En stille uke

Nå har det vært en liten pause i de veldige aktiviteter. Ingen turer til Oslo, få turer noe sted. Både Olia og jeg forbereder oss til kommende eksamener vi skal ha. Vinteren kommer, med mørkere dager og mer kulde. Alt er godt.

I uken var det til oss å være sjelden ingen spesielle aktiviteter. Jeg er litt rystet av kjøreturene mine, hvor enormt med asfalt og betong de skal legge over naturen vår, og de gigantiske vindmøllene de setter opp like etter Ålgård. Det er visst bare begynnelsen, truer de. Halve Norge skal bli utredet for vindmøller, så NVE skal kunne nå den megalomane målsetningen sin om å gjøre Norge fullforsynt av ren elkraft. 50 Terrawatt, snakker de om, all energi Norge bruker, skal være ren el-energi. Jeg kan ikke skjønne annet enn at flybensin, bil og lastebil, og båter, og tog (jada, vi har jernbanestrekninger på diesel her i landet), fortsatt skal bruke olje, men at vi så skal produsere tilsvarende elkraft, og eksportere den.

Kort sagt, jeg har meldt meg inn i Turistforeningen. Der er motstanden mot vindmøller tydelig. De har hatt markering i Stølsheimen, et område som vanvittig nok er utredet, og det er visst håp om at dette området skal bli spart. Men man kan aldri vite. Det er formidable krefter som står bak vindkraftutbyggingen, politikere, media, næringsliv og miljøbevegelsen (!). Vi blir tatt på sengen, vi som er glad i naturen. Vi har lite å stille opp med, når også mektig miljølobby skriker etter vindmøller, fordi det liksom skal hjelpe på CO2 regnskapet til Norge.

Jeg melder meg nok inn i Naturvernforeningen også. Og kanskje også jordvern, eller foreningen for vern av matjord. Jeg kjenner ikke hele Norge så enormt godt, men jeg kan vanskelig forestille meg annet enn at Rogaland er verstingfylke. Her går matjord og turterreng unna så man vanskelig får summet seg. Min far døde for ti år siden. Han ville ikke kjent seg igjen, som det har blitt her. Og det fortsetter, i forrykende fart.

Lille Irina og jeg er flinke til å komme oss ut. Hun må klare seg litt selv, om dagen, eksamen krever sitt, og jeg har mitt leseprogram å gjennomføre. Med på torsdag var vi rundt i nærområdet, fredag var vi på Ølberg, og i går kom vi oss ikke lenger enn til terrassen. Dog fikk vi spilt litt badminton der, og jaget hverandre litt, og lekt gjemmeleken. I dag var vi i Arboretet, siden jeg kjørte feil til Melshei, i de nye veiene vi har her.

Hun er en solstråle, Irina. Og i dag fikk hun hjelp av solstråler på himmelen også. Novembersolen har vært snill med oss, denne helgen. Den har hengt lavt og kaldt, men gitt oss et nydelig løs, og gode dager.

På kvelden er det å komme meg ned, og tenne i peisen. Irina er også med. Vi spiller litt sjakk og backgammon, men favorittaktiviteten er hektisk «dans». Det går ut på at jeg slenger henne rundt i sofaen, mer eller mindre. Spill og lesing av bøker går litt langsomt for henne, nå, har jeg inntrykk av. Så kommer vi ikke utenom spill på nettbrett, det trengs for at jeg også skal få tid til mine ting, som altså nå også innebærer en eksamen.

Det var litt forskjellig. Mye kan løses ved å spise godt, og det gjør vi virkelig, her i huset. Vi har skrudd opp nivået litt, kjøper bedre kjøttdeig, fersk pasta, har stadig vekk laks, omtrent aldri frossenvarer, aldri noe tull, skikkelig kjøtt, skikkelig fisk, gode grønnsaker. Det gir meg en enorm glede. Jeg kan holde ut mange vindmøller med det. Særlig når jeg stadig har to så skjønne jenter rundt meg, Olia og Irina, de to er alt.