Tur langs Bråsteinsvannet

Det er nedslående tider for oss som er glade i naturen. Store deler av vårt uberørte, uforstyrrede areal er satt ut til vindmøller, og de lager sår i landskapet selv de som ikke følger med nå begynner å reagere på. Det som ikke vindmølleindustrien tar, tar endeløse veiprosjekter, boligutbygginger og kjøpesentere, og varelager og industriområder. Her vi bor, i Rogaland, er det ikke den grønne flekk som ikke ligger utsatt til for de kortsiktige markedskreftene.

Jeg tror ikke på det livet vi tilbyr neste generasjon. Mye av det ligner dystopiene vi leste om på 80-tallet, og før det, med mennesker som maskiner, i sterile hus, på rullebåndet som er bilen, på vei til arbeidsplassen, der alt går etter klokkeslett. Jeg tror vi trenger naturen. Vi trenger å bevege oss, og noe å hvile øynene på. Det er noe som ikke blir tilbudt på skjerm, og som jogging på tredemølle ikke kan erstatte.

Det er nedslående tider for oss som har det sånn.

Heldigvis har jeg en motvekt i et herlig barn og en deilig kone. Lille Irina på 4 har vært med ut i naturen siden hun ble født, og har gått i den siden før hun kunne gå. Vi trenger folk som er glade i den, for å ønske å bevare den. Og glade i den blir vi av å være der. Alle som selv bruker naturen, vet hva jeg snakker om. Den er uerstattelig.

I dag var målet for Irina og meg å komme oss til Melshei. Heller ikke der er det fredet, for en utbyggingshissig Sandnes kommune. Det skal bli boliger der også. Og som alltid når boliger og alt annet bygges, gjøres det dype innhogg i naturen rundt. Bare siden vi flyttet tilbake igjen i 2011, er det kolossalt med tidligere grøntområder som nå er lagt under asfalt, rett rundt der vi bor.

Til Melshei kjørte jeg som så mange ganger før feil vei. Jeg får ikke til den der avkjøringen til Bogafjell, den er ulogisk, svinge til høyre, for å komme til venstre. Så er det tre rundkjøringer man skal gjennom. Man liker rundkjøringer i dette landet.

Har man først kjørt for langt, der på motorveien, eller hva denne veien skal kalles, ut til Ålgård og videre til Kristiansand. Har man først kjørt for langt, er det veldig tungvint å snu. Ofte har jeg derfor kjørt til Arboretet, i stedet for Melshei, eller en sjelden gang til Bråsteinskogen. Denne gangen valgte vi brått Bråsteinsvannet.

Enda så nær jeg er, har jeg aldri gått tur i akkurat dette terrenget før, ikke akkurat der vi gikk i dag. Og det er det som er så viktig for meg, ha nye områder å utforske, gjerne rett utenfor stuedøren, sånn det er enkelt å komme seg til.

Vi hadde gjort det maksimalt enkelt i dag. Vi hadde med appelsinjuice på en liten flaske, og en stor sjokoladeplate. Alt sammen i lommen. Ingen sekk. Det skulle bare være en liten minitur.

Men Irina ble straks godt i laget, som jeg også ble det. Hun begynte med å kaste steiner og kvister i vannet, sånn utforsking jeg synes det er så altfor lite av i våre dager. Å komme til et sted, og å utforske mulighetene. Etterpå gikk langs med vannet, helt nede, der det var noe så flott som en god, gammeldags sti. Ellers er jo alt grusvei og maskinlaget på kryss og tvers i skogene våre, jeg er meget glad i disse stiene som blir til av at folk går på dem.

Langs vannet fant vi mange interessante trær og Bråsteinsvannet på mange måter vi ikke har sett det før. Noen kanoer og en robåt lå slengt, så fikk Irina lære de ordene også, og også lære hva det vil si å padle og å ro. Ikke at vi fikk prøve, båtene var lenket fast, men jeg kunne forklare, og vise med en pinne. Jeg kan ikke få sagt hvor viktige jeg synes disse tingene er, arven fra generasjoner tilbake, det kan ikke gå tapt i byliv og skjermtitting.

Irina fant noe bærlyng, og ville ha meg å se på det. Jeg fant noe sopp å vise henne. Vi kunne komme oss over bekker på kjekke måter, og hive pinner og gresstrå uti dem. Det var rikelig med bildemotiv. Og så halvvarmt i den spede februarsolen, at Irina kunne ta av seg jakken, og jeg bære den i hånden. 8 grader var det denne dagen.

Så kom vi til en forlatt hytte, med uthus og naust. Et skilt med alarm var hengt opp på veggen, men det så ikke ut til å hjelpe så enormt, for en rute var knust, og stuedøren stod åpen. Det virket ikke som noen hadde vært der på ordentlig på noen år. I sin tid var dette nok en flott hytte, på et flott sted. Og ennå var det rester av en velholdt fortid, med rododendron og berberis.

Etter dette var ikke stien noe god. Men Irina og jeg er eventyrere, vi går på. Det skiller oss fra vår striglete samtid, der folk parkerer på oppmerkede plasser, og går langs grusveiene, den tilmålte tiden. Irina og jeg vil ut i terrenget, vi vil inn i opplevelsene, se noe nytt og utvide horisontene våre. Det bar rett inn i skogen, der vi raskt mistet stien, for det var ikke noen sti lenger. Den stien som var, var nok brukt til hytten. Og videre til andre siden, var det nok få som har gått.

Bråsteinsvannet er ikke noe stort, så det er umulig å gå særlig lenge før vi er i eller har utsikt til veldig kjent terreng. Nå kom vi bort til beitemarkene, det klassiske Rogaland, landskapet jeg er vokst opp i, og kjenner som mitt eget. Det gjør meg vondt når dette forsvinner. Aldri er jeg så ensom, som når jeg føler andre ikke bryr seg. Matjord, beitemark og turterreng er verdier som ikke måles i penger, men gir mye mer igjen enn enda et kjøpesenter eller ytterligere rekkehus.

Irina og jeg smatt over gjerdet, slik jeg har gjort i hele mitt liv. Og selv det lille barnet på 4, sa at her var det vakkert, og sukket. Utsikten var helt vanlig, men den var stor og flott. Bråsteinsvannet, Åslandsnuten, Heiene og fjellene opp fra Sviland mot Figgjo, innover mot Gjesdal. Det er deilig å hvile øynene på. Herlig avslappende å sitte på en knaus, inntil en liten fjellvegg, solvegg, og bare speide utover.

Som ikke alt allerede var nok, ringte Olia, kona, og fullbyrdet vår lykke.

Hjem igjen var rene transportetappen. Da gikk vi langs markene, bort til hovedstien, av grus, og presset sammen av maskiner. Til vår overraskelse var kyr allerede sluppet ut, jeg er ikke så trygg på dem, som jeg burde være, så jeg tok Irina i hånden, og kom meg raskt vekk, og ut. Så var det til bilen.

En flott tur. Det er dette vi gjør det for. Hver søndag. Det er ingen bedre måter å lade batteriene på, ingen rekreasjon som føles så meningsfull. Tidligere var det fritt frem, og bare å komme seg ut. Nå føler jeg det også gjelder å kjempe for det vi har igjen. Sterke krefter ønsker å rive ned, og bygge ut. Og det går veldig, veldig fort nå om dagen.

Dette innlegget ble publisert i Tur.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s