Ukraina, 2019

I dag var en dag stort sett med spising. Jeg spiste frokost litt over ti, fabelaktig mange poteter med griseflesk, og sure agurker og russisk kål i lake ved siden av. Deretter reiste Irina og jeg til Liubov Markovka, der vi hadde businesslunsj med suppe og sandwich, og litt pannekaker og is. Da Olia kom, tok vi trikken til en georgisk restaurant, der det var hatsjapuri, suppe og ginkali (tror jeg det heter). Hjemme igjen, var det sannelig laget pannekaker.

I stedet for å for å gå i detaljer med all denne spisingen, vil jeg skrive litt om hvordan det er i Ukraina nå, i 2019, noen uker før valget.

Det er fem år siden Maidan, 2014, «Revolution of dignity», som de kaller det, illustrerende nok på engelsk. Det samme gjelder «The heavenly hundred», om de som døde i de forferdelige gatekampene og nedskytingen. Det var en helt forferdelig tid for oss. Vi fikk med oss både russiske vestlige nyheter, og det var vanskelig å tro at de dekket samme sak. Jeg skrev mye om det den gang, med meninger som skilte seg ut i det norske nyhetsbildet, men jeg vil nok driste meg til å påstå at jeg i motsetning til de velmenende var litt informert. Den revolusjonen i 2014, var ikke noen lykke for Ukraina. Og skulle det noensinne ha håp om å bli et fungerende, demokratisk land etter vestlig standard, så kunne ikke starten være det som skjedde den forferdelige vinteren 2014.

Nå er det 2019. Valget står mellom sittende president Petro Porosjenko, og en evige utfordreren, Julia Timosjenko. Vi ser valgbodene hennes spredd over byen. Mottoet er: Ny kurs for Ukraina. Et motto til forveksling likt det hun kunne brukt i 2004, 2009, 2014, og alle de andre valgene hun har stilt i. Nå er jeg ikke sikker på om jeg fikk årstallene riktig. Jeg mener det var valg i 2004 og 2009, og jeg vet det skulle være valg i 2015. Det var noe av grunnen til at jeg fant Maidan så meningsløst, sittende president Janukovitsj kunne uansett felles ved vanlig valg, året etter. Men det var for risikabelt for den ukrainske opposisjonen og vennene i EU og NATO. Om de fikk tvunget ham til å gå av med en gang, så ville hans side ikke rekke å mobilisere til en valgkamp, og den nasjonalistiske og liksom-EU-vennlige siden, kunne gjøre rent bord.

Ganske nøyaktig som det skjedde. Petro Porosjenko vant, praktisk talt uten en motkandidat. For sikkerhets skyld ble det alt sammen avgjort på et hotellrom i Wien, der oligarken ?? sørget for at Porosjenko og bokseren Klitsjko forente sine krefter, og Klitsjko trakk seg som utfordrer. Som kompensasjon fikk Klitsjko rollen som borgermester i Kiev, noe han ennå er. Og Porosjenko vant et valg som hele den vestlige verden anså som demokratisk, selv om hele den russiske siden av Ukraina, tradisjonelt omtrent 50 % av befolkningen, ikke hadde noe parti å stemme på.

Og så har vi hvordan russerne reagerte, med å snappe til seg Krim, og støtte et opprør i Donbass, og så har vi det i det hele tatt gående. Resultatet er at vi nå har Russland som fiende igjen, ikke så ulikt sånn det var under den kalde krigen, bare at nå går vi bort fra avtaler om nedrustning, i stedet for å lage dem. Mest alvorlig er at mellomdistanseraketter med atomstridshoder på ny er lov.

* Posten blir skrevet ferdig i morgen tidlig. *

Dette innlegget ble publisert i Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s