Det ble ikke skrevet så mye om selve flyturen i posten i går, selv om den het Kiev-Riga. Her kommer posten om den, og om hvordan det er å komme hjem til et kaldt hus, pipende brannalarm, og ingen annen, enn jeg.
Første dag var ikke så verst. Kjøleskapet er fylt opp med god mat. Naboer har vært snille og tatt inn posten, deriblant tyske bøker jeg skal lese med studiene, og jeg har kommet godt i gang med å lese og skrive, og gjøre de tingene jeg liker. Hodet er fullt av planer.
Og av bekymringer, for at det skal gå lang tid til Olia og Irina kommer hjem. Det vil være helt forferdelig om de ikke kommer hjem før påske. Min ide er at de skal komme hjem ikke så altfor lenge etter Olias bursdag 12. Mars, og så skal vi reise ned igjen alle sammen når påsken kommer. Mens Olia nok kunne tenke seg bare å bli værende i Kiev til påsken kommer, og slippe å bruke tid og penger på å reise frem og tilbake.
Vi får se hvordan det blir. Jeg er veldig glad i dem, og de i meg, og akkurat det er det viktigste i livet for meg.
Så har jeg jo mine hobbyer. Deriblant å lese og lære tysk. På flyturen hjem i går ble det så ekstremt at jeg vil ikke offentliggjøre det en gang. Tyske gloser i timesvis, på flyet, og på flyplassen. Jeg sier ikke at det er fornuftig, mitt problem med tysk er ikke å forstå det når jeg leser eller hører, men å snakke flytende og riktig når jeg skal produsere selv. Da stokker det seg bare, med alle ordene og vendingene jeg kan, når jeg bare får tenkt meg om. Det er ikke god studieteknikk å lære som jeg gjør.
Men så er ikke jeg så opptatt av å gjøre alt riktig og perfekt, heller. Jeg gjør tingene på gøy, og trenger egentlig at det må være litt sleivete.
Det er veldig kjekt å være i Kiev. Men flyturene ned og opp er forferdelige. Tidligere var det kjekt å fly, selve flyreisen var noe jeg gledet meg til. Nå er det å bli behandlet som kveg i timesvis. Du skal sluses gjennom alt som hører med, det skal gjøres effektivt og «smidig», og du skal helst bruke så mange penger som mulig.
Fra Kiev til Sola måtte jeg gjennom tre sikkerhetskontroller. Først i Kiev, så i Riga, så på Gardermoen. Alltid er det vise billett, stå i kø, datamaskin og nettbrett ut av sekken, jakke og belte av, ting ut av lommene, legge på brett, vente, ha alle mine viktigste eiendeler ute av syne for et øyeblikk. Så få alt på plass igjen.
Verst var kontrollen på Gardermoen. Jeg hadde gjort den feilen å kjøpe noe øl, jeg hadde fått med meg at ølkvoten kom utenom, og tenkte det var like greit å utnytte det. Jeg svevde også i den villfarelse at jeg ikke måtte hente kofferten, og sjekke inn på nytt, i det vanvittige, norske fenomenet at alle må gjennom tollen. De kan gjennomlyse kofferten uten problem, er det noe problematisk som blir tatt inn i landet, er det bare å kreve inn toll for det. Men det vil de ikke, de vil ha oss til å gå på grønt eller rødt. Og de vil jo selvfølgelig ha oss til å kjøpe ting på taxfreen.
Ølet var kjøpt på Gardermoen, deres egen butikk. Det var ikke nok for vaktene, der. De rev opp posen, rev opp sekspakningen, og stappet den ene ølen etter den andre, inn i en stor maskin. Fordi vi har råd til det. Det tok godt over et kvarter, helt meningsløst. Underveis mistet jeg kontrollen over nøkler og mobiltelefon, med bankkort, også. Den lå i esken med ølposen, den de hadde tatt vekk. Aldri skal jeg vel kjøpe noe mer på taxfree på flyplasser, aldri kjøpe noe mer der overhodet. Bare lide meg gjennom.
I Kiev var det noen svensker som hadde vært på tur. I tradisjonelle og sosiale medier er svenskene hyperkorrekte, det er ikke måte på hvor like alle er, og det ikke er forskjell på noen uansett. Her var virkeligheten ute på tur, svensker som snakker seg i mellom, og ikke tar høyde for at det er andre skandinaver til stede, og forstår hva de sier:
Ukrainske menn er så j… fula. De er de fulasta mennane i världen. Det er bare mexarne som er fulare. H… så fula dom er.
Så mye for landet de har vært på besøk i, og tatt i mot dem som gjester. De hadde også en salve for mannen i passkontrollen i Riga, som ba dem gå bak den gule linjen. – H… så j… sur. Heller en sur latvier enn en bortskjemt svenske, sier jeg nå jeg. Og latvieren var ikke i nærheten av å være så sur som svenskene var forbannet. Dette var gutta på tur, og det var ikke noe pent syn. Da foretrekker jeg ukrainske menn, som i det minste aldri later som de er noe annet enn det de er.
Her i Norge er det allerede blitt neste dag. Jeg lengter tilbake til Kiev, lengter til Olia og Irina, og til livet de har der. Reisen opp og ned er et ork, men når jeg først er der, er det fantastisk. Jeg anbefaler det til alle. Men om du ikke kan oppføre deg, vil jeg foretrekke du blir hjemme. Ukrainere er som russere veldig gjestfrie. Det bør bli satt pris på.
Det er forresten ikke min sak. Min sak er å si at jeg er vel installert hjemme. Den pipende brannalarmen var batteriet som var gått ut. Varmen er satt på, huset er behagelig. Posten er inne, lesingen av tyske bøker er i gang – alt er på stell. Og så er det å vente, vente, vente og telle dager og timer og tiden, til vi med Irina og Olia er samlet igjen, i Kiev eller i Norge.
En helt grei blogg 