Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Brexit

Det er ikke så ofte jeg skriver om politikk lenger, på bloggen. Her er en post som passer til den uskyldige, første tiden, der min søster sa om meg og bloggen at hun kunne lese her for å skjønne hvordan tingene egentlig henger sammen. Denne posten skal forklare Brexit, og i den skal jeg også få frem hva jeg mener om dette.

Storbritannia er et av landene i verden med lengst demokratiske tradisjoner. De fører historien helt tilbake til middelalderen og Magna Carta, og de hadde sin glorious revolution hundre år før franskmennene hadde sin revolusjon og før amerikanerne startet sitt demokrati. Engelskmennene har knapt nok hatt aboslutt enevelde, sånn praktisk talt alle andre land i Europa har forsøkt, gjennom det meste av sin historie har kongens makt i England vært balansert av parlament og adel. Det er kanskje også noe av forklaringen på at Storbirtannia ikke har flørtet med noe som ligner totalitært styresett de siste 200 år, de har aldri vært i nærheten av verken det ekstreme høyre eller det ekstreme venstre. De har kort og godt holdt på demokratiet, på sitt britiske, konservative og ganske klassedelte vis.

Men nå, de siste par tre årene, har de rotet det skikkelig til. Det er Cameron som har gamblet, i hybrisk overmot, med folkeavstemning om Skottlands uavhengighet og om Storbritannias forhold til EU. Han vant den første, tapte den andre. Brexit-tilhengerne har fått kritikk for at de aldri hadde noen plan med sitt Nei, de stemte bare leave, og så var det aldri noen klar plan om hva som skulle skje videre. Men den kritikken går nok vel så hardt til Cameron og ja-tilhengerne, de som vil bli værende. Det var de som satt ved makten, og det var de som arrangerte en folkeavstemning de ikke var forpliktet til å holde.

Det konservative partiet har rotet det ytterligere til, selv også. Cameron forlot skuta med en gang han hadde tapt. Det var han nesten nødt til, det ville vært snålt om han ble satt til å forhandle frem en avtale han var i mot. Samtidig var det ansvarsløst å gå, for det var han som var valgt til statsminister, han som hadde sørget for at det ble folkeavstemning, han som hadde ansvaret for at Storbritannia nå hadde valgt den veien de hadde valgt. Inn fra det ukjente kom Theresa May, ikke folkevalgt, men valgt av et parlament folket hadde stemt sammen, så en viss grad av demokrati var det jo ennå. Men engelskmennene var i ferd med å surre det skikkelig til. Og verre skulle det bli, da Theresa May arrangerte tidlig nyvalg, for å «utnytte» – i hermetegn – det de trodde var en svak leder i Labour, Jeremy Corbyn.

Så skjedde det at Theresa May svekket sin egen svake posisjon ytterligere. De beholdt riktignok flertallet, men det ble alvorlig kappet ned, og de var avhengige av beinharde unionister i Nord Irland. Det gav henne en helt håpløs forhandlingsposisjon med EU. Hva hun hadde å tilby, var et Storbritannia på hodet ut av EU, etter en folkeavstemning få i EU egentlig forstod vitsen med, og hun hadde en rekke problemer på hjemmebane, med et parlament som spriket i mange retninger, og også et eget parti der det raskt kunne komme til kamp også om hennes egen posisjon. En utakknemlig oppgave, kan man trygt si.

EU og Storbritannia har forhandlet i omtrent to år, mer eller mindre, før May kom med en avtale parlamentet skulle godkjenne nå i desember. Avtalen var sjanseløs. May fikk den ikke engang smertefritt gjennom sitt eget parti, i parlamentet var det sånn at avstemningen ble utsatt, slik at pinligheten kom etter, og ikke før jul. Aldri har et forslag fra statsministeren blitt så totalt nedstemt i det britiske parlamentet, 400 mot 200 stemmer, litt avrundet, dobbelt så mange mot, som for. May forsøkte å forbedre avtalen med EU, men det forsøket ble ikke engang tatt på alvor, hun ble sendt rett hjem igjen. Dette er det dere har, England, var ordene fra EU.

Dermed er Storbritannia kommet i den syke situasjonen at om under 70 dager skal de ut av EU. Og det er helt i det uvisse hva som vil bli i stedet.

Situasjonen er helt selvforskyldt. Men etter min mening, så finnes det ingen angreknapp. Jeg tror det er optimistisk å tro at man nå kan arrangere en ny folkeavstemning, få det remain man håpet å få første gang, og så vil alt bli som det skulle være. Prosessen rundt Brexit har nørt opp under mange frustrasjoner, de blir ikke slokket av at hele spillet ender med at alt blir liksom som før.

Huawei MateBook Pro X

Til jul kjøpte jeg en gave til meg selv: En Huawei Matebook pro x. Det er noe av det beste som er å få kjøpt av bærbar PC nå om dagen, den scorer godt på alle anmeldelser, og er av flere kåret til den beste bærbare PC 2018. Nå har jeg hatt den i to uker. Her er min dom.

Batteri

Den skal holde 10 timer med film. Det vet jeg ikke, men batteriet er svært bra, og lades opp svært fort. Jeg kommer ikke i særlig grad til å bruke denne som reise PC, da har jeg nettbrett, så batteriet er ikke så kritisk viktig for meg. Men det er fint at det holder. Jeg lader med noen dagers mellomrom, og så bruker jeg PCen rundt om i huset.

Brukeropplevelse

Her er den fabelaktig. Dette er PC som den skal være. Den går på når du skrur den på, praktisk talt ingen venter, og alle programmer du åpner, er der på et øyeblikk. Det er ingen sak å jobbe med flere ting parallelt. Å bytte fra program til program, dokument til dokument, nettside til nettside, alt hva det måtte være, er silkemykt og enkelt. Responsen er umiddelbar, bla opp og ned i lange tekster, full fart hit og dit, dataen er med på blunket. Dessuten har den en lekker skjerm, og utmerket tastatur og det som vel heter musematte. Det er sånn som det skal være. Du har lyst til å skru PCen på, og bruke den. Den lokker deg.

Design

Jeg hører til den typen folk som synes utseende er et bedre ord enn design, men nå om dagen heter alt design, så da går jeg også for det. PCen er nydelig, den ser bra ut, og føles bra. Kinserne har tatt etter Apple i utforming, noe som knapt kan kalles tyveri, all den tid det i en årrekke har vært kineserne som har laget apple-maskinene. Her lager de for sitt eget firma. Det er også viktig at PCen er så lett, den merkes ikke når man har den i fanget, og den bæres lett med overalt hvor man vil ha den.

Kamera

Dette er noe maskinen har fått kritikk for. Jeg er ikke enig. Siden skjermbildet dekker hele skjermen, er det ikke plass til noe kamera på toppen av den, sånn det er vanlig for andre bærbare PCer. I stedet har Huawei lagt kameraet ned i en tast mellom F6 og F7 på tastaturet. Du trykker på den, så spretter kameraet opp. Kritikken går på at det gir en rar vinkel, og at det kutter toppen av hodet. Hos meg gjør den ikke det. Min datter og jeg satt og hadde mye moro, med maskinens kamera, bilde og film av oss selv, og noen av de mange tredimensjonale figurene innlagt i maskinen å leke med. Bildesnittet var helt som det skulle. Feil blir det kun om du har maskinen på et veldig lavt bordt, på et vanlig skrivebord eller spisebord, går det helt fint.

Program

Jeg er privatperson, voksen, og har ikke behov for all verden. Antagelig fungerer denne PCen helt fint til spill, men det er ikke noe for meg, og jeg kommer ikke til å prøve det. Jeg er på nettet, leser bøker, og skriver blogger. Det meste av program jeg har, er gratis å laste ned, eller sånt jeg får via lisens gjennom jobben. Heldigvis og gudskjelov har ikke maskinen så mange forhåndsinstallerte program, som liksom skal «hjelpe deg». Datamaskinen virker ryddig når det kommer til programmer. Det er ikke mye her, som kjører på i bakgrunnen, og stjeler datakraft, eller trer frem i tide og utide, og krever oppmerksomhet.

Skjerm

Her kan sikkert de som følger godt med spesifikasjonene. Jeg pleide å henge med på sånt selv, men nå nøyer jeg med å si at skjermen er meget, meget bra. De har virkelig gjort alt riktig, denne gangen, produsentene i Huwaei. Skjermen dekker hele flaten, sørgeflatene i svart rundt er små, og størrelsen er den ideelle, 13,9″. Forholdet mellom lengde og bredde er 4:3 den er uvanlig har jeg gjørt, og ser, uten at jeg har noen formening om det er bra eller dårlig. Hovedpoenget er at skjermen er svært lyssterk, du kan lese den inne og ute, i sterkt lys og svakt lys, øynene dine må gi seg, før skjermen. Her har Huawei skjønt at skjermen må være innbydende, for at PCen skal være det.

Triks

Datamaskinen har noen finesser som er artige. Jeg har aldri vært så veldig begeistret for fingeravtrykkleser, eller kode, på maskiner jeg uansett bare bruker hjemme. Men her er fingeravtrykket samme knapp som du bruker til å skru på maskinen, du merker det knapt at den leser fingeravtrykket for å slippe deg inn. Og så er det jo altså slik, at fra du logger deg inn til du er inne, går det sekunder. Så har datamaskinen, eller Windows, lagt inn forskjellige former for 3D-tegning og figurer. Det er første gang jeg har sett noe sånt fungere. Siden datamaskinen er så rask og kraftig, er det bare å flytte bier og hamburgere og hva man vil, rundt omkring, som om de var levende. Det gjør også filmredigering interessant, for første gang av alt utstyr jeg noensinne har hatt. Vanligvis koster det langt mer enn det smaker, å bruke tid på å klippe og lime og redigere sammen filmer, så de blir bra. Nå kan man kjapt gjøre det, bare litt mer avansert enn å redigere en tekst. Og man kan altså legge til en flue, eller noe annet morsomt. Alle sånne triks har kort levetid som kjekke og interessante. Men artige var de.

Jeg vil også ha med berøringsskjerm som et artig triks. Det kan godt være det nå kommer som standard. Det bør det, for det er veldig praktisk å bla og peke med fingeren av og til.

Ytelse

Dette er den beste PC jeg har hatt. Det skulle bare mangle, en dyr PC, i 2018. Men når det gjelder PC, så har liksom datakraften alltid ligget akkurat litt i hælene på programvaren. Det har alltid tatt litt tid. Særlig å logge på, og å starte alle programmene. Her er det endelig en PC som starter og snapper som et nettbrett, det er slutt på ventetiden. Også den ventetiden du knapt merker, der det tar noen brøkdeler av et sekund fra du gir kommandoen, til det skjer noe med maskinen, eller at du blar på siden, og siden viser hva du vil se. Denne maskinen er superrask, og supersterk, rikelig for mitt daglige og hverdagslige bruk. Jeg hadde ikke forutsett at det skulle være så gøy!

Konklusjon

Data er gøy igjen. Min forrige datamaskin var fra 2011, en toppmodell fra Acer. Den var ganske sliten. Med dette kjøpet har jeg fått fart inn i skrivingen og databruken. Det er herlig å slippe at ting tar tid, og herlig å se hvor friskt og fint alt ser ut på den meget, meget gode skjermen.

Pluss

• Fantastisk kjekk og rask maskin
• Her har de gjort alt riktig, sett hva kritikere og forbrukere ønsker, og virkelig lagt seg i selen for å oppfylle alle ønsker.

Minus

• Prisen. PCen er veldig dyr. Og sikkert dyrere enn den er verdt.
• Tross berøringsskjerm kan den ikke brukes som nettbrett. Og det følger heller ikke datapenn med den. Riktignok har både PC som vil være nettbrett og nettbrett som vil være PC store mangler, men det er greit å ha muligheten.

Så det skulle ikke være noe å tenke på, om du har pengene, og vurderer å kjøpe en datamaskinen. Med denne får du en du garantert vil være fornøyd med, i mange år fremover. Det kan jeg si, etter å ha hatt den i to uker. Jeg er slått litt av banen, jeg er imponert.

 

Trettende dag jul, russisk jul – og avslutning på julen

I Ukraina var det i høst slåsskamp i parlamentet igjen, etter forsøket på å splitte den ukrainske og den russiske ortodokse kirken. Jeg vet ikke hvordan det gikk. Her i huset, går den russiske julen forbi oss i stillhet. Det er bare jeg, som spiller russisk, religiøs julemusikk, og også annen sakral musikk til dagen. Ellers har det hos oss vært en ganske vanlig søndag. Til uken begynner hverdagen som den vil være til vanlig.

Jeg fortalte Irina at vi skulle rydde vekk juletreet og julepynten. Det var etter at vi hadde vært en kort tur ute, og sett lys på busker og hus, sånn vi gjør det om dagen. – Nå skal vi rydde det vekk, sa jeg. Da gråt hun sine modige tårer. Det ville hun ikke.

Vi fikk ikke juletreet opp før på nyttårsaften. Vi kjøpte det på tilbud, i romjulen. Det er det første tilnærmet ordentlige juletreet vi har. At vi satte det opp nyttårsaften, er helt i tråd med den russiske tradisjonen min kjære ukrainske kone er en del av. Det er på nyttårsaften de har treet, og første nyttårsdag de har gavene. 6 januar er for den religiøse høytiden, og for dem som vil lære det russiske ordet for jul.

De kan like godt lære Novyj God, ordet for nyttår. For det er der festen.

I vår familie, den jeg er vokst opp i, var det vanlig å rydde julen vekk, trettende dag jul. At det er samme dag som den russiske julen, er tilfeldig. Men jeg tenkte å holde på tradisjonen uansett, og sa det altså uansett. Da ble det altså tårer.

Så vi får se. Det er veldig koselig å ha juletreet oppe, med ekstra lys, en mørk tid. Men hver dag blir det lysere, og våren er ikke mer enn noen måneder unna.

Tog til Oslo

Tog. Vi forlot nettopp Kongsberg. Norge som det ser ut i 2019, ruller forbi. Her på Østlandet er det skog, trær og lave fjell og høyder, og klynger med hus. Kjøpesentre og boligblokker ligger også spredd. Klokken er 1550, jeg har allerede reist halvannen time, og har ytterligere fem og en halv time foran meg her. Det har vært en kort reise frem og tilbake til Oslo.

I fjor ble det klart at NSB skal miste driften av Sørlandsbanen til britiske Go Ahead. Jeg hører til dem som synes dette er en tragedie, og akkurat for dette salget, så har jeg en følelse av at jeg har mange med meg. Det er mye å utsette på driften til NSB, men å tro at britiske Go ahead skal klare det noe bedre, er bare dumt. De klarte å tilby billigere løsning, de var lavest i anbudet, men det kunne de være ved å budsjettere med «flere passasjerer» og «bedre effektivitet».

Akkurat med tog, så synes jeg ikke det med effektiviteten skal være viktigst. Staten kan godt legge litt penger i en romslig togdrift, der det er godt å være passasjer, heller enn at driften skal være så lønnsom. Jeg vil ha det avslappet, kjøpe billett, og hvis jeg ikke rekker toget, eller kommer meg på et tidligere tog, så er det greit, med den billetten jeg har. Sånn var det før. Nå ser det ut som man må betale flere hundre kroner ekstra for denne «tjenesten».

Det får være som det vil. Jeg er vokst opp med NSB, husker de trauste, røde togene, og likte det som det var. Jeg har kjørt mange ganger fra Stavanger og Sandnes til Oslo, og mange ganger fra Bergen til Oslo, og fra Bergen til Voss, Finse og høyfjellet. Det har vært helt fint. Noen av reisene har vært gode minner i seg selv, som de der man har hatt med kjekt reisefølge, eller der jeg har klart å lese ut en hel roman, i freden og roen en god togreise av og til gjør.

Togreisene i Russland og Ukraina er et kapittel for seg. De er fantastiske.

Men det har også vært plagsomme reiser. Der det har vært bråk, der internett ikke har virket, der man ikke har fått fred, og der man har sittet uten sengeplass på nattoget. Nå også, jeg sitter på Komfort, men er trøtt og vil hjem. Det er ikke sånn at jeg får gjort alle de tingene jeg hadde tenkt, når ikke kone og barn er der og forstyrrer. Jeg vil mye heller hjem til dem.

Jeg savnet dem med en gang. Jeg hadde sovekupe, men mye heller skulle jeg vært med mine kjære der hjemme. Hotellfrokosten jeg spiste på Hotell Thon var lukseriøs, men det er ikke lenger bedre brød, pålegg og kaffe på hotell, enn hjemme. Det er ikke noe å trakte etter. Det er arbeid, plikt. De beste dagene er hjemme. Det beste er å være med mine.

Ombord på toget er konduktørene som de pleier. Helt avslappede, fikser det som trengs, null stress med billett og legitimasjon. Men på nett, er gamle NSB plaget av den nye bissniss-modellen som rir vår tid, og som må skrives på den måten. Det er overveldende med tekst, og hjelp og «serviceinnstilling», men vanskelig å finne frem til akkurat det man lurer på, i mylderet. Jeg ville finne ut hvordan jeg kom meg fra Ganddal til en av stasjonene nattoget stoppet, og om jeg kunne parkere utenfor stasjonen.

På Bryne er det håpløst. På Sandnes går det an å parkere på Ruten. Gratis, om man har elbil.

Fra NSB lurte jeg på om det gikk an å kjøpe billett Ganddal – Oslo, og så reise inn til Stavanger, for der å gå inn i sovekupeen min. Nei, det gikk ikke. Man kunne bare kjøpe Ganddal – Oslo, reise til Bryne, og så ta toget derfra. Ventetiden på stasjonen er et drøyt kvarter.

Sånne ting. Det var blant det som var en selvfølge før. Da vi kunne stole på at NSB og posten og de andre statlige selskapene var til for oss, og hadde som viktigste oppgave å gjøre det bra å være borger i Norge. Posten fikk frem brevene dine, posten skal frem, var honnørordet, ikke at driften var lønnsom.

Jeg er dog glad jeg ikke valgte fly for denne korte reisen. Det er enda verre.

Godt nytt år

2019. Jeg husker det var voldsomt å passere 2000, det er 20 år siden. Vi har på mange punkt langs veien følt oss hypermoderne, nå er det 2019. Det er liksom som om fremtiden er over oss.

Og så fortsetter livet på det vanlige vis. Vi i vår lille familie på 3 har vært for oss selv i dag. Nyttårsfeiringen i går ble spesiell, selv til oss å være. Til langt over elleve var vår kjære Olia mest opptatt av å få opp juletreet og annen pynt, ikke å sette i gang festen. Verken hun eller Irine var kledd. Jeg var også trøtt, og skulle gjerne ha sovet, om det ikke var nyttårsfest.

Men jeg satte på noe lystig dansemusikk, sånn man gjør det nå om dagen, med YouTube på bluetooth til stereoanlegget. Musikken var dog 70-talls og 80-talls, i all vår modernitet går vi ennå tilbake for å finne kremmusikken, i alle fall gjør de i min generasjon det. Og det var ikke noe forsøk på å være fancy, det gikk i Abba, Baccara, Boney M, akkurat den musikken jeg syntes var festlig, da jeg var 4-5 år. Yes, sir, I can boogie, var noe av det første jeg sang med på. Nå var det Irina som danset, og sang meg. – Money, money, money, også.

Så nærmet klokken seg midnatt, og det var frem med den russiske sjampanskojen. Jeg skriver det sånn de sier det, det blir mest riktig. Ute på terrassen vår som Olia har laget, har vi god utsikt til mange raketter. Det blir god stemning. Jeg vet ikke, det er litt sånn som at alle disse rakettene låser fast tiden for et øyeblikk, det er å gå inn i det nye året med feiring. Alt er veldig regulert her i Norge, så vi ser de samme rakettene, fargene og mønstrene på alle kanter, men det er sånn det er blitt. Vi nøyer oss med å sprette en sjampanjekork.

Jeg tar rikelig med bilder. Vi kysser og gratulerer hverandre med det nye året, på norsk og russisk. Olia tar en slurk av sin sjampanskoje, jeg drikker mitt glass, og hennes. Mange av de vanlige tingene nyttårsaften, gjør vi ikke denne gangen, som å spise en papirlapp med ønske for det nye året. Vi går snart til sengs. Det har vært en rolig og fin nyttårsfeiring, mye bedre enn tiden da det for alt i verden gjaldt å finne seg en fest, og det sjelden var mulig å leve opp til forventningene. Nå har vi hverandre, legger oss trygt.

I dag morges våknet jeg først som vanlig, 45 år gammel, og holdt på med mine ting. Så kom Olia, og pakket inn de siste gavene til Irina. Det hører med til russisk nyttår, det er gaver i vente første nyttårsdag, brakt av Fader Frost, som han har blitt hetende på norsk, selv om det på russisk er Bestefar Frost de sier. I den russiske juleutvekslingen får ikke barna vite hvem gaven er fra. For min kone og hennes familie, er dette viktig.

Vi gir Irina altfor mye. Det er vanskelig å holde igjen, når hun blir så glad. Det er dobbelt jul for henne, først en norsk jul på julaften, så en russisk på nyttårsaften. Det er samme mengde og kvalitet på gavene, begge dager. Vi må passe oss så hun ikke blir bortskjemt, men jeg tror det motsatte kan bli et verre problem når hun vokser opp, at venninner og venner alltid får mer enn henne. Det er vanskelig å si hvordan fremtiden vil bli. Jeg er overrasket over meg selv, som så lett har gitt etter for julens kjøpelyst. Når man har nok penger, er det uhyre fristende å bruke det på barnet som betyr mest for deg.

Til frokost var det nybakt brød, bakt av meg. Så var det å få ferdig juleferiens arbeid, jeg hadde en oppgave jeg måtte få gjort, og det la beslag på mye tid. Men i dag gikk det ganske greit. Så har det bare vært å slappe av, og å ha det fint. Som nyttårsaften og selve årskiftet midnatt er som en pause i tiden, er også første nyttårsdag som om den ikke teller. Selv om hverdagen begynner i morgen, føles den langt unna.

Godt nytt år, kjære lesere. Jeg tror også 2019 blir godt.