God mandags morgen fra Kiev!

I dag var en riktig god morgen med sedvanlige morgenrutinen her i Kiev.

Litt over klokken seks våknet av meg selv, som alltid, og var litt før sju på vei til treningsanlegget Katsjalka i Hydropark. Det er allerede lyst på denne tiden av døgnet, her nede, og godt kledd var ikke null grader noe å fryse i.

Ferden går til Arsenalnaja metrostasjon, en spasertur på en liten halvtime, og derfra er det to stopp til treningsanlegget. Der har Petja fått på plass en ny seksjon, med noe så sjeldent som et reelt styrkeapparat, fra et treningssenter, der man stikker en stift inn, etter hvor mange lodd man vil løfte. Ellers er alt som er her lodd og kroker og skiver og trinser og kjettinger fra den sovjetiske tungindustrien, alt sammen av jern, og alt sammen tungt.

På øret var en forelesningsserie om den russiske revolusjon. Jeg har hørt denne og andre serier om dette mange ganger, jeg har lest mye om det, og jeg har mest det meste av oversatt litteratur russiske forfattere gav ut på denne tiden. Likevel er det alltid mye fascinerende nytt. Historien er alltid kompleks. Men det er noe eget med den russiske, et så gigantisk land, som så mange har meninger om, og som selv har så mye mystikk om seg.

Nytt var det å høre hvor strenge betingelsene var for Russlands nederlag i Krim-krigen, og hvordan russerne fortsatte å krige mot tyrkerne (ottomanerne) utover andre halvdel av 1800-tallet, og hvordan europeiske stormakter grep inn om den russiske suksessen ble for stor. Så er det alltid forfriskende å høre detaljene om krigen mot Japan, 1904-05, etter lang tids konflikt. Den asiatiske delen av Russland blir ikke viet så mye oppmerksomhet her i vest.

Alt sammen er minner og sår som russerne drar på, og som kan være med på å forklare hvorfor de oppførte seg som de gjorde på 1930-tallet og etter annen verdenskrig. Det ligger mye bitterhet i russisk historie. Men russerne har selv skyld i betydelige overgrep, og oppførte seg mot slutten av 1800-tallet mot ukrainere, baltere, finner og polakker, akkurat som russerne nå mener de tidligere undertrykte folkene oppfører seg mot dem. Jeg hører til dem som synes det hadde vært en god ide å bygge vennskap mellom disse problematiske nabolandene, der grenser har blitt flyttet med tvang i århundrer, og mange, mange overgrep har ført til dype, dype sår. Men slike meninger har ikke gjenklang i verden som den ser ut nå.

Jeg konsentrerer meg om treningen. Det er ikke noe bestemt mål jeg har med det, annet enn å holde kroppen i form, og føle meg sunn og sterk. Samme mål har den nesten komisk omfattende gloseøvingen jeg har, i tysk, russisk og italiensk. Det er hundrevis av gloser, hver eneste dag, i ren pugging. Mange av disse glosene kommer jeg aldri til å få bruk for, men det øver opp hodet, og får jeg bruk for det, er jeg klar.

Det er arbeid på den svært sentrale Arsenalnaja-stasjonen på rød linje, en av de travleste i Kievs metrosystem. Bare to av de tre rulletrappene virker. Jeg mistenker det er årsaken til at metroen stopper midt inne i tunnelen? Det er svært ubehagelig, det må jeg si. Vognen jeg står i er proppfull, og skulle det skje noe, har vi ingen sjanser til å komme oss unna. Blir vi stående lenge, vil det bli uhyggelig varmt. Vi står ikke ett minutt en gang, før toget setter fart, men stopper enda en gang, før vi når stasjonen. Det er et klaustrofobisk instinkt, dette. Jeg har veldig lyst til å komme meg vekk. Allikevel står jeg rolig, og memorerer tyske gloser. Alt vil gå fint, om bare ingen får panikk.

Også på Arsenalnaja er det altfor mange folk. Jeg husker på barneskolen det ble trengsel i en av dørene, og folk begynte å gråte, fordi de ble klemt fast. Det sitter i. Jeg liker ikke når det er for mange folk i en trang sluse, da vil jeg ut i luft, alltid ha sjanse for å komme meg vekk. Men de andre opplever antagelig dette hver dag, og skal fortsette å gjøre det frem til 2020, da arbeidet er planlagt avsluttet. Folk går mer eller mindre frem til rulletrappen, og står to og to oppover.

Så kommer vi til det som egentlig skulle være hovedsaken i dette innlegget: Besøket på det lille kaffestedet. Det har jeg skrevet om før, det er det beste i Kiev, og jeg kjenner ikke noe bedre andre steder heller. Selvfølgelig er det mer stil og følelse av å være viktige Italias mange, mange kaffebarer, de er jeg livslangt forelsket i, men her i Kiev har de fått til en liten og uhøytidelig kaffebar, eller kaffested, der kaffen serveres i plastkopper, for folk på farten, og det er noen få steder å sitte for de som vil drikke kaffen opp, før de går. De er like billige som utsalgene på gaten, og veldig, veldig hyggelige. Derfor er det også en jevn kø av kunder, slik at de klarer kaffeselgernes mål, om å selge et par kaffe i minuttet, før de begynner på mersalget og fortjenesten.

I dag var det sjefen selv som stod der, en ung, vanlig dame, som ser ut som hvem som helst, og har gjort alt riktig i denne lille kaffeplassen. Hun husker kundene, og kan slå av en bitte liten prat, for de som ønsker det, og hun vet på forhånd hva stamkundene vil ha, fordi hun husker hver enkelt. Meg husker hun også, selv om jeg stort sett er her om somrene, og hun husker jeg er fra Norge. Det er ikke så lett å vite hva slags kaffe jeg skal ha, for jeg veksler helt usystematisk mellom espresso og cappuccino. Til cappucccinoen har de sukker og sjokoladestrø, og kanel og flere andre ting for de som ønsker det. Jeg blir rett og slett i godt humør av dette stedet, og smeller ned tre espressoer på rappen.

Da er jeg også i kjempegodt humør. Jeg har fått trent, brukt hodet og tenkt en rekke med tanker, tanker av typen jeg her har skrevet ned, og er også full av ideer om nye prosjekt, og om ting jeg kan gjøre. Jeg tenker det der, at det er viktig å ha noen mål i livet, noe som driver deg gjennom dagene, som gjør at det er viktig å stå opp, og ikke bli liggende og sove. Sånn fungerer gloseprosjektet, treningen og bloggingen veldig fint for meg, jeg har liksom alltid noe jeg må gjøre. Og så er det rett og slett gøy å tenke på at det finnes et kaffested i Kiev, der jeg kan komme inn, og innehaverne straks vil vite hvem jeg er.

Hjemme er de mest fantastiske menneskene jeg vet, min kone og mitt barn, og venter på meg. Klokken er litt over ti, dagen er så vidt kommer i gang, men jeg føler jeg har unyttet den enormt, allerede.