Inn til Oslo – og rett hjem

Jeg satt og tenkte på det, i lugaren, mens vi seilte innover Oslofjorden mot byen. Jeg skulle begynt på denne posten, før jeg var hjemme, og visste hvordan det var gått. Da kunne jeg skrevet ordentlig om usikkerheten, det å tenke på om bilen fortsatt stod der jeg hadde parkert den, og om jeg hadde fått bot. Der i lugaren var alt avslappet. Jeg var våken lenge selv, hørte på nedlastet musikk, og skrev på andre blogginnlegg enn dagens. Så våknet kona, og deretter barnet. Selvfølgelig var jeg med dem. Hvordan det var gått med bilen, hadde bare plass i hodet mitt.

Nå som jeg er hjemme, og hele reisen er gjennomført, vet jeg hvordan det er gått. Vi spiste frokost på lugaren, gammelt brød fra Sverige, og det vi hadde av pålegg. Så var det å få pakket ferdig. Her er kona rå, hun lar seg ikke stresse i det hele tatt, men får tingene på plass i det som for henne er rette koffert. Da vi forlater lugaren, er den ren og ryddig.

Vi har tungt å bære. I tillegg til alt vi hadde med oss, kommer tax free. Irina er fornøyd med ballongsverdet hun har fått, i det vi gikk ombord i båten. Det er kø for å komme ut igjen. Den går saktere enn på vei inn i Kiel. Pass og billetter er under full kontroll. Vi viser til automaten, og er straks igjennom. – Velkommen! sier jeg til Irina, og hun hopper inn, med sverdet oppe, og en herlig lyd. – Så søtt! smiler damene som passer på, og har så rett, så rett i det.

Irina er lei seg da hun skjønner vi ikke skal være i cruise mer. Hun må gråte sine modige tårer over det, og si at det nå vil bli kjedelig for henne. Hun likte seg enormt, der det både var basseng, og muligheten for å få seg en leke. Det var rene eventyrreisen for henne. Men nå var den slutt, og det må hun finne seg i. De fleste dagene er hverdager. Og når festdagene tar overhånd, pleier ikke det å være noe bra i lengden, det heller. Livet må ha sin balanse.

Jeg setter henne på skuldrene for å få fart på henne, og på oss. Det er noen hundre meter til parkeringsplassen. Jeg må innrømme jeg føler en ganske stor lettelse da jeg ser bilen står der. Denne lettelsen blir ikke helt ødelagt av at jeg har fått en bot. Den var ikke på mer enn 600 kroner, omtrent det det uansett koster å stå parkert i Oslo i to dager. Men det må jo gå an å spørre hva de driver med i bymiljøetaten, som to ganger har rådet meg til å stå akkurat her, fordi det er gratis, og uten tidsbegrensning. Det kan se ut som boten er fra et privat firma, så da kan det være at denne delen av parkeringsplassen er satt ut til private eiere.

Hvem vet? Det frister uansett ikke å komme tilbake til Oslo. Og jeg må gjenta det jeg har skrevet i flere andre av disse postene, at det er kjedelig at sentrum i byene skal bli så avstengt, som om man gjør sitt beste for å få folk ut i kjøpesentrene rundt byene. Det er skummelt, det der med parkering. Og når man ser man får bot, selv om man har kontaktet etaten som forvalter parkeringsplassene, og forsøkt å forsikre seg om at man står riktig, da er det ikke stort mer en stakkar kan gjøre.

Både for Oslo og transportselskapet som driver Keil-fergen, eller cruiset, som de kaller det, så er det viktig at det blir lagt til rette, sånn at det ikke blir for vanskelig for oss passasjerer. Her presser de grensene for det mulige. Vår lille familie på tre, for tiden med én inntekt, har ikke mulighet for å betale tog- eller flyreise for alle sammen. Skulle vi gjennomføre reisen, måtte det bli med bil. Color line tilbyr parkering for 440 kroner, men den var full for denne reisen.

Vi kom oss raskt ut av Oslo. På veien var det bare å tanke elektristitet hos Statoil på Skøyen (nei, Ekvenor heter de viss nå, eller sirklekåen, latterlige navn). Vi hadde sånn hastverk, at jeg til og med glemte å lukke ladeluken før vi kjørte. Kjedelig å oppdage på motorveien. Det var bare å komme seg inn på en sideavkjørsel, smelle igjen luken, og komme seg videre.

Nå har vi erfaringen. Det er vanskelig å finne riktig ladestasjon på bilens ladekart. Det er bedre å undersøke på forhånd. Jeg så vi hadde godt håp om å komme oss til Obs i Sandefjord, storsenter der, med all slags greier. Jeg hadde også lært meg å kjøre forsiktig, ligge i høyre felt, bak lastebilene, og helst ikke mer enn rundt 90 i fart. Så varer batteriet lenger. Da vi nærmet oss, slappet jeg imidlertid av, og presset farten opp i fartsgrensen. Det er klart det er gøy, men det koster i kilometere. Siden ladestedet lå litt oppe i høyden, ble det sånn at bilen sluttet å vise kilometere, og gikk over i klar advarsel: lad nå, da vi nærmet oss.

6 % var igjen. I minste laget. Bilen ville ikke engang ta lading, til å begynne med. Det var for lite strøm, var feilmeldingen. Men dette gikk seg til. Og vi fant etterhvert inngangen til Obs. Og som det skulle bli en gjenganger hver eneste lading, på vei hjem, så stod vi og ladet lenger enn vi hadde behov for. Årsaken var – selvsagt – at vår kjære konemor koste seg i butikkene.

For meg som sjåfør var det kjekkere i bilen, enn på rasteplassene. Her fra Sandefjord hadde jeg lagt til et løp frem til – tja, jeg husker ikke lenger hva det heter, en stund etter Kragerø. Jeg hadde adressen, men ikke stedsnavnet, så jeg fikk ikke lagt det inn i navigeringen på mobilen. For første gang brukte jeg navigeringen til telefonen, uten 4G eller nett, men med GPS. Det fungerte helt fint, overraskende bra. Like nøyaktig som bilen. Og fra den ladingen var sørlandet innen rekkevidde. Der er vi kjent.

På veien gaflet jeg i meg kjeks og gaudaost, servert av kona. Ypperlig, sterk smak. Så var det brød og ost, og brød og sognemorr. Så lett at man kan spise kontinuerlig, og så tungt at man likevel føler seg litt mett. I baksetet satt Irina, med nettbrett og dukker, og klaget ikke et øyeblikk. Også hun fikk kontinuerlig servering av en kjærlig mor, akkurat som min mor har servert oss barna opp gjennom årene, på våre kjøreturer. Også Olia påpekte denne sammenligningen. De to var like lette å be, mor og kona. Straks var maten parat, hver gang.

Ladingen før Kristiansand var det som heter Sørlandsparken. Jeg er generelt litt kritisk til disse enorme kjøpesentrene man drysser ut over alt. Men her, på sørlandet, var det gigantomani. Her var det alt sammen, alle dagligvarekjedene, alle hurtigmatkjedene, alt innen hagemøbler, elektronikk, vanlige møbler, alt, alt, alt. Det var som en liten by av betong og firkantbygninger og grelt lys. Om dette er fremtiden, foretrekker jeg fortiden.

Her var også alle tre ladestasjoner opptatt. To av dem med biler som allerede var oppe i over 90 %. Altså ferdig ladet for lenge siden. Det gikk noen minutter før den eieren kom, bare for å la bilen bli stående. Jeg er sjenert mann, og holder kjeft, men kona er kvinne, og tar kontakt. – Er han ikke ferdig å lade? Skal han ikke fjerne bilen? – Snart, svarer mannen, jeg skal bare handle, og så er jeg ferdig.

Det ble ikke rare handelen, for han kom ut minuttet etter. Vi får koblet bilen vår til laderen, og så er vi i gang.

I mens er Olia og Irina gått inn i det abnorme kjøpesenteret. Og så er de vekk. Uten telefon, har jeg ingen sjanse til å miste dem. Som jeg har skrevet før i disse postene, la kona igjen telefonen hjemme. Utrolig irriterende. Her er rikelig for Irina å gjøre, om hun bare hadde vært med meg. I stedet løper jeg rundt og leter etter dem – og går meg rent vill selv, i forsøket på å finne dem.

Det er jeg som kommer til bilen, godt etter den er ferdig ladet, denne gangen. Olia og Irina sitter og venter.

Nå er det inn i bilen, og kjøre helt til Flekkefjord. På veien ser vi avkjørselen til universitetet i Agder, hvor Olia og jeg har studert tysk, og jeg fortsatt gjør det. Så begynner det å mørkne, og det begynner å regne. Da er det mer krevende å kjøre. Veiene er også mer krevende, opp og ned, med mange svinger. På Sørlandet begynner vestlandet, det er riktig som de fikk det til i gamle dager.

I Flekkefjord er også ladeplassen opptatt, da vi kommer dit. Det er nå helt mørkt, og det har begynt å regne. Vi forsøker oss på å lade med Type 2, en atskillig saktere variant. Men han karen som lader skal bare til Lyngdal, og trenger bare å fyre opp lite grann, for å være på den sikre siden. Vi får snart komme til.

Og så tilbringer vi de tjue minuttene med lading på butikken der det er en russisk ansatt. Nå får vi også snakket litt med henne, om enn det nå er flere folk, og hun er mer opptatt, enn hun var da vi kom om morgenen, for noen dager siden. Oli har en merkelig tiltrekning til Flekkefjord, av alle steder, hun har liksom bestemt seg for å like seg her.

Da vi nå er ferdige å lade, er klokken litt over åtte. På bilen står det 124 i rekkevidde, og hjem er det 109, eller noe sånt. Det er altså spørsmål om det vil gå, noe det ikke var da vi kjørte med mor i mai, i forbindelse med eksamen. Da kjørte vi først henne hjem til Klepp, og så hjem til oss i Sandnes. Det gikk helt fint.

Jeg regnet nok med det ville gå helt fint denne gangen også. De 124 kilometerne viser hvordan vi har kjørt i det siste, på brede motorveier over det flate Østlandet i Vestfold og Østfold, med fartsgrenser over hundre. Nå blir det mer normal kjøring, med fartsgrense maks 80. Da vinner vi kilomter. Og vi vant også tid. Vi kom hjem klokken ti på ti, med 30 km igjen på batteriet.

I pøsregnet fikk vi all bagasje, og vår sovende Irina inn i huset. Så gikk Olia og barnet å la seg, mens jeg slo fra meg min opprinnelige tanke om å avslutte dagen med ost og vin. I stedet roet jeg meg bare helt ned i godstolen.

Turen jeg på vei opp hadde anslått skulle ta 7 timer, pluss litt ekstra for lading, hadde i virkeligheten tatt nesten 11. Klokken var 1106 da vi satte oss i bilen, i Oslo sentrum. Da jeg endelig fikk satt den i garasjen, og koblet til laderen, var den blitt 2200. Kanskje kunne vi spart inn på ikke å tillate dødtid etter å ha ladet ferdig, men med en Kia Soul Electric tror jeg det skal godt gjøres å klare turen på under 10 timer. Og det er ikke til å tenke på å reise langtur i Elbil når man har noe man skal rekke. Man må beregne god tid, og helst en ekstra dag.

Når det er sagt, og alt er gjort, så har det vært en herlig ferie, tettpakket med opplevelser, med minner for langt mer enn de 5 dagene det hele tok. Det var en høstferie for evigheten, dette her, en å snakke om resten av livet. Skikkelig mye krøll og forviklinger, skikkelig gøy. Mange opplevelser og minner. Vi kommer til å sove godt i natt. Fremover venter hverdagen, frem til jul.