Brexit

Det er ikke så ofte jeg skriver om politikk lenger, på bloggen. Her er en post som passer til den uskyldige, første tiden, der min søster sa om meg og bloggen at hun kunne lese her for å skjønne hvordan tingene egentlig henger sammen. Denne posten skal forklare Brexit, og i den skal jeg også få frem hva jeg mener om dette.

Storbritannia er et av landene i verden med lengst demokratiske tradisjoner. De fører historien helt tilbake til middelalderen og Magna Carta, og de hadde sin glorious revolution hundre år før franskmennene hadde sin revolusjon og før amerikanerne startet sitt demokrati. Engelskmennene har knapt nok hatt aboslutt enevelde, sånn praktisk talt alle andre land i Europa har forsøkt, gjennom det meste av sin historie har kongens makt i England vært balansert av parlament og adel. Det er kanskje også noe av forklaringen på at Storbirtannia ikke har flørtet med noe som ligner totalitært styresett de siste 200 år, de har aldri vært i nærheten av verken det ekstreme høyre eller det ekstreme venstre. De har kort og godt holdt på demokratiet, på sitt britiske, konservative og ganske klassedelte vis.

Men nå, de siste par tre årene, har de rotet det skikkelig til. Det er Cameron som har gamblet, i hybrisk overmot, med folkeavstemning om Skottlands uavhengighet og om Storbritannias forhold til EU. Han vant den første, tapte den andre. Brexit-tilhengerne har fått kritikk for at de aldri hadde noen plan med sitt Nei, de stemte bare leave, og så var det aldri noen klar plan om hva som skulle skje videre. Men den kritikken går nok vel så hardt til Cameron og ja-tilhengerne, de som vil bli værende. Det var de som satt ved makten, og det var de som arrangerte en folkeavstemning de ikke var forpliktet til å holde.

Det konservative partiet har rotet det ytterligere til, selv også. Cameron forlot skuta med en gang han hadde tapt. Det var han nesten nødt til, det ville vært snålt om han ble satt til å forhandle frem en avtale han var i mot. Samtidig var det ansvarsløst å gå, for det var han som var valgt til statsminister, han som hadde sørget for at det ble folkeavstemning, han som hadde ansvaret for at Storbritannia nå hadde valgt den veien de hadde valgt. Inn fra det ukjente kom Theresa May, ikke folkevalgt, men valgt av et parlament folket hadde stemt sammen, så en viss grad av demokrati var det jo ennå. Men engelskmennene var i ferd med å surre det skikkelig til. Og verre skulle det bli, da Theresa May arrangerte tidlig nyvalg, for å «utnytte» – i hermetegn – det de trodde var en svak leder i Labour, Jeremy Corbyn.

Så skjedde det at Theresa May svekket sin egen svake posisjon ytterligere. De beholdt riktignok flertallet, men det ble alvorlig kappet ned, og de var avhengige av beinharde unionister i Nord Irland. Det gav henne en helt håpløs forhandlingsposisjon med EU. Hva hun hadde å tilby, var et Storbritannia på hodet ut av EU, etter en folkeavstemning få i EU egentlig forstod vitsen med, og hun hadde en rekke problemer på hjemmebane, med et parlament som spriket i mange retninger, og også et eget parti der det raskt kunne komme til kamp også om hennes egen posisjon. En utakknemlig oppgave, kan man trygt si.

EU og Storbritannia har forhandlet i omtrent to år, mer eller mindre, før May kom med en avtale parlamentet skulle godkjenne nå i desember. Avtalen var sjanseløs. May fikk den ikke engang smertefritt gjennom sitt eget parti, i parlamentet var det sånn at avstemningen ble utsatt, slik at pinligheten kom etter, og ikke før jul. Aldri har et forslag fra statsministeren blitt så totalt nedstemt i det britiske parlamentet, 400 mot 200 stemmer, litt avrundet, dobbelt så mange mot, som for. May forsøkte å forbedre avtalen med EU, men det forsøket ble ikke engang tatt på alvor, hun ble sendt rett hjem igjen. Dette er det dere har, England, var ordene fra EU.

Dermed er Storbritannia kommet i den syke situasjonen at om under 70 dager skal de ut av EU. Og det er helt i det uvisse hva som vil bli i stedet.

Situasjonen er helt selvforskyldt. Men etter min mening, så finnes det ingen angreknapp. Jeg tror det er optimistisk å tro at man nå kan arrangere en ny folkeavstemning, få det remain man håpet å få første gang, og så vil alt bli som det skulle være. Prosessen rundt Brexit har nørt opp under mange frustrasjoner, de blir ikke slokket av at hele spillet ender med at alt blir liksom som før.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s