(Enda en gang) Dagen før avreise Kiev

Vinterferie. Ti år siden jeg traff kona i Kiev for første gang. Nå reiser vi dit igjen. Det er dagen før avreise, en dag med inntrykk og tanker.

Lille Irina på 4 er superklar. Hun har funnet det for godt å legge seg, alle klærne er av, og hun ligger med vidåpne øyne. Hvert annet minutt løper hun for å se på klokken. Nettopp nå ropte hun at det er «45» på russisk, klokken er 1845. Klokken fire i natt reiser vi herfra, for å ta morgenflyet klokken 0600.

For første gang går deler av reisen med Ukrainian International Airlines. Jeg er ikke sikker på hvilken oligark som står bak dette selskapet, jeg vet minst en av dem er involvert i fly, og mener dette er Kolomojskij, om jeg ennå er i stand til å stave navnet hans riktig. Jeg følger ikke så enormt mye med lenger. Det går færre fly til Kiev, og de er jevnt over dyrere, men det er ikke verre enn at vi alle tre kommer oss ned og opp, uten at vi må ta noen seriøse diskusjoner om vi har råd til dette.

Jeg kom meg også rundt Frøylandsvannet i dag. Det er 16,6 km løping. På øret var først en roman av George Elliot, den fikk jeg ikke med meg så mye av. Og så var det om protoner. Der kan jeg litt fra før. Det er alltid underholdende med påfyll og påminnelser, det er fantastiske tall og størrelser, ubegripelig hva vitenskapen har funnet frem til, og vet mer om verden enn hva vi ser.

Løpingen gikk ikke fullt så godt. Jeg brukte godt over halvannen time, og det var særlig mot slutten ganske slitsomt. Men ikke verre enn at jeg hentet meg inn igjen i løpet av et minutt, og siden har hatt en vanlig dag og kveld. Mange kopper kaffe har det blitt. Og de vanlige rutiner med Irina: spille sjakk, spille dyredomino og leke tannlege. Hva gjør dere med deres fireåringer?

Det er ikke så nødvendig å pakke så enormt til Kiev lenger. Det meste av klær og ting vi trenger ligger allerede der nede. Det er bare Olia som styrer og ordner, og frakter gaver og ting hit og dit. Der er hun i sitt ess, hun elsker det. Men i sin iver etter å få med seg disse tingene jeg ikke forstår meg på, glemmer hun gjerne viktige og elementære ting. Slik er min Olia, og jeg elsker henne.

I Kiev er det frost. Jeg mener vi har vært der en gang i vinterferien, etter vi møttes første gang, og jeg bet meg merke i at det er ikke fullt så gøy når det er kaldt og mørkt, som når det er lyst og varmt om sommeren. Det er skikkelig guffen østblokkulde, ikke sånn at man har lyst å være ute i mange timer. Og når kvelden kommer, er det lite som er opplyst, annet enn hovedgatene. Inne er det ikke stort mer å gjøre i Kiev, enn i Norge. For min del innebærer det litt å drikke øl i stedet for kaffe, men ikke i mengder som går over ut over konsentrasjonsevnen.

Så har vi restaurantene og minnene. Irina gleder seg helt enormt, og Olia gleder seg også. Hun har sitt eget prosjekt hun har satt litt i gang, det er mye derfor hun har presset oss til å reise allerede i vinterferien, i stedet for å vente til påske, da det vil være varmere, og lysere og bedre. Jeg reiser gjerne begge feriene, men det får vi se hvordan går.

Nå sitter jeg i alle fall foran peisen. Min egen peis. I et helt annet liv, enn det jeg reiste fra for ti år siden, da jeg satt i en knøttliten leilighet i Bergen, og reiste ned til Kiev og traff Olia. Det har vært ti gode år. De skal nok bli godt minnet.