bestemor. Der er det alltid litt snacks å bite i, alltid kaffe, og så er det tegnefilm og leker for lille Irina. Jeg kan lese aviser, eller snakke med mor. Denne gangen kom vi oss av gårde igjen i rimelig tid, sånn litt over seks. Irina i toppform, med å sjekke bilmerkene til alle bilene på parkeringsplassen. BMW har hun glemt, Mazda har hun aldri skikkelig lært, men på Volkswagen og Toyota har hun stålkontroll, og hun briljerer med Skoda, Renault og Citröen. Ford er det heller ikke alle barn på fire som kjenner igjen. Irina har roen.

Men å få henne til å bruke helt normale norske ord, rett og slett snakke norsk, det er vi ikke i stand til å få til om dagen. Barn er sin egen verden, med egne mål om hva som er viktig. Og vesle Irina på fire insisterer på at det er greiere å snakke russisk, også her i Norge.

Det der skal vi få orden på. Men først er det travel og artig uke i vente, med besøk hos en av de der som har reist ned hit for å få være med på gjenforeningsfesten, før det blir besøk til en som ikke brydde seg med å gjøre det. Han og jeg skal på telttur i fjellheimen neste helg. Og i motsetning til NSB, er det ingen værforbehold. Vi går på, og gir oss ikke før det vi skal gjøre, er gjort.

Akkurat denne helgen her, er det ganske mye som er gjort hos oss. Og gøy har det vært. Sånn som livet er, og skal være.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s