Kiel-ferga

De insisterer på å kalle det cruise, men det er en ferge dette er, og Kiel-ferga er et innarbeidet begrep. Selskapet har virkelig gjort alt de kan for å gjøre det kjekt og attraktivt for alle aldersgrupper, her er tilbud for små og store i alle aldre, med svømmebasseng, ansiktsmaling, show, shopping, all slags mat, og disco og nattklubb, og pub, og casino, og alt. Første dag følte jeg meg nok litt fremmed, andre dag var jeg nok kanskje litt mer vunnet over. Dette er hvordan det gikk.

Vi våknet etter en god natts søvn i lugaren vår på femte dekk. Jeg våknet som vanlig først, og vekket de andre ved å vippe ned de to andre sengene vi hadde i lugaren vår. Vi er en herlig familie, ikke vant til å ha det for bra. Så da vi ikke fant flere enn to senger, antok vi det skulle være slik, og delte på å ligge ved siden av hverandre i en enkeltseng. Vi er så glade i hverandre, at det er bare gøy.

Men det jo også gøy å ligge i en køyeseng, og se ut vinduet. Så der får Irina sove dag 2. Og der smatt hun straks opp, når den var montert. Monteringen var for øvrig veldig lett, slik det må være i vår tid. Det er bare å vippe den ned. Etterpå bare å vippe den opp. Nå, i 2018, tror jeg vår lille familie har lært seg litt hvordan det virker i moderne hoteller og overnattingssteder. De sparer på plassen, og har ekstra senger i veggen eller oppe under taket. Løsningen er så bra og billig, at den kan eksistere som en mulighet i alle tomannsrom.

Høydepunktet for dagen var selvsagt Kiel. Vi kastet ikke bort tiden med å spise frokost, eller noe sånt. Vi gikk bare rett opp på dekk, i trettende etasje, og kunne fra høyden se Tyskland bre seg rundt oss. Kiel ligger i Schleswig-Holstein, et område som store deler av historien har tilhørt Danmark, det har vært ganske komplisert egentlig, men nå er det blitt tysk, etter at tyskerne vant det i en krig på 1860-tallet. Gamle bygninger, vil altså være bygget av Danmark, under danskekongen.

Jeg var ikke noe forberedt. All forberedelse gikk til elbil, lading og parkering, og den slags. Hvordan det skulle bli i Kiel, får vi finne ut.

Så vi gikk av på lykke og måfå. Det var ikke særlig lurt, for vi endte opp med å gå den ene av tre timer i et boligområde. Vår jakt gikk etter et sted å spise frokost, men vi fant bare bakerier og rene ølstuer. Ellers var det boligblokker i rød murstein. Omsider tok vi mot til oss, og spurte. Det var det Olia som gjorde, alltid kvinnen, og så ble vi pekt i en retning en restaurant, die blaue Angel.

Den fant vi ikke. Men vi fant et sted med nett, Erdnoss. Der var det også mat, kantinemat, og Olia bestilte straks. Full av lykke. Jeg fant min Wirtstube, 400 meter unna. Etter Olia hadde spist sitt, gikk vi dit.

Og jeg fikk mitt tyske, tradisjonelle måltid, med Fleisch und Kartoffeln, og rikelig med øl. En kremet soppsuppe ble det også, og en pommes frites til Irina. Olia fikk en kaffe. Det var riktig koselig, enkelt og greit, på simple stoler plassert på gaten, i sollyset. Kiel var mye varmere enn vi hadde ventet.

Ankomsten var klokken 1000, avreise klokken 1400, så det var ganske hektisk. Alle måtte være ombord til klokken 1345. Da vi så på klokken, på vei ned lugaren, var den 1344.

Nå hadde vi lært litt av å være på cruise, og klarte det bedre. Jeg var aldeles forspist, etter tung tysk mat, toppet med kremsuppen og avslutningen på pommes fritesen. Det holdt for resten av dagen. Så nå var det ikke noe å spise etter. Bassenget var åpent til 2000, og vi kan bare være der en time. Den er det altså lurt å legge til senere. Nå er det lurt å utnytte solen på dekk.

Så det gjorde vi. Jeg i kortbukse. Helt herlig. Fred er det selvfølgelig ikke, for Irina vil leke. Og det må hun få lov til. Far stiller opp. Vi leker vi er LOL, de nye favorittdukkene hennes. Og vi er som vanlig forskjellige dyr, og løper rundt på helikopterlandinsplassen.

Deretter er det show, klokken 1500. Det gikk vi glipp av første dag, men nå skal vi prøve. Irina er ellevill, det er et rockeshow, med et ekstremt enkelt manuskript, langt over grensen for det pinlige, for min del, men det fungerer på sitt vis med støy og dans og rock. Irina er i alle fall helt med, og er sitt eget lille show, der hun reiser seg opp og danser og vrikker seg, i ballerinakjolen sin.

Hun var skuffet da det var slutt etter en halvtime. Men hun fikk en is på vei ut, og det hjalp selvfølgelig. Vi gikk sammen opp på toppdekket i trettende etasje, der jeg kjøpte meg en øl, og så hadde vi det fint sammen. Irina vil alltid leke, og det må hun få lov til. Her var det fingerleken, det hun kaller «sterk vind» (russisk: silnij veter), fordi hun av og til blåser vekk mine fingre med sterk vind. Om ikke, hopper fingrene mine bort på henne, og løper rundt slik at det kiler. Som barn flest kan hun holde på med denne leken, lenge, lenge, og med utallige variasjoner.

Jeg har god tid å nyte ølen min, og nyte de siste minuttene med sol, der på skipet. Ganske tidlig går den ned bak pipa, av alle ting. Det tok litt før jeg skjønte at denne skyggen ikke ville gå bort, at nå ville det ikke bli mer sollys før eventuelt i morgen, hjemme i Oslo. Det var imidlertid flere timer igjen av dagen.

En av disse brukte vi til å bade. Nå gikk det bedre, Irina var vant, og strømmet rundt med vannet i renna, flere ganger enn de fleste. Noen tøffe gutter over ti år ville stadig forbi oss, mange eldre barn rant unektelig raskere. Men ingen holdt ut så lenge. Og det var ikke opplagt Irina var treigere, heller. Teller man antall runder, den timen man har lov å bade, vil nok Irina på 4 være oppe i teten, denne dagen. Vi gjorde jo ikke noe annet enn å flyte rundt og rundt i strømmen. Avbrekket var kun tre ganger i den lille sklia. Så var vi tilbake.

Det har vært en anstrengende feire. Og jeg begynte vel kanskje å kjenne at det røynet litt på. Jeg var ennå mett, etter det kraftige måltidet i Kiel, så jeg trengte ikke å spie. Det var Olia som fikk fart på oss igjen, med å piske oss inn til nye aktiviteter. Jeg foreslo utskikksloungen i toppetasjen, nummer 15, der vi ikke hadde vært før. Der var det egentlig ganske så fint å være. Irina fikk en drink, en fruktdrink, og jeg kjøpte meg en øl.

Det var slitsomt da Olia ikke var der, da var det fingerlek og «sterk vind», men hver gang Olia kom, så hadde hun funnet noe nytt. For eksempel at det var et band som spilte. Dit kunne vi gå og sitte, og ha det enda litt bedre. Det var dyktige musikere, som spilte lavmælt og riktig, gamle slagere, uten fakter. Foreløpig var det bare barna som danset, Irina og ei til. De danset til gjengeld overdådig og entusiastisk. Den andre lille jenta hadde en bror å danse med, så da kunne vel jeg også bistå Irina? Jeg danset i vei, men ble pent hentet inn av Olia. Dette var flaut.

Irina, derimot, danset og løftet stemningen, og fikk både tommel opp og high five fra bandet.

Og jeg ble så smått vunnet over, når det gjelder dette med cruise. Jeg kan umulig være i målgruppen, jeg synes ikke det er attraktivt å få cruiseskip inn til kaien, de ødelegger utsikten i fjordene våre og de forurenser som tusenvis av biler, uten at det er fremme i debatten. Og det er mange andre ting også, som gjør at dette ikke er meg. Men det går ikke an å argumentere mot at de virkelig legger seg i selen for å gjøre det hyggelig for et bredt utvalg gjester, i alle aldere og med alle interesser. Folk flest liker jo å ha det komfortabelt, og de fleste liker en følelse av påkostet luksus, og cruise til Kiel forsøker å gi et skinn av dette her, et par knepp under mer eksostiske og økonomisk uoverkommelige cruise, ekte cruise. Jeg kan godt dra på cruise igjen, om sjansen byr seg. Reisen har definitivt bydd på mange opplevelser.

Som i går avsluttet jeg dagen, alene på dekk, og med tyske gloser på mobilen. Jeg tenkte på det, da jeg forlot kone og barn i lugaren klokken 2200, for å gå ut og lese gloser i fred. Det er nok ikke så mange menn, som jeg. Jeg stakk innom casinoen for å se, men fristelsen for å delta, er null. Det samme er fristelsen å skeie ut med en ekstra øl eller ti, eller prøve meg i baren, i puben, eller på nattklubb. Da jeg er ferdig med gloselæringen, går jeg stille inn i lugaren igjen. Klokken er ennå ikke elleve.

Og nå, også atypisk cruisepassasjerer, har vi montert en seng til hver av oss. Lille Irina ligger oppe i øverste køye, med sin nye Lol-leke hun har fått av mor, og har det aldeles utmerket. Hun har storkost seg på cruise, og for oss foreldre er det soleklart det viktigste. Jeg var før jeg ble far selv, ikke klar over hvor sterk denne følelsen ville være. I denne stemningen, glad og lykkelig, sovnet jeg.