Tog til Oslo

Tog. Vi forlot nettopp Kongsberg. Norge som det ser ut i 2019, ruller forbi. Her på Østlandet er det skog, trær og lave fjell og høyder, og klynger med hus. Kjøpesentre og boligblokker ligger også spredd. Klokken er 1550, jeg har allerede reist halvannen time, og har ytterligere fem og en halv time foran meg her. Det har vært en kort reise frem og tilbake til Oslo.

I fjor ble det klart at NSB skal miste driften av Sørlandsbanen til britiske Go Ahead. Jeg hører til dem som synes dette er en tragedie, og akkurat for dette salget, så har jeg en følelse av at jeg har mange med meg. Det er mye å utsette på driften til NSB, men å tro at britiske Go ahead skal klare det noe bedre, er bare dumt. De klarte å tilby billigere løsning, de var lavest i anbudet, men det kunne de være ved å budsjettere med «flere passasjerer» og «bedre effektivitet».

Akkurat med tog, så synes jeg ikke det med effektiviteten skal være viktigst. Staten kan godt legge litt penger i en romslig togdrift, der det er godt å være passasjer, heller enn at driften skal være så lønnsom. Jeg vil ha det avslappet, kjøpe billett, og hvis jeg ikke rekker toget, eller kommer meg på et tidligere tog, så er det greit, med den billetten jeg har. Sånn var det før. Nå ser det ut som man må betale flere hundre kroner ekstra for denne «tjenesten».

Det får være som det vil. Jeg er vokst opp med NSB, husker de trauste, røde togene, og likte det som det var. Jeg har kjørt mange ganger fra Stavanger og Sandnes til Oslo, og mange ganger fra Bergen til Oslo, og fra Bergen til Voss, Finse og høyfjellet. Det har vært helt fint. Noen av reisene har vært gode minner i seg selv, som de der man har hatt med kjekt reisefølge, eller der jeg har klart å lese ut en hel roman, i freden og roen en god togreise av og til gjør.

Togreisene i Russland og Ukraina er et kapittel for seg. De er fantastiske.

Men det har også vært plagsomme reiser. Der det har vært bråk, der internett ikke har virket, der man ikke har fått fred, og der man har sittet uten sengeplass på nattoget. Nå også, jeg sitter på Komfort, men er trøtt og vil hjem. Det er ikke sånn at jeg får gjort alle de tingene jeg hadde tenkt, når ikke kone og barn er der og forstyrrer. Jeg vil mye heller hjem til dem.

Jeg savnet dem med en gang. Jeg hadde sovekupe, men mye heller skulle jeg vært med mine kjære der hjemme. Hotellfrokosten jeg spiste på Hotell Thon var lukseriøs, men det er ikke lenger bedre brød, pålegg og kaffe på hotell, enn hjemme. Det er ikke noe å trakte etter. Det er arbeid, plikt. De beste dagene er hjemme. Det beste er å være med mine.

Ombord på toget er konduktørene som de pleier. Helt avslappede, fikser det som trengs, null stress med billett og legitimasjon. Men på nett, er gamle NSB plaget av den nye bissniss-modellen som rir vår tid, og som må skrives på den måten. Det er overveldende med tekst, og hjelp og «serviceinnstilling», men vanskelig å finne frem til akkurat det man lurer på, i mylderet. Jeg ville finne ut hvordan jeg kom meg fra Ganddal til en av stasjonene nattoget stoppet, og om jeg kunne parkere utenfor stasjonen.

På Bryne er det håpløst. På Sandnes går det an å parkere på Ruten. Gratis, om man har elbil.

Fra NSB lurte jeg på om det gikk an å kjøpe billett Ganddal – Oslo, og så reise inn til Stavanger, for der å gå inn i sovekupeen min. Nei, det gikk ikke. Man kunne bare kjøpe Ganddal – Oslo, reise til Bryne, og så ta toget derfra. Ventetiden på stasjonen er et drøyt kvarter.

Sånne ting. Det var blant det som var en selvfølge før. Da vi kunne stole på at NSB og posten og de andre statlige selskapene var til for oss, og hadde som viktigste oppgave å gjøre det bra å være borger i Norge. Posten fikk frem brevene dine, posten skal frem, var honnørordet, ikke at driften var lønnsom.

Jeg er dog glad jeg ikke valgte fly for denne korte reisen. Det er enda verre.