Kiev – Riga, Air baltic

Så er det virkelighet å reise hjem. Jeg sitter ombord i flyet, vi er i ferd med å ta av, og tilbake i Kiev er for en stund lille Irina og min kjære Olia.

Det har vært en vidunderlig uke, som det alltid er. Om noe, har den overbevist meg om at vi må bare være her oftere. På lang avstand er det lett å se at lille Irina stortrives. Her har hun Tasia, søskenbarnet, det er mange å treffe på lekeplassen og andre steder, og mange som kjenner henne igjen, og snakker med henne. Så er det alle restaurantene med lekerom, og alt det andre vi finner på her nede.

For Olia er det klart at hun har det bedre i sitt egentlige hjemland, der hun kan være med moren, og hvor hun treffer mennesker med felles bakgrunn og tankesett. Her kan hun ha ordentlige samtaler med folk, og ikke bare veksle ord med folk som er mest opptatt av å vise at de virkelig vil henne vel. Det er noen problemer her, som jeg tror er vanskelig å forstå for de som ikke er innvandrer selv, eller som lever tett på noen som er det.

Egentlig er ikke vi i vår lille familie så veldig opptatt av denne type spørsmål. Det er bare jeg som liker så godt å tenke nøye gjennom alle mulige ting, og så skrive ut hva jeg kommer frem til. Her, om hvordan det er å være Olia i Norge, støter jeg på noe ord ikke kan forklare. For meg som er med henne i Norge og i Kiev, er det i alle fall en markant forskjell. I Kiev er hun seg selv. I Norge er hun et levende vesen utenfor sitt habitat. Sånn tror jeg det er best å si det.

Som sagt er ikke dette noe som bekymrer oss i hverdagen. Vi ser og vi vet hvordan folk har det Kiev og i Ukraina, og vi er klar over at vi er veldig privilegert. Vi er også glade over å slippe å bli så veldig involvert i kranglene som rir Norge om dagen. Jeg blir jo litt nedstemt, av og til, vi pleide jo å være ganske gode på å respektere andre meninger og andres syn, i alle fall er det sånn jeg husker oppveksten og studietiden på 80- og 90-tallet, men nå har noe skjedd. Jeg er glad jeg har en ganske anonym blogg, og et veldig anonymt liv, og at jeg fortsatt har mulighet til å finne meg steder å være i fred.

Sånn som i Kiev. I dag gledet jeg meg veldig til å rusle ned til Katsjalka, treningsanlegget, og høre et par tre foredrag om første verdenskrig. Det er en krig der overflatefaktaene er enkle å holde styr på, enhver med litt utdannelse kan si mange riktige ting om årsak, forløp og avslutning, men det er mye mer i detaljene enn maktbalanse, kapprustning, skuddene i Sarajevo, Stillingskrig, ubåt-krig, russisk revolusjon, amerikanerne inn, Tyskland slått/overgir seg, Versailles får frem. Bare all bakgrunnen for hvorfor skuddene i Sarajevo hadde sånn krutt i seg, hvorfor det var så betent og kunne få sånne konsekvenser, det er virkelig interessant.

Men – min kjære, vakre kone hadde rydde i lommene mine. Hun hadde tatt ut øretelefonene, og lagt dem på et bord. Så var de forsvunnet. Slik ting forsvinner. Man har dem, så har man dem ikke. Jeg var over grensen for å være irritert, alt var jo klart, det var bare å ta på jakken, så lå alt i lommen: votter, lue, øretelefoner. Nå lå ingenting i lommen. Jeg vekket Olia. Igjen og igjen. Irina våknet også, og gråt. Hun hadde jo fått med seg at far skulle reise denne dagen, og hadde mange fireårs tanker i sitt fireårige hode. Jeg trøstet henne.

Men fant ikke øretelefonene. I stedet ble det russiske og tyske gloser på vei til treningen, og noen tapre forsøk på å få tatt ut penger og kjøpt øretelefoner, denne søndagsmorgenen, hvor alle sånne butikker og boder var temmelig stengt. Dermed mistet jeg også godt over en time, denne dyrebare morgenen, siste dag i Kiev.

Deretter var alt bra. Solen skinte, det var varmt og godt, tross kuldegradene jeg tror ennå var der, og treningen gikk unna i en fei. Siden jeg ikke hadde øretelefoner, fikk jeg også snappet opp en diskusjon om ukrainsk politikk. Her er de kommet lenger i kranglingen enn oss i Norge, kan man si. Sinnet er for lengst gått over i apati, den enes kommentar om sittende president Porosjenko, var at han i likhet med alle vennene og alle han kjenner og har snakket med, ikke kan fordra ham, og helst skulle sett ham fjernet og skutt, og gjerne det som verre var. Så mye for Maidan, og revolusjonen for «verdighet».

Jeg tok meg et bad etterpå. Jeg har før badet tidlig på året og i kalde temperaturer, men tror kanskje dette må være noe av en rekord. Det var meldt kuldegrader, men jeg vet ikke om det var det. I alle fall var det is på vannet. Og det var bare et sted det ikke var is, fordi andre badere hadde lagt seg uti, og brukket den. Resultatet var en liten vei ut, og en liten slags kulp med is rundt, å dukke seg i. Det var så kaldt at det gjorde vond. Men når jeg først har dukket, og svømt litt, er det ikke verre enn at jeg klarer å legge meg litt på ryggen, og kikke også.

Så er det imidlertid opp. Og nå vet jeg at det må gå fort. Det er ikke tid til å ta noen selfie eller å skryte på andre måter. Klærne må på. Ellers blir det vondt og fælt. Med alle klær tilbake på plass, kan bilder tas, og man føler seg varm og god og sunn over hele kroppen.

Siste post på programmet var det lille kaffestedet. Der har de satt opp prisene fra i går til i dag, typisk har det meste blitt to hryvnaer dyrere. Det tilsvarer en 50-øring, og har absolutt ingenting å si for meg. Men for ukrainere med trange budsjetter, gir alt utslag. Hun risikerer å miste kunder.

En kar kom inn, og spurte om Aleksandra, i nabobutikken, om innehaveren av kaffestedet kanskje kjente henne, eller visste noe om henne? Det gjorde hun nok ikke, men denne karen gav seg ikke så lett, og forsøkte videre, om det ikke var et eller annet? Var det er amorøse eventyr han prøvde på, eller hva? En annen kar kom inn, med et lite barn. Jeg tror de er tyrkere, jeg har sett dem før, og hørt moren til baren snakke engelsk i telefonen, og si hun skal til Istanbul. Denne karen er bestefaren, vet jeg. Ungen ligger ikke i ro i vognen, det er hele tiden lyder, og bestefaren som er uvanlig velkledd, skjorte, vest og slips, og frakk, får ikke egentlig til å roe barnet. Han går til slutt ut og røyker, og ser på barnet gjennom vinduet.

En boms kommer også inn. Det er et ord som er det samme på russisk og norsk, det kan brukes på akkurat samme måte. Men på norsk er det en slags slang, for noen sjuskete, uteliggere, eller noen som kunne vært sånne, mens det på russisk egentlig er et akronym, og en nøyaktig betegnelse for folk uten husvære. Så om det er den norske eller russiske varianten, mannen var en boms. Og han har tydelig vært inne i kaffestedet før, innehaveren ber ham høflig gå ut. Men han vil ikke, inne er det varmt, sier han, og han kjøper en kaffe, en espresso, og mener han skal få lov til å være inne og drikke opp kaffekoppen. Hun ber ham likevel gå ut. – Jeg skal ikke røyke, sier han, megetsigende, kanskje han har gjort det før? – Du er veldig skitten, sier hun, hendene dine er skitne, her er det barn, vær så snill å gå ut.

Og mannen gikk. Den velkledde, eldre tyrkeren åpnet galant døren for ham.

Og jeg gikk gikk hjem til min kjære, kjære familie, og hadde min siste frokost her i Kiev, før jeg pakket sammen mine siste saker, og satte meg i taxien for å reise til flyplassen.