Mot jul, mot ferie, en stille og god tid

Så var det en bortimot normal uke igjen. Ingen eksamener, ikke noe spesielt. Bare den ene dagen til den neste. Mørkt om kvelden fra klokken fire, og deromkring. Ned å fyre opp i peisen. Være med Irina. Spise godt, ha det godt.

På fredag var vi og prøvde den nye, lille skøytebanen på Bryne. De tok bort den vi hadde på Klepp, for å lage et allerede stort kjøpesenter, enda større. Folk skal leve også. Det nytter ikke å lage alt til asfalt og butikk. Mye er blitt skikkelig tungvint, skal en ut og more seg.

Også når vi skulle stå på skøyter på Bryne. Skøytebanen er gratis, hjertelig takk for det, litt moro for menigmann gjør det ikke noe at skattepengene går til. Dessuten trekker det folk. Vi har ikke vært på Jærhagen et øyeblikk siden de tok vekk isbanen vår. Mens isbanen var der, var vi der minst en gang i uken. Og vesle Irina fikk øvd opp motorikken sin, på skøyter.

Nå var det på Bryne. Selve skøytebanen var fin, grei nok, selv om den var veldig liten. Problemet er parkering. Vesle Bryne. Og så er det ingen plasser vi kan stå, uten å sette oss inn i parkeringsforskrifter og finne ut av betalingsmetode. Vi fikk stå en plass det var privat. Folk flest er jo ennå ganske hyggelige, om enn politikere og de som bestemmer sånt, ikke ønsker folk i sentrum. De skal sluses ut til kjøpesentrene, der man går i butikker som ser prikk like ut, uansett hvor man er i landet og i verden.

Lille Irina har ikke stått på skøyter siden i mars. Det er over et halvt år siden. Da imponerte hun de fleste, der hun skjøt fart på isen på Stokki, og flyttet de små bena og kroppen sin så det slett ikke stod i stil til størrelsen. De fleste andre barn turte ikke engang å slippe seg, før de nærmet seg skolealder. Irina føk av gårde, over humper og hindringer, falt og reiste seg, skikkelig stayer-evne.

Nå tok det lite grann tid før hun skjønte at dette var noe hun kunne greie. Og hun var litt mer forsiktig enn i vår. Men til slutt, så slapp hun meg, og skøytet av gårde nesten som før. Det eneste hun hadde en pingvin å holde i, en sånn lekefigur, til hjelp og moro. Nytt var at hun klarte å falle, og å reise seg igjen. Det tror jeg ikke hun greide i vår. Da måtte hun ligge og vente til jeg reiste henne opp.

Og når det gjelder utholdenhet, parkerer Irina og jeg alle andre barn og voksne. Det er det der med at det som er gøy, skal ta slutt. Så lenge det er gøy, er det bare å la det fortsette. Man skal suge ut av livet alt som er, mens man har det.

Fredag var også et julebord på kvelden. Det er ennå kjekt å være på fest, helt fine greier, men det er hjemme foran peisen med familien som er min plass nå. Lørdag var en kjempedag. Irina og jeg spilte domino. Det er noe deilig med barn, når noe er kjekt, så må de hoppe. Og for Irina var dette å spille domino med far, med brikker med bilder av dyr, uten at noen av oss egentlig kunne reglene, det var helt over alle forventninger for hva livet kan ha å by på. Hun hylte av glede for hvert eneste dyr som dukket opp, fant plass å legge det, kom med en rekke med råd også for meg, og ordnet og styrte og stod i.

På kvelden var det fenalår og fløtegratinerte poteter. Laget av min kjære, kjære kone. Det blir ikke bedre enn det.

Og i dag, reiste Irina og jeg til min mor, hennes bestemor, og snopet inn i oss noen julekaker, og tente lys for advent. Irina og jeg fikk oss en liten luftetur også, i vinden og kulden. Vi lekte restaurant. Også der, hun springer og hopper av lykke. Ikke er det godt å si, hvor hun skal hen som kelner, men hun løper av gårde, langt bortover, før hun løper tilbake, og lurer på hva jeg skal ha. Eller hun rekker ikke å lure på det, hun pleier som regel bare å servere med en gang, alle måltider og drikker hun husker navnet på. Så er det å bytte, jeg er kelner, hun er gjest, igjen og igjen og igjen.

Så lenge det er gøy, må det bare få fortsette. Og livet er gøy. Det er mye tull og tøys som foregår ute i verden, og hos oss i Norge også. Mye å ergre seg over, mye man gjerne skulle sett annerledes. Men jeg har min kone, har mitt barn, har et hus å komme hjem til, og en peis å fyre opp. Det er gode dager, godt liv, godt alt.

Dette innlegget ble publisert i Barn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s