Tur til Sygno, Vindkraft og Presidentvalg i Ukraina

Mange tema. Dette har vært min dag, der jeg også har svart på spørsmål om noen kan bruke en av mine oversettelser i en dubbet tegnefilm.

Jeg våknet frisk, rask og herlig opplagt, og gikk straks i gang med tyske dikt fra to århundre sider. Det er også en av mine fluktmuligheter, et sted jeg kan være i fred med mine tanker, og det det er å være meg. Arbeidet gikk unna, jeg leser, skriver og oversetter, og surrer med tanken om jeg kanskje bør prøve å bruke det til noe, men jeg har det gått som jeg har det, og vil være forsiktig med å pådra meg nye forpliktelser.

En morgentelefon på Skype fra lille Irtsjik i Kiev, gjør alltid godt. Der er det presidentvalg. For fem år siden dominerte valget i Ukraina nyhetene i hele den vestlige verden. Jeg skrev om det da, ganske annerledes enn resten av nyhetsbildet. Nå har den vestlige medieverden blitt ganske taus om valget i Ukraina. Det gikk visst ikke så bra som de ville ha det til, med Porosjenko, og hans nye styrre etter «Revolution of dignity», som det ble kalt på engelsk. Det fulgte ikke så mye verdighet med det, og det hadde de vist, amerikanerne, om de bare hadde lest sine egne rapporter på Wikileaks. Porosjenko var en kjeltring, en kriminell, og at han var motstander av en annen kriminell, Janukovitsj, gjør ikke Porosjenko noe bedre.

Forskjellen er at Porosjenko logrer mot vest, mens Janukovitsj logret i den retning han kunne vente seg et kjøttbein.

Disse fem årene har økonomien i Ukraina gått nedover. Landet er verre stilt nå, enn de var da Janukovitsj styrte, og da de var desperate. Og de er verre stilt nå, enn de var da Sovjetunionen ble opplyst i 1991. Ukraina har klart kunststykket å gå ned i BNP på de 28 årene siden 1991. Og den gang var økonomien det særdeles ineffektive sovjetiske, det som var så håpløst at hele Sovjetunionen gikk i oppløsning, i følge hva vi lærer på universitetene. Ukraina er altså dårligere stilt nå. Så virkeligheten må tilpasse seg, slik at det studentene lærer, blir rett.

Jeg spør min kjære kone hva hun har tenkt å stemme. – Nei, det har hun ikke tenkt på, smiler hun, det er tydelig ikke noen stor sak i Kiev, at det presidentvalg i dag. Jeg forteller henne at det er en komiker som ligger godt an, jeg har ennå ikke lært meg navnet på ham. – Javel, sier hun. Det virker ikke akkurat som hun tror på noen endring. Og det gjør hun jo rett i, det er ikke lett å se noen vei ut av uføret Ukraina har havnet i, ikke for noen av dem som kjenner situasjonen. Historien har pussig nok vist oss at optimisme er ikke nok. Jeg forteller om denne komikeren, at han fikk spørsmål fra BBC, hvordan han som en komiker, kunne stand up against Putin?

Why should we stand up against Putin? Why couldn’t we be friends with Russia?

Jeg vet ikke om jeg her husker ordrett hva han sa, men det var det som var poenget. Og det er et poeng som taler til oss. Vi har ikke noe i mot Russland. Ukraina er et delt land, og vi hører til den delen som mener at Ukraina og Russland har en lang felles historie, at de er brødrefolk, med felles språk og felles kultur. Det er komplisert, for ukrainsk har jo også et eget språk, ganske annerledes fra russisk, men svært, svært mange ukrainere snakker russisk som sitt morsmål, og ukrainsk som et fremmedspråk. Vår familie er en slik. Alt i russisk kultur føler de som sitt eget, Pusjkin, Dostojevskij, Tsjaikovskij, alle sammen. Og Russland sier det er helt greit, mange av de store russere er jo egentlig ukrainere, sånn som Gogol, Bulgakov og Prokofiev. Det er en felles kulturskatt. Ganske spesielt når nasjonalistiske ukrainere skal kutte båndene til den, med vår vestlige velsignelse.

Vi burde nok spørre oss hvorfor det er så viktig for oss at Ukraina og Russland er fiender? Som at Latvia, Estland og Litauen også må være fiender med Russland? Russland har sin del av skylden, selvsagt, men hvorfor skal vi i vesten fyre opp? Vi burde heller hjelpe til med å bygge broer, mener nå jeg, og har fått høre det gjennom et par år på bloggen.

Så det skriver jeg ikke mer om. Alt jeg vil si, at med all skade som er skjedd, så likte jeg godt han komikeren. Mye bedre enn alternativene, i alle fall, Timosjenko og Porosjenko. Prosjenko gikk til valget på slagordene Faith, army og language. Det hører til ekstreme høyre, etter mine begreper. Språkspørsmålet er betent, og temmelig nasjonalistisk, så at folk i vest skal synes det er noe bra å gå til valg på, går over hodet på meg. Komikeren snakker både russisk og ukrainsk, og vinner stemmer på det. Faste følgere av bloggen vet at jeg skriver fast hver dag når vi er i Kiev, og at det er ytterst sjelden vi kommer over noen som snakker ukrainsk. Det er russisk som er språket, i Kiev, som i 9 av de 10 største byene i Ukraina.

Nåvel, jeg er ikke så engasjert lenger. Det går mye mer innpå meg sånn vi er i ferd med å rasere landet vårt med vindkraftutbyggingen. Argumentene er overveldende, det er en skandale i vår tid, rett og slett ubegripelig at det lar seg gjennomføre, i den skalaen det nå foregår. For meg er det blitt en livsoppgave å kjempe i mot dette. Her går det ikke an å forholde seg passiv, da tar de seg til rette. Her er det nødvendig med kamp og aktivisme.

Og for å få kraft og overskudd til denne aktivismen, er det bare å komme seg ut i naturen. De siste søndagene har ferden alltid gått til Sandnesmarkene, området innover fra Sviland, inn i landet fra Lutsi-vassdraget, området rundt Dyranuten, nedenfor Bynuten og Skjelbreitjærna. Det er Vardafjell som er utbyggingstruet, sammen med en rekke topper og nuter lenger inn. Det er helt ubegripelig. I valget i høst har Sandnes en sjanse til å si nei, dette området skal vi beholde som vi har det. Partier som er tydelige her, kan vente seg min stemme, og stemmen til en rekke vindkraftmotstandere ellers.

I dag var det bare en liten putletur opp til Sygno. Det var en nut jeg ikke visste navnet på, før jeg så navnet på et skilt oppe på toppen. Da jeg var her sist, en gang på 90-tallet eller tidlig 2000-tallet, så visste jeg ikke hva det heter. Jeg husker bare jeg hadde bilen til mor og far, og tenkte jeg skulle kjøret et sted jeg ikke hadde vært før. Så havnet jeg her, oppe på denne nuten. Nå i dag var det flere som var her. Det merkes at Sandnes er et sted med flere innbyggere. Også fra toppen kan man se nye boligområder krype seg oppover det som en gang var utmark. Fortetting, heter det visst, et moteord i miljøbevegelsen og byplanleggingen, og et av de stedene der byråkratene, kapitalistene og miljøvernerne finner hverandre. Om folk bor tett, er det lett og billig å planlegge veier, søppel, offentlig transport, og alt som hører med et moderne samfunn. Miljøvennlig er det kanskje, men folk skal jo bo og leve i disse fortettede områdene.

Vi får se. Byfolk ser sikkert ikke problemet, men så er det nå en gang slik, da, at hele verden er ikke byfolk. Og ganske unødvendig er vi i ferd med å få en opprivende konflikt mellom by og land, vest og øst igjen. Folk i Trøndelag er rasende, de får naturen sin ødelagt, der er vindkraftutbyggingen monumental. Folk i distriktene er rasende, makten i sentrum overkjører dem, hører ikke på argumentene, og forstår dem ikke.

I morgen blir nasjonal plan for videre vindkraftutbygging lagt frem av NVE. Det vil bli bråk. De har kjørt på i juggernaut-modus altfor lenge, folk er nå klare til å ta opp kampen, de finner seg ikke i det lenger. Overalt hvor det står noe på Facebook om vindkraft, flommer kommentarfeltet over av hissige motinnlegg. De få gangene det er noen som tar litt til motmæle, viser det seg nesten uten unntak at det dreier seg om en eller annen som har økonomiske interesser av utbyggingen. De får høre det.

Så var det å kjøre hjem, og høre på nyhetene at det er fare for streik. Lønnsoppgjøret – som i år er et mellomoppgjør – er forvansket av at LO krever mer, siden strømprisene er gått opp, og de vil kompensere for tapt kjøpekraft. Den er vrien, for NHO merker jo de samme strømprisene, strømmen går opp for dem også. Her er det nok kanskje ulike kompensasjonsordninger, så jeg skal ikke uttale meg for sikkert om ting jeg ikke kan godt. Men det er klart, staten har gjort noen valg når det gjelder kraftproduksjon og krafteksport i dette landet her, og det får konsekvenser. Dette er bare begynnelsen.

Det er mye å være bekymret og irritert over. Men hjemme ringer min kjære kone Olia fra Kiev, jeg har god ørret fra middagen fredag, og gode poteter fra Frankrike, veldig lukserius og god middag. På terrassen er det så vidt mulig å være, mulig for meg, siden jeg er så varmblodig. Og så er det å støvsuge nettet og sosiale medier, for å finne og spre informasjon om vindkraft. I morgen offentliggjør NVE sine områdeplaner for vider utbygging. Det er en viktig dag. Mitt mål er full stopp, og jeg vil kjempe for det målet med alt jeg har.

Og her føler jeg at vi står sammen mange, at vi blir flere, og at vi har retten, moralen og argumentene på vår side. Vindkraften har makten, men den skal vi flytte. Jeg var på tur i åpent og flott landskap i dag, den glede skal min lille Irtsjik også få ha. Ellers gjelder det nok kanskje å håpe på at det kan bli noe med han komikeren, så vi kan emigrere til Ukraina i stedet.

Grrr… (Ødelagt CD-spiller)

Dette skulle være en så bra, så bra dag. Jeg skulle levere oppgavene mine i studiene. Det var helt latterlig sånt tidspress jeg gav meg selv med dem, men jeg har jo nå levd 45 år med å gi meg selv sånt tidspress, og har vel etter hvert gått med på at det er sånn det er å være meg.

Men nå er de altså levert, sendt av gårde, og jeg er fri, jeg er fri, jeg er fri! I alle fall frem til neste levering 2. mai, og eksamen 9. mai, og samlet levering av alle oppgavene 25. mai. Men det er lenge, lenge, lenge til. Nå kunne jeg ha en helg, helt fri, til meg og mitt, gjøre hva jeg vil, ha det fint.

Så ødela jeg CD-spilleren. Det er overirriterende, suprairriterende, überirriterende. Eto usj slisjkom, som de sier på russisk. Det er jo bare for mye.

Alle vet hvordan det er. Alle har vært med på sånne ting. Kanskje gjør jeg det oftere enn andre? Kanskje gjør vi det alle omtrent like mye? I alle fall skjer det sånn irriterende rett som det er, og så forbausende og irriterende ofte, i helt feil øyeblikk. Ikke sant, man har andre ting å tenke på, har forberedt ting. Og så skjer det noe, som bare tar over tilværelsen, og må fikses, straks.

Jeg hadde hørt en plate, skulle skifte til en annen. Det var litt sånn varmt og guffent, jeg lurte på om jeg skulle ta en liten luftetur på terrassen, tenkte at oppgaven MÅ leveres innen tre timer, så jeg må jo gjøre den først, og så snudde jeg meg, kom borti spilleren, og hørte en knekk. Det er holderen som tar CDen ut og inn, det var den som knakk. Nå står den tåpelig og irriterende ute, og lar seg ikke flytte inn igjen. Så snart HiFi-klubben åpner i morgen, må jeg ned og levere spilleren inn. Jeg er helt avhengig av musikken min, særlig nå som jeg er alene. Strømming er ikke i nærheten av å erstatte den følelsen jeg får, når jeg spiller min egen musikk, på min egen, og gode, spiller. Dette er hastesak.

Og dermed går jeg også og irriterer meg over dette. Kommer til å gjøre det, til det er fikset. Det er så unødevendig, hadde jeg bare ikke snudd meg, hadde jeg bare vært litt forsiktig, så hadde alt vært fint. Et øyeblikk som ikke trengte være der, så var det der.

Grrr…

Litt om energi

Dette blir bare et helt kort innlegg, mens jeg egentlig er opptatt med noe annet.

Richard Feynman skriver i boken sin at bevegelsesenergi best forstås med betegnelsen WUMPF. Det er engelsk, men det blir omtrent det samme på norsk, wumpf. Jo mer bevegelsesenergi, dess mer wumpf. Så når man får en fotball i magen, er det ganske mye wumpf. En snøball er litt mindre wumpf, en bil er voldsomt og et tog enormt. En liten ting som flyr fort, er ganske mye vondt, en stor ting som beveger seg sakte, er også ganske mye wumpf, når man får det på seg.

Vannkraft og vindkraft er begge bevegelsesenergi. Du kan tenke deg hva du vil stille deg i veien for, skikkelig kraftig vind, eller en fossende elv. Rennende vann knuser vinden i Wumpf, vinden kan du nesten alltid stå i mot, mens med vann skal det ikke store mengdene og farten til, før det blir wumpf over ende. En kraftig foss med mye vann og langt fall er kolossalt med wump, kolossalt med energi. Selv i orkan er ikke vinden i nærheten.

Og vindturbinene virker ikke når vinden blir for kraftig. Da må de slås av. Det er ingen vei å komme rundt dette problemet. Bevegelesenergien er masse ganger fart, og verken farten eller massen blir noe særlig, når det er luften man henter energien fra. Man trenger helt enorme mengder luft, for å få noe som monner. Og det er derfor vindturbinene blir så gigantiske, og beslaglegger så mye areal. Det er bare å regne på det, vekten på luften, farten i vinden, og så multiplusere det med hverandre, og med farten en gang til (Formelen er: E=mv^2). Man kan teppebombe alle land i Europa med vindturbiner, bare spre dem ut over som om folks liv og naturen ikke spilte noen rolle, det vil aldri bli nok energi til å erstatte den andre energien vi har. Den kan bli et supplement, og det er alt.

Til havs er sjansene litt større, der er det mer plass, og det er ikke så mange som blir plaget. Men problemet med energiproduksjonen blir ikke løst. Det trengs så kolofenomentalt mange turbiner, i så enorme størrelser, for få noe som monner. Mange føler seg bra og gir seg selv premier når de bygger ut og bruker vindkraft, men det vil aldri løse verdens energiutfordring. Det går ikka an å få mer energi ut av luften, enn det som finnes i den.

Fysikere er positivt instilte til kjernekraft. Det er fordi den radioaktive strålingen ikke er farlig, når den blir kontrollert, og at denne kontrollen er en håndterbar ufordring. Det lar seg løse. Kjernekraft utvinner energi fra atomkjerner. De er forferdelig lette, naturligvis, mye lettere enn luften. Men farten, den er lyshastigheten. 299 792 458 m/s. Dette tallet skal du gange med seg selv, og så skal du gange med massen du produserer fra. Det blir fort ganske mye wumpf. Det er energi som monner. Og når anlegget er bygget, så er det en sikker og kontrollerbar produsent av strøm. Du kan sette i gang så mange kjernefysiske prosesser som du trenger, for å produsere den strømmen du skal ha. Utslippene er tilnærmet null, antagelig sånn som med vindkraft, vil jeg tro.

Så det er kjernekraft som er løsningen. Det er det eneste som kan produsere kraften vi trenger, sommer som vinter, i sol og i regn, på vindfulle og vindstille dager. De tar ikke mye plass, og det trengs ikke mange, for energiproduksjonen er så enorm. Men de er veldig dyre og avanserte å bygge, så det er få land som er i stand til det. Og så synes mange folk det er skummelt. Derfor blir de ikke bygget.

Det er synd.

 

 

17-mai tale og litt annet, i en kort post

Det var en begivenhetsrik dag i dag, merkelig egentlig. Mye som skjedde. Av ting å skrive her om, er at det nå er sikret og spikret at jeg skal holde 17. mai-talen i år. Det blir ingenting om vindmøller, ingenting om vindkraft. En 17. mai-talende skal være samlende, synes jeg, og jeg vil være samlende. Det er en ære å bli spurt, og jeg skal gjøre mitt beste for å fortjene denne æren.

Jeg bestilte også en reise til Berlin, i november, på 30-årsdagen for murens fall. Det er den symbolsk viktigste saken i min levetid. Det gav Europa og verden alle muligheter til å bli samlet, og samlet ble vi, men nå er det splittelse og polarisering som råd. Det er ikke et jernteppe mellom øst og vest, det er mange små jerntepper som skiller oss fra hverandre på like uforsonlig vis.

Det er merkelig, og unødvendig, spør du meg.

Det var veldig kjekt når min kjæreste kvinne og herlige kone, Olia, ringte meg fra Kiev, på Skype. Det var kamera, så vi kunne se hverandre. En selvfølge i vår tid, men det er ingen selvfølge at jeg har en så flott kvinne som henne. Det gjør meg glad. Og så kommer barnet, Irina, fireåringen, med det fyrverkeriet av lek og glede hun er. Hun er veldig opptatt av at helikopterhuset lyser. Det er en greie hun og jeg har, og som ingen andre i verden er med på. Det er verdifullt.

Og så er det litt av hvert annet. Som så mange ganger før er det latterlig travelt med studiene, to obligatoriske oppgaver skal leveres på torsdag, i overimorgen. Det er ingenting for bloggen hvor langt jeg er kommet. Jeg har ikke tid til å skrive blogg, jeg må skrive på dem. Men jeg trengte en pause, det er så mange inntrykk, så mye som skjer. Det skal bli veldig godt når oppgavene er levert, og jeg kan puste ut for en stund. Og enda mye bedre når jeg reiser ned til Kiev, til mine aller kjæreste, og kan puste ut – skikkelig.

EU-kontroll

Jeg leverte inn bilen i dag fordi den skulle til EU-kontroll. Jeg satt den fra meg, løp til jobb, dusjet, og i det jeg forlot garderoben tikket inn en tekstmelding: Bilen er ferdig. 1295 kroner.

Tok det en halvtime? Ikke vet jeg. Men betalt vet de seg å ta. Og EU-kontrollen gir gratis penger inn til alle verksted og forhandlere. Sikkert derfor de er så ivrige, og vil ha meg som kunde, nettopp for denne kontrollen.

Bilen kjøpte jeg i 2015, med 7-års garanti. Det er godt å vite at det er sikre biler på veiene, men her er de vel lovlig ivrige, EU, med lovene og reguleringene sine? Når man skal betale noe, er det viktig å følge at innkrevingen er rimelig, og/eller at man har et lag. Her presser de grensene, synes jeg.

Ellers har jeg ikke noe å melde i dag.

 

Søndagstanker

Det er søndag formiddag. Og som så mange ganger før er det tanker som fyller meg opp, og som må få utløp.

Min kone og mitt barn er i Kiev. Jeg trenger dem. Det er noe nødvendig sunt å ha mennesker rundt seg, som man må være med hele tiden, og som fyller livet med aktivitet, i stedet for tanker.

Det er ikke i nærheten å være det samme å snakke med dem på Skype. Aldri har vi vært så lenge fra hverandre som nå, og det skal mye til at det vil kunne skje igjen.

Jeg er fullt opp av viktige ting å gjøre, så savnet har ikke blitt så intenst som det har blitt tidligere år. Jeg er også rusket ut av likevekten, gjennom en samfunnsutvikling jeg verken kan støtte eller forstå meg på. Jeg får det veldig hardt med vindkraftutbyggingen de holder på med. Her er det ingen vei rundt for meg, ingen steder å flykte.

Siden lille Irina ble født har jeg gradvis engasjert meg mindre og mindre i samfunnsutviklingen. Det har også sammenheng med krisen i Ukraina, og norsk utenrikspolitikk. Det gjorde meg ikke godt å lese om det, jeg ble bare nedtrykt og engstelig, og det hjalp verken meg eller andre noen verdens ting. Sosiale medier holdt jeg meg ganske enkelt unna, stort sett, og dermed ble jeg heller ikke så utsatt for polariseringen som gjør folk så uforsonlige og sinte for tiden.

Men med vindturbinene er jeg nødt til å gå inn i det igjen. Det er politisk kamp, det går an å stoppe det, og det gjelder å moibilisere til politisk motstand, sånn at ødeleggelsene blir begrenset. Det er allerede skjedd mer enn hva jeg kan leve godt med, og hvordan disse tingene her er blitt gjennomført, det er ganske rystende.

Og så kommer jeg i kontakt med alt det andre folk legger ut, diskuterer og hisser seg opp over på sosiale medier. Man får av og til inntrykk av det er en lek, et freakshow eller reality TV, der det er om å gjøre å kaste så mye skitt på meningsmotstanderne, at de aldri kan bli sett på som anstendige mennesker. Og raskt sklir det over fra å være meningsmotstandere, til å bli mennesker, som er utstyrt med et kjønn, en alder eller en bakgrunn.

Jeg er hvit mann, mellom 40 og 50, passe ung, passe gammel, på høyden i livet, fra en grei bydel i en middelsstor norsk by, litt distrikt, litt by. Jeg har utdannelse, men verken slekt eller venner har noen utpregede akademiske interesser, det er ingen universitetsby, dette, ikke et sted hvor høy og lang utdannelse scorer sosiale poeng. Aldri har dette betydd noe for meg, eller vært noe jeg har tenkt på. Men plutselig er det noen som skriver som om hvite menn i min alder er fienden, at de må bli fratatt makt og innflytelse, og at det er vår identitet som er problemet, om vi ender opp med feil mening i et spørsmål.

Da er jeg så glad for at jeg har Olia og Irina. Der kan jeg snakke og tenke i ro og fred, og være meg selv, fullt og helt.

Om fire dager er det innlevering av obligatorisk arbeid i tysk. Jeg må komme i gang, men har problemer med å få startet motoren. Det er så mange andre inntrykk. Jeg leste et dokument til høring i utbygging av vindkraft i Snillfjord, i Trøndelag. Det er helt ufattelig det som skjer, helt ufattelig som de må formulere seg i høringen, for å ha noen som helst forhåpninger om å vinne frem. Høringen i seg selv er knapt nok hovedsaken, vindkraftubyggerne har lang tradisjon i å overse enhver innvending, fordi makt i alle år og til alle tider har trumfet argument. Så det eneste håpet motstanderne har, er at motstanden skal vokse seg så sterk, at utbyggerne og politikerne ikke lenger tør. Hvis folk hadde fulgt det minste med, eller satt seg lite grann inn i hva vindkraftutbyggingen går ut på, så hadde det ikke vært problem å samle motstand.

Men vi lever i et land der ungdomspolitikerne i fullt alvor vil avvikle oljenæringen, og der barna får skryt for å skulke skolen for «klimaets skyld». Det er en forenkling av virkelighetn som gjør en komplisert fyr som jeg, ganske fortvilet. Det er nok av folk som skriker og bærer seg, i dette landet her. Hva som mangler, er folk som tenker, som lærer, og som kan. Akkurat nå raserer vi hele naturen vår for «klimaets skyld», i navnet, men «for pengenes skyld» , i realiteten. Det redder ikke klimaet å bli hysterisk, problemet er langt mer alvorlig enn som så.  Dette er ikke en konkurranse der det gjelder om å få bestemannspremien.  Det er ikke om å gjøre å få gjennom mest ekstreme tiltak for å nå mest ekstreme mål, man er nødt til å finne tiltak som virker, og som ikke har for alvorlige andre konsekvenser. Som for eksempel at folk mister jobbene sine, eller at økonomien kollapser.

Det trengs dyktige folk for å få til disse tingene her. Nå som jeg har fult litt med, er jeg usikker på hva som kreves for å bli regnet som en dyktig politiker, for eksempel. Det er blitt et farlig race om å vinne øyeblikkspoeng, synes jeg, å se bra ut i en sak, eller en avisartikkel, uavhengig av hva problemer denne saken, vedtaket og standpunktet vil føre til i fremtiden. Øyeblikkets stemning er liksom alt som teller, hvem man stiller seg på lag med, hvem man støtter, og hva man velger å tørre å stikke hodet frem og kritisere. Det er liksom ikke lenger hva som er rett, som er ledesnoren, men hva som ser bra ut.

Jeg kunne kommet med mange eksempler. Men i en polarisert verden, er det farlig å være konkret, hvis man vil være samlende. Og det vil jeg. Jeg tror det er viktig. Hører på dem man er uenig med, sette seg inn i livene til dem man ikke forstår, og forsøke å finne ut hva som gjør at de har endt opp med det standpunktet de har. Som regel er det ganske fornuftig.

Dette var mine søndagstanker. Nå er det søndagsaktivitet – ut på tur!

 

Hvor mye er naturen verdt?

På et av møtene jeg har vært på om vindkraft var det en økonom som snakket. Han stilte spørsmålet: Hvor mye er naturen verdt? Og han fulgte opp med at det er ikke null, og det er ikke uendelig. Spørsmålet er aktuelt når det gjelder utbygging av vindkraft, og andre naturinngrep. Hvis verdien av naturen blir satt til null, så er det mye som blir lønnsomt, men det er altså slik at selv ikke for økonomer er naturen verdt null. Og selv for overbeviste naturvernere går det ikke an å si at verdien er uendelig, så alle andre hensyn må vike. Økonomen stilte spørsmålet oppriktig ment, og han sa det er et et problem i økonomifaget at det er vanskelig å sette noen ordentlig på naturen.

Her er mitt svar på spørsmålet.

Instinktet mitt sier at naturen skal ikke måles i penger. Økonomen snakket om et forskningsprosjekt der han jobber, hvor forskere og studenter hadde gått ut i turområder for å snakke med folk. Spørreundersøkelser. Hva er dette området verdt for deg? Hva ville du være villig til å betale for å beholde det?

Igjen sier instinktet mitt at dette er råttent stilte spørsmål. Dette er ikke ting man tenker på når man går tur. Hvor mye er man villig til å ofre for å beholde jærstrendene som de er? Hva slags kompensasjon ville vært tilstrekkelig for å gå med på utbygging av turområdet ditt?

De tar disse områdene i en forrykende fart om dagen. De går med til veier, til boligområder, til industribygninger og kjøpesentere, og nå til sist, til vindkraftanlegg. Jeg er sterkt i mot. Men også jeg skjønner at folk må ha et sted å bo, de må ha et sted å abeide, og også vi naturelskere må gå med på kompromiss for at samfunnet skal gå sin gang.

Men hva er naturen verdt? Dalsnuten? Bymarka? Ryfylkeheiene? Turområdet som tidligere lå en spasertur hjemmefra, men som nå er bygd ut i boligfelt? Tonstad, Sirdal og Gilja? Jærheiene?

Hvorfor byr dette spørsmålet meg sånn i mot? Jeg tenkte først at jeg måtte satt en meget høy verdi, type hundre tusen kroner, men jeg har jo ikke midler til å betale sånne summer. Og ikke vil jeg skjønne hvorfor jeg skal måtte gjøre det, heller. Naturen er en rettighet, det er for meg en del av samfunnskontrakten av å være norsk, og en svært viktig grunn for at jeg har hatt det så aldeles utmerket i dette landet her. Vi har allemannsretten, vi har respekt for naturen, det har ikke vært sånn at det bare er å ta seg til rette, selv ikke for mektige rikfolk. Jeg vet ikke om det er riktig at jeg skal betale noe ekstra for det, selv om spørsmålet i den spørreundersøkelsen, mer var det med å «tenk på et tall». Det var ikke reelt å betale noe, eller å motta noe, som kompensasjon.

Men jeg opplevde spørsmålet, om det var aldri så oppriktig og imøtekommende ment, som et angrep på meg og mine verdier. Man måler ikke naturen i penger. Jeg tenkte først at det er som å miste en kroppsdel. Hvor mye er lillefingeren din verdt? Armen? Synet? Hørselen? Hvor mye ville du betale for å beholde helsen? Selvfølgelig vil du betale alle pengene du bare kan avse, det er ikke noe viktigere i livet, enn ens egen helse. Det går sterkt ut over livskvaliteten, med en arm eller en fot mindre. Penger kan ikke kompensere.

Slik har jeg det med naturen.

Og jeg tenkte også at det er som å spørre om verdien på bestemor. Den er heller ikke null, og den er ikke uendelig. Men det er feil spørsmål å begynne å snakke om verdien på henne, selv om jeg skjønner at samfunnet må gjøre avveininger, på hvor mye ressurser det går an å bruke på behandling av hvilke typer sykdommer. Det er prioriteringer, dette, og jeg er glad vi lever i et samfunn der det er opplagt av vi skal bruke svært, svært mye penger på dette. Men ingen skal komme og be meg om å vurdere prisen på en fjern eller nær slektning, en bekjent eller venn, eller en fremmed. Det byr meg i mot om dette skal måles i kroner og øre.

Som det byr meg i mot når naturen måles i kroner og øre.

Jeg er ikke utpreget religiøs. Men jeg har de siste dagene kommet til at de har et utmerket poeng, de som holder naturen for å være hellig. Svært mange kulturer opp gjennom historien har kommet frem til den visdommen. Disse kulturene har også brukt naturen, dyrket og jaktet, forsynt seg og fortært, også så det har resultert i overforbruk og uttæring. Likevel har de holdt på det guddommelige i naturen, og i alt. Det er noe rent ut ufattelig at liv fødes, lever og dør, skapes og forsvinner. Det er slike ting som kan gjøre en religiøs, og få en til å følge seg som del av noe større, at det er noe her utenfor vår fatteevne.

Det er noe her som ikke lar seg måle i penger. Økonomene trenger det for å gjøre sine beregninger, og politikere trenger det for å velge ut hva som er lurt å gjøre. Da hadde det jo vært veldig fint om det gikk an å sette en pengesum på Stølsheimen, for eksempel, der de rasler med å ville bygge Europas største vindkraftanlegg, om dagen. Om den uberørte naturen i Stølsheimen var verdt noe, så kunne man sette denne verdien inn i regnestykket, og se om utbyggingen fremdeles ville være lønnsom. Som man kan sette en sum på oljeboring i Lofoten, gruveslam i Repparfjorden, og alle de andre sakene der økonomisk aktivitet kommer i konflikt med naturverninteresser.

Mitt svar er at verdien på naturen går ikke an å måle i tall. Naturen har sin egen skala. Dette er liv og livsglede, dette er noe vi har fått i arv fra århundrene før oss, og som vi skal gi videre i god stand til alle som følger etter oss. Økonomiske gevinster og lønnsomhet fra det ene året til det andre er noe helt annet. Så når man planlegger hvor man skal bygge og hvor man skal la være, finnes ingen algoritme å mate tall inn i, man må gjøre menneskelige vurderinger, og bruke fornuften og klokskapen vi er utstyrt med. Vi må tenke, er det verdt det?

Og er vi i tvil, bør vi la være.

Hvor mye er dette verdt?

Natur og dataspill

I dag var søndag, og jeg satte meg på ny i bilen for å kjøre til Sandnesheiene. Denne gangen stoppet jeg ved parkeringsplassen til Bynuten, et sted jeg har svært, svært gode minner fra, selv om jeg tror vi bare har kommet oss helt opp én gang, eller to. Det er påsketurer, klassikere.

I dag lå ingenting an til en sånn tur. Jeg hadde ikke med ryggsekk engang, kun litt sjokolade og nistepakke i lommen. Vann i en liten flaske. Det var alt.

Jeg traff også akkurat vinduet med uvær, som vi formulerer oss nå om dagen. Hele formiddagen var det skyet, men oppholdsvær, da jeg kom hjem igjen, tittet solen så vidt frem. Men da jeg nærmet meg stedet jeg skulle av, var det snø og sludd. Sidelengs.

Dere vet hvordan det er. Man sitter i bilen. Varmt og godt. Så er det å åpne døren, og gå ut i regnet og kulden.

Jeg var ikke kledd for noen stortur. Jeg hadde lave tursko, joggeskostørrelse, ikke skikkelige turstøvler. Der oppe i høyden la snøen seg, og jeg trådde gjennom for hvert eneste skritt, også på stien. Likevel fulgte jeg eventyreren i meg. Krysset bekken, storbekken, og gikk nedover i myr, snø og søle. Aldri hadde jeg vært der før, ikke hadde jeg kart, og ikke var jeg forberedt, skulle det bli noen problemer. Men jeg var godt orientert. Når jeg gikk ned dette lille passet, denne lille halvdalen, så var jeg før eller siden nødt til å komme til bilveien igjen. Da var det å gå til høyre, og så ville jeg være tilbake til bilen etter en stund.

Selvsagt var det en flott tur. Naturen svikter aldri, man kan gå der alene, sammen med andre, man kan gå langt og kort, og i all slags vær, alt slags terreng.

Jeg gikk og tenkte på dette her, der jeg gikk, hvor lettvint enkelte kan ofre alt dette. En ting er de som vil tjene penger på det, at noen mennesker er kyniske, overrasker ingen. Men at det kan være sånn bred, passiv støtte, at det er så mange som ikke bryr seg så veldig? Eller som egentlig bryr seg, men er parat til å gjøre offeret, fordi de har andre mål som teller enda mer? For eksempel å bygge ut vindkraft, sånn at elektrisiteten kommer fra vind, og ikke fra andre kraftkilder.

Jeg lurer egentlig på hva slags verden de ser for seg? Hva slags verden er det de vil leve i, hvis alt er utbygd, og det ikke finnes noen dam eller tre som ikke er en del av noe parkanlegg? Roen i naturen ligger jo i at det er natur, man får ikke samme roen nede ved havna, som man får med svaberget. Det er ikke det samme å gå i fjellet, eller i skogen, om det er et boligfelt der, en motorvei, eller et industriområde. Om det er vindkraft, eller annen industri.

Det er folk i dag som virkelig lever livene sine foran skjermer. Om de er på skolen, på jobben eller under høyere utdanning, fra morgen til kveld er de vel så mye foran en skjerm, i en virtuell verden, som i den virkelige. På fritiden er det rett opp med å spille et eller annet. Helger og ferier. Er det blitt slik at ungdommen ikke vil være med til hytta, fordi de ikke kan spille dataspill der? Er det derfor denne generajonen ikke bryr seg så enormt om naturen bygges ned, og hva som enn skjer, så lenge de kan spille spillene sine, store deler av døgnet?

Jeg husker selv jeg spilte en del da jeg var ung. Jeg gikk gradene, begynte med Commodore 64, fikk da lov av far å spille en halv time per dag, og så ekstra hvis jeg gjorde lekser, eller øvde meg i sjakk eller fotball, eller et eller annet nyttig. Så det var begrensningen. Da jeg ble eldre, videregående og student, måtte jeg legge mine egne begrensninger. Det var svært gøy å spille, selvsagt, og jeg spilte spillet Civilization, i ledige øyeblikk. Jeg var med på tur, jeg var med å spilte kort og andre spill med familien. Men når kosen var slutt, så var det Civilization.

Hvordan ville vel jeg vært, om jeg hadde alt sammen ubegrenset, hele tiden? Jeg husker netter da jeg sov skammelig lite, klokken var vel fem, da jeg la meg, og jeg var egentlig bare ivrig etter å spille videre, så snart jeg våknet. Jeg husker hvordan bildene fra spillet svært sterkt rant gjennom hodet mitt. Det var ikke sånn at jeg tenkte på det, det var det som tenkte seg inn i meg. Det er riktigere å si at jeg så skjermen inni i hodet, enn at jeg tenkte på det. Og hvis jeg deltok i samtale med andre, hadde jeg litt vanskelig for å konsentrere meg.

Jeg stoppet med dette her. Jeg husker jeg tenkte, ok, dette tar av, jeg bruker altfor mye tid på dette. Jeg må slutte med det, slutte å spille. Jeg må ikke spille dette spillet mer, og jeg må ikke lære nye spill. For jeg blir altfor oppslukt. Det stjeler all tiden min.

For problemet med spilling, og en rekke lignende og beslektede aktiviteter, det er at det er intenst gøy, det er det aller kjekkeste du kan gjøre, og du vil bare gjøre det hele tiden. Samme hvor du er og hva du gjør, så vil du egentlig bare hjem å spille. Litt sånn er det. Tiden flyr, plutselig er det midt på natten, og så skal du spille litt til, og så er det morgen. Selv om du bryter av spillingen, og legger deg, så klarer du ikke å koble av. Du ligger liksom bare klar til å våkne, klar til å spille videre. Hvem har vel ikke startet dagen på et latterlig tidlig tidspunkt, etter også å ha lagt seg altfor sent? Man våkner, og må bare stå opp. Spille.

Det kan godt være de som spiller har det kjekkere enn jeg som er ute og går tur. Jeg må også si at de timene jeg spilte, det var kjekt. Men jeg nevnte i innledningen minnene fra turene, hvordan vi gikk til Bytnuten, påsken 2003, og tok bilde av det? Timene foran datamaskinen er tapt. De er intense når det står på, men det er aldri sånn at man tenker det var jammen bra jeg spilte så mye data den dagen. Man føler seg ikke glad og opplagt, og klar for nye utfordringer, etterpå. Om noe, føler man seg klar til å spille mer.

Og så er det sånn, at når du går tur, i fri og uberørt natur. Så har du hodet med deg. Du går, får mosjon og frisk luft, og tankene kan vandre med det frie landskapet. Du kan tenke hvordan du skal innrette livet ditt, hva du skal gjøre, hvordan du skal ordne alle oppgavene du har foran deg, hvordan finne argument for diskusjoner du skal delta i. Du kan tenke på livet du har levd så langt, folk du har kjent, minner du har. Du kan tenke over hva som betyr noe for deg, hva som er viktig, og hvorfor du synes det er viktig. Du blir kjent med deg selv, og du lever i ditt liv. Du finner ut av hva du er her for, og hva du vil gjøre.

I dataspill? Da tenker du ikke, du bare handler. Du handler, handler, handler. Og er det tenking, så er det bare om å løse et veldig konkret problem, som kun finnes i dette dataspillet, og som ikke har noe med ditt liv og hva du vil med det å gjøre. Jeg tror kanskje at det er derfor man blir så utmattet, av å ha spilt lenge. Og så irritabel, alle de konkrete oppgavene du må løse får kroppen din til å tro at den er med på noe viktig. Du blir irritert, som katten som blir forstyrret når den er på jakt. Alle som leser dette, må vel ha gjort erfaringen, med barn, kjærester, venner eller seg selv. Denne her altfor byske reaksjonen, på enkle forespørsler, når man har spilt for mye spill.

Jeg skal ikke trekke konklusjonene for langt. Men jeg tror at dette er noe av årsaken til at vi har fått så mange med psyiske problemer nå om dagen. Det henger jo ikke på greip, tatt i betraktning livene vi har mulighet til å leve. Folk må komme seg ut, ta naturen i bruk, den er den beste sjelesørger. Sånn som vi innretter livene våre nå, på tredemøllen fra morgenrutiner-skole/jobb-hjem, skjerm, skjerm, skjerm, og alt som forstyrrer skjermaktiviteten, sånn som å spise, det er bare noe man må få unna. Det er ikke bra å ha det sånn. Det blir ingen sunn og sterk og lykkelig nasjon av det. Folk må komme seg ut, leve.

Til Kiev i påsken, også i år

En liten pause i vindkraftaktivismen for å skrive at jeg nettopp har kjøpt meg en billett til Kiev, der min kjære kone, og kjære, kjære barn er. Det var en glede. Og så skal jeg kjøpe billett for oss alle sammen, sammen hjem.

Det skal gjøre godt. Flyet er ypperlig. Det går torsdag 11. april, klokken 1305 fra Sola. Hvis alt går bra, lander jeg i Kiev klokken 2000. Men marginene er små, det er korte mellomlandinger, og jeg må løpe alvorlig for å rekke det. Hvis jeg gjør det, får jeg en russisk kveld i Kiev, denne torsdagen. De vil vente på meg, med fest og moro og kjærlighet, alt hva et menneske trenger.

Det var Olia som ringte, på Skype, og sa at nå måtte jeg bare bestille billetten. Hun er aktiv der nede, og gjennomfører ting. Og det er også noe jeg må være med på.

Ellers i dag var vi på bursdagen til Sofie, hos Nygårds på Kverneland. Det var som alltid koselig, selv om det var stusselig når ikke skatten vår, Irina, var med.

Besøkene på bloggen har tatt seg betraktelig opp etter jeg begynte å skrive om vindkraft. Nå som jeg er aktivist, er det også et mål. Jeg vil gjerne nå ut med budskapet. For dem som er interessert i det, er det å bare å oppsøke meg på Facebook også. Jeg legger ut og deler innlegg daglig, alle satt på offentlig, åpent for alle å lese og dele. Det er også innleggene på denne bloggen.

Men nå gjaldt det altså en menneskelig, og koselig sak. Jeg skal reise ned til Kiev igjen. Det blir i april, når våren har nådd norske sommertemperaturer der nede, og Magnoliaen blomstrer. Da skal jeg ha det godt!

Religion og klima

Det er jo fristende å dra noen sammenligninger, selv om jeg ikke vil plassere meg i gruppe med dem som mener global oppvarming er et problem. Jeg vil bare diskutere hva som kan være løsningen på problemet, og hva jeg tror i alle fall ikke kan være noen løsning.

Jeg tror at slik vi nå oppfører oss, så vil det lede til den samme temperaturøkningen vi uansett ville fått, men vi vil få mange forbannede og frustrerte og fortvilte folk på kjøpet. Forbannet fordi de føler seg urettferdig behandlet, frustrerte fordi de ikke klarer å gjøre noe med egen situasjon og med utviklingen, og fortvilte fordi de rett og slett vil ende opp i en fortvilet situasjon. Status så langt, er at forskjellen mellom rik og fattig øker, og at utslippsmengden går opp, ikke ned.

Sånn var det ikke det skulle være. Verst går det ut over nedre middelklasse, som rammes hardt av at alt effektiviseres, sånn at de om de får beholde jobben, må arbeide mer for samme lønn. I Norge er de også rammet av spesielle avgiftsystem, som bombenger og grønne sertfikat. Det er fordelt flatt over alle som bruker strøm, eller kjører bil gjennom en bomring, men det merkes kun hos de som har litt lite fra før. Det er også denne gruppen som har lavest utdanning, så de vil være veldig mottagelige for argument som at global oppvarming er en bløff, og at de økonomiske problemene skyldes innvandring. Når de i tillegg blir moralsk fordømt av en bedrevitende elite, er det klart veien blir farlig kort til de politiske ytterkantene.

Dette innlegget skulle ikke handle om politikk, men om religion. Vi lever i den mest sekulære tidsalder verden har sett, og ingen er mer sekulære enn oss, i det nordvestlige Europa. Ingen steder er det så håpløst å komme med et argument, om at noe står i en religiøs bok, og derfor er det noe vi må gjøre. Det gjelder uansett spørsmål, uansett tro. Selv religiøse mennesker vet bedre enn å argumentere ut i fra sitt religiøse ståsted. Skal de vinne frem, må de bruke rasjonelle argumenter, og eventuelt appellere til en allmenngyldig – ikke religiøs – moral.

Likevel er det trekk i samfunnet vårt som til forveksling ligner sånn som trossamfunnene har fungeter opp gjennom tidene. Jeg kjenner best kristendommen, og aller best tidlig kristendom, siden det nå en gang er hovedfaget mitt. Slående i den tidlige kristendommen, som i flere religioner, i ulike kulturer og til ulike tider, er forstillingen om at verden skal gå under, og at det er vår skyld. Det gamle testamentet er fullt av slike spådommer, som alle blir oppfylt. Jødene blir straffet, fordi de synder, og de fortjener bare straffen sin, når de ikke kan leve etter reglene religionen krever.

I den tidlige kristendommen var forestillingen om verdens undergang mer konkret. Det var ikke bare et samfunn, og et folk, det var hele verden, dommedag. Tidsperspektivet er også interessant. Undergangen skulle komme om kort tid, én til halvannen generasjon ned i tid, og det var så sterkt, at det var ikke verdt å gjøre så mye annet, enn å forberede seg på denne undergangen. Mennesket kunne ikke redde verden ved å la være å synde på denne tiden, og i denne troen, men de kunne redde seg selv og sine nærmeste med å følge Herrens bud, og å spre budskapet.

Det var ikke noe rasjonelt, ikke dypest sett, siden begrunnelsen lå i profetier og religiøse skrifter. Men når nå en gang troen var som den var, så var det veldig rasjonelt å følge den. Alternativet var frelse eller fortapelse. Da er det uhyre viktig å velge frelsen. Og det er ikke nok at bare du gjør det, du må få alle andre til å gjøre det også. De som lever annerledes, om det så er at de bare tolker de religiøse tekstene på en annen måte, de svekker disiplinen, og kan føre til at hele samfunnet forledes utfor stupet.

I disse gamle, religiøse samfunnene var fordømmelsen av de som falt utenom svært, svært hard, og det var de i godt og vel tusen år oppover historien. Var du en frafallen, var du en trussel, og måtte elimineres. Det skjedde gjerne under grusom tortur, sånn at du selv skulle lære, og sånn at andre ikke skulle komme på samme ideer som deg. Mest kjent er nok den spanske inkvisisjonen, men eksemplene er legio. Og ikke bare i kristendommen, om man skulle tro det.

Global oppvarming er en vitenskaplig teori.  Kristendommens dommedag er en religiøs tro. Utenom det, er det noen forbløffende likheter. Også innen diskusjonen om global oppvarming er det mange som snakker om verdens undergang. Også der er det vår skyld, menneskets skyld, deg og meg, og vi må endre våre handlinger, for å redde  verden. Videre er tidsperspektivet det samme, verden er i ferd med å gå under nå, sannsynligvis er det allerede for sent, og det er ikke sikkert neste generasjon vil vokse opp, og leve vanlige liv. Jeg er ikke så sikker på om forskjellen er så enorm, om du gjør det av religiøs, eller vitenskaplig overbevisning. Uansett er det et budskap som du ikke forstår så mye av, men som du velger å tro på, fordi du stoler på dem som kommer med det. Prestene den gang, forskerne nå.

Her er det viktig å presisere at jeg også står på forskningens side. Poenget er at klimaforskningen er uhyre komplisert, det er svært, svært mange faktorer som spiller inn, og det er selv for mennesker som vier hele sitt liv til dette, ikke mulig å ha den hele oversikten. Og selv om man må regne med at forskerne forstår sin egen forskning, er det ikke å vente at de som lener seg til denne forskningen og frykter verdens undergang, at de har forstått så godt hvorfor teorien er som den er. Min teori, min hypotese, er at oppslutningen om dagens forskning, har mange fellestrekk med oppslutningen om datidens religion, og religiøse teorier. Det er de samme mekanismene som virker.

Jeg vet ikke om jeg har rett. Det er en teori, og en hypotese, og som alle teorier, kan den angripes og kritiseres. Teorien min understøttes av hvordan datidens religiøse og nåtidens vitenskaps-troende angriper problemet. Man skal ofre noe, og det skal gjøre vondt. Uttallige religioner har ofret kuer og geiter og annet kjøtt, det mest verdifulle samfunnet hadde. Nå er kjøtt industrivare, og en okse fra eller til ville ikke utgjort noen forskjell i det hele tatt, ingen merker det gigantiske matsvinnet vi står for, det er blitt en del av tingenes orden. Men om vi, personlig, slutter å spise kjøtt. Så vil jo det være et offer.

Likeledes er det et offer å slutte å reise. Slutte å bruke unødig luksus. Slutte å gjøre det som er gøy. Vie sitt liv til saken, for hvis verden går under, så vil man jo ikke kunne gjøre det som er gøy, uansett. Er det ikke det kirken og kristendommen er blitt kritisert for opp gjennom århundrende, da, å nekte folk å gjennomføre livets gleder? Ofte i en påfallende dobbeltmoral, der de selv forsyner seg rikelig, i alt hva de synes andre må unngå? Det finnes og fantes også oppriktig troende, også i kristentroen og den nye klimatroen, som virkelig forsøker å unngå alt det syndige, og kvitterer med dårlig samvittighet og botsgang, når de ikke klarer å holde seg. Begrunnelsen for at de gjør som de gjør, er forskjellig, men de menneskelige mekanismene som virker, er de samme.

Jeg vet ikke om jeg har rett i dette her. Men om jeg har rett i hva jeg tror om global oppvarming, så vil det ikke hjelpe noen ting om vi gjør oss selv vondt. Noen mennesker kan finne en merkelig glede i sin egen lidelse, de kan få det bedre av å klare å forsake noe de egentlig har lyst på. Kanskje er det noe i å ofre seg for fellesskapet, som ligger bak? Ikke vet jeg. Men global oppvarming er vitenskaplig basert. Den menneskeskapte delen av temperaturøkningen skyldes utslipp av klimagasser. Skal vi redusere den menneskelige påvirkningen, må de menneskelige utslippene gå ned. Og det må være noe som monner, ikke noe som gjør vondt.

Vi i sekulære Norge er landet med pietismen og den aller mest møysomme protestantismen. Kanskje er vi derfor også mottagelige  for klimapietismen? Ingen andre land er i all fall i nærheten av å gjøre så drastiske tiltak som vi gjør, så dyrt, og så vondt, og med så liten virkning. Men å påpeke dette skal du være ytterst forsiktig med. Du vil bli angrepet av menigheten for dine kjetterske tanker. Og det er jo også forståelig, for om du virkelig tror at det er dette som skal til for å redde verden, så er det uhyre viktig at alle slutter opp om det, og ingen svekker disiplinen.

For de gamle religiøse som fastet og led og unngikk jordelivets gleder, regner de fleste i dag med at det ikke hjalp noen verdens ting, på noe som helst. Om det også er slik med ofrene på klimaets alter, kan det jo hende at det er en ide å slutte med dem. For i den grad den globale oppvarming og alt som følger med den, er en reell trussel, så er det også nødvendig med reelle løsninger. Ikke bare løsninger som gjør vondt, og føles som et skikkelig, skikkelig stort offer.