I dag skrev jeg en lang kommentar på Facebook. Jeg vil dele den også her. Utgangspunkt er en tekst i Bergens Tidende fra slutten av november, 2018, der temaet var en filosofisk tilnærming til handlingslammelsen i klimaspørsmålet. Lenken til teksten er lagt nederst i innlegget.
*
Jeg er sent på banen, men jeg har tenkt på denne teksten din i lang tid. Den er godt skrevet, og det trengs et sted det går an å diskutere disse enorme utfordringene rolig og behersket. Det er så alvorlig, at det nytter ikke å kjøre på med løsninger og tiltak som er feil, uansett om intensjonene et aldri så gode. Det er veldig riktig at det haster, men det betyr ikke at det bare er å oppe på alle muligheter som flyter forbi i klimaets navn.
Jeg er ikke enig med deg i at handlingslammelse er et dekkende begrep, selv om et sånt begrep er godt egnet til å få oppslutning. Jeg vil si at det er ikke sånn at alle vet hva løsningen er, det haster bare å få den ut i livet. Problemet er at det er vanskelig å peke på noen løsning. Også teoretisk. Jeg har vridd hodet med dette her, og det er ikke så enkelt. Du og de som er innom her, er jo godt informert selv, så jeg trenger ikke å liste opp hva løsningene, og innvendingene mot dem måtte være.
Men for eksempel har vi problemet at om Norge slutter å produsere olje, går oljeprisen opp, og flere land går i gang med å produsere olje. Kullkraft må bli erstattet av gass, eller kjernekraft, eller fornybart, men jeg kjenner jo for eksempel Ukraina ganske godt. Og der finnes simpelthen ikke pengene. Legges kullkraftverkene ned, har ikke folk råd til strøm. Og staten har heller ikke penger. Selv det å bidra med penger, som for eksempel Norge kunne gjort, er temmelig vanskelig, siden systemet er helt gjennomkorrupt. Særlig når det kommer til energi. Så der er vi.
Hva som skjer når man legger avgift på diesel og bensin, så folk skal kjøre mindre, er gule vester i Frankrike et godt eksempel på. Slike avgifter, også på kjøtt og flyreiser, vil bare føre til at fattige ikke har råd til å spise kjøtt og reise langt på ferie, mens de som har råd til det vil fortsette akkurat som før. Det er et problem i seg selv, vil jeg si, men selv om man vil være villige til å ofre denne egentlige luksusen for alle med dårlig råd, så vil jo ikke de med dårlig råd finne seg i det, og heller stemme på de partiene og politikerne som forteller dem at de kan fortsette å gjøre som de vil. Det er det mange eksempler på.
Dette er reelle problemer.
Så mener jeg handlingslammelse er et lite dekkende uttrykk spesielt for oss her i Norge. Her er problemet det motsatte, at vi handler helt uten å tenke. Resultatet er at vi har endt opp med et system der alle strømbrukere betaler mer for strømmen, uansett hvor mye de bruker, noe som igjen kan føre til at fattige er tvunget til å bruke mindre, mens de som har god råd kan fortsette som før.
Klimaviljen har også ført til det nå er blitt fritt frem å bygge industriområder langs hele kysten vår, for å produsere «ren» vindkraft. Det er delvis finansiert av de grønne sertifikatene, det er vanlige mennesker som betaler, og inntektene går til gigantiske utenlandske selskaper og fond. Strømmen går til Tyskland og Europa, der det på grunn av kvotesystemet ikke engang er sikkert at det fører til mindre utslipp. I tillegg kommer utslipp i produksjonen av vindmøllene.
Dette systemet er satt i gang altfor forhastet, i en nesten sykelig trang etter å vise «handling». Absolutt alt har måttet vike, alle reguleringsplaner og hensyn til naturen og fredete arter, hensyn til folk, boliger, støy, lavere livskvalitet, alt, alt, alt, fordi utbyggerne har sluppet gjennom med argumentet «alle problem er mindre enn global oppvarming».
Selvfølgelig er dette et problem i seg selv. Et veldig stort problem. Det er en skandale i vår tid. Og ennå er store deler av miljøbevegelsen, mange av riksavisene, de fleste av rikspolitikerne, og mange blant vanlige folk, særlig på Østlandet, enige i at denne utbyggingen er bra, for «noe må vi ofre». Vi ofrer naturen vår og artsmangfoldet vårt. Og naturopplevelsen for ganske mange tusen nordmenn, og turister. Det er en tragedie.
I tillegg kommer problemet at folk blir bare oppgitte. Det svekker ønsket om en klimadugnad. Det blir ganske provoserende når folk sier vi gjør for lite, er så egoistiske, og så videre. Det er et offer uten sidestykke. Og klimautslippene går bare opp, så det ser ikke ut til å hjelpe heller. Slik at vi får Både den ødelagte naturen Og den globale oppvarmingen. Det er derfor en akutt risiko for at folk bare driter i det.
Den globale oppvarmingen er et kjempeproblem. Men noen ganger viser løsningene seg å være verre enn problemet. Det er noe vi må ta alvorlig. Derfor er det så fint du skriver tekster som du gjør, slik at det går an å diskutere litt skikkelig.
——————————-
Her er innlegget mitt innlegg egentlig kommenterer. Her på bloggen er det smått endret, fra sånn det ser ut på Facebook.
https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/5Vdk6X/Problemet-med-klimaproblemet
En helt grei blogg 