I dag gjorde jeg det man skal gjøre en søndags solskinnsdag. Jeg satte meg i bilen (det trenger man nødvendigvis ikke å gjøre, det trinnet kan man hoppe over), og kom meg ut i naturen.
Målet var Vardafjell, i Sandnes. Det er et område som står i fare for vindkraftutbygging, og for boligbygging, og jeg vil ta terrenget i bruk før det blir rasert ned.
Første gang jeg prøvde var på fredag. Det var deprimerende. Jeg var slått i bakken av dystre møter på tirsdag og torsdag, hvor omfattende landets vindkraftutbygging er, og jeg så på de fine åpne Rogalandsfjellene, og hadde en følelse av at ingenting er beskyttet for meg lenger. Dette er tryggheten i livet mitt, min barndoms fjell, min barndoms landskap. Dette har vært et holdepunkt i livet, jeg kan dra ut hit, finne freden, og vende tilbake til hverdagen med fornyet kraft.
Hva nå?
Å, det var en vond tur, fredag. Været var overskyet, og på radioen var bare Venstre, og hvorvidt leder Grande skal være leder, hvor lenge. Det ble sagt på radioen som en veldig stor nyhet, at en nestleder var klar til å overta, skulle det bli nødvendig, men Grande er innstilt på å stille til gjenvalg. Og så så jeg på disse fjellene rundt meg, de som har stått i tusener av år, og så er det viktigere på radioen at Grande kanskje, kanskje ikke, blir sittende ytterligere et år.
Ingen er imidlertid tjent med at jeg blir apatisk. I dag var en solskinnsdag. Enda jeg er vokst opp på Sandnes, og sjelden lar en søndag gå forbi, uten at jeg kommer meg ut på tur, så har jeg ikke vært mye i akkurat dette området før. Fra Ganddal går grensen rundt Arboretet, Sviland og Melshei. Kjører vi lenger, blir det langtur. Da reiser vi like godt helt til Bynuten, der det virkelig, virkelig er vakkert.
I dag gjorde jeg imidlertid stoppet på Litle Hetland. Og så gjorde jeg som man skal, kløv over gjerdet, og var på tur. Og som alltid gav naturen det den lover. Det er liv i den, særlig en solskinnsdag. Og dette var nesten som en tidlig påske. Våren er ennå langt unna, men den driver og lurer litt, noen gåsunger og knopper står klare. Og så er det en sånn ro og trygghet, i dette landskapet som jeg kjenner så godt. Det er en veldig sterk følelse av at her hører jeg hjemme. Det er min natur, Rogalandsnaturen.
Karakteristisk for den er grønt gras, og stein. Det er ypperlig for sauebeite, og sauene holder gresset lavt. Steinene har gamle isbreen flyttet rundt på, og strødd over landskapet. Det er alltid et vann eller et tjern i dalsøkkene, og alltid en og to og tre og fire og mange klukkende bekker, som triller ned til det. Det er det deiligste jeg vet, av alle ting som ikke er levende. Det er så forfriskende, rennende vann, det er leskende bare å tenke på det!
Ulikt meg, var jeg ivrig etter å snakke med folk. Alle jeg møtte, spurte jeg etter Vardafjell. Særlig var jeg interessert i å komme i kontakt med folk som bodde i området, og som visste noe mer om utbyggingsplanene. De har all grunn til å være irritert, boligene deres blir betydelig redusert i pris, og det er en sterk belastning å bo i skyggen og støyen fra de gigantiske turbinene. Men alle som gikk her i dag, var fra andre steder, og visste ikke noe om Vardafjell.
Så gikk jeg bare opp på det fjellet jeg fant, det fjellet som var der. Utsikten er vidunderlig, det er lykken vår ved å bo i Norge, dette er jeg villig til å leve for og av, når oljen tar slutt. Slik utsikt kan ikke måles i penger, og er den nødt til det, legger jeg alle penger jeg har i potten: denne utsikten vil jeg beholde. Det er hav og jærstrender i vest, fjord og øyer og fjell lenger nord, fjell i fjell i fjell i øst, og hei og Jæren sørover. Og så vindmøller, digre turbiner, malplasser og forstyrrende i Gjesdal og Høgjæren.
Men nå skulle jeg ikke inn i noe mismot, nå hadde jeg hjelp fra naturen. Jeg så vekk fra turbinene, satt meg til en annen kant, og drakk opp kaffen jeg hadde med.
Nedover var det en parademarsj. Jeg elsker sånt landskap, fritt og godt. Det er lett å orientere seg, Skjebreidtjørna er til høyre, veien er rett frem, og det er ingen som helst sjanse for at jeg skal passere noe av dette, uten å merke det. Så det er bare å forsikre seg om at nedstigningen jeg finner, bringer meg helt ned.
Og det er ingen fare, naturligvis. Landskapet er lett. Nederst i dette dalsøkket ligger Stemtjørna, som et postkort. Der har jeg rett og slett lyst til å bade, men jeg ser bunnforholdene ikke er så bra. Det er grunt og mudret, så jeg nøyer meg med å stå og se, og stå og se, og stå og se.
Argumentene bare springer frem i hodet. Jeg skal kjempe for å bevare dette med hver hjernecelle jeg har. Jeg skal finne frem til de ordene som trengs. Jeg skal bruke de metoder man må. Det er som om landet blir invadert, av en ond makt, som vil ta fra oss det viktigste vi har, nemlig naturen. Vi er farlig nær å bikke under et tosifret antall prosent uberørt natur. Vindkraft er den mest arealintensive kraftproduksjonen som finnes. Det er en katastrofe for Norge, den er absolutt det vi ikke trenger.
Så jeg går tilbake til bilen, full av kamp, full av glød. Det var en herlig tur. Jeg skal gi alt jeg har for at våre etterkommere kan ta samme turen, med den samme gleden.
En helt grei blogg 
«Det er som om landet blir invadert, av en ond makt, som vil ta fra oss det viktigste vi har, nemlig naturen.» Denne formuleringen likte jeg. Det er akkurat slik jeg føler det.
Jeg føler det som en trussel. Gjennom hele livet har jeg irritert meg over samfunnsutviklingen, hvem gjør vel ikke det? Det er alltid noe som ikke er helt som man vil, alltid noe man skulle ønsket annerledes. Men tidligere har jeg alltid kunne legge det til side, og gå inn i mine ting. La meg oppsluke av mine egne hobbyer, og interesser. Jeg ser andre folk er opptatt av andre ting, synes andre ting er viktig, ting jeg ikke kan forstå, men dem om det. Jeg har mitt. Når de nå går inn og tar naturen fra oss, så går de inn og tar en av mine fluktmuligheter, og sågar den aller viktigste. Jeg blir alltid i godt humør når jeg er ute i naturen, det fyller meg med liv, optimisme, mening. Etter en tur på fjellet, i skogen, eller ved sjøen, er ting ikke så galt likevel, om de skulle være det på forhånd. Det slår veldig sjelden feil.
Det er også slik at når jeg løper eller sykler, eller bare går, gjennom åpent landskap, så føler jeg en ro og fred som er viktig for meg. Når jeg går, løper og sykler gjennom et byggefelt, føler jeg ikke noe slikt i det hele tatt. Det eneste jeg føler da, er at dette må jeg vekk fra. De fem årene siden jeg begynte på jobben jeg har nå, er cirka halve strekningen til jobb erstattet av boligområder, byggeplasser eller det man kanskje best kaller industribygg? Før var det marker, en heldig morgen kunne jeg se en hjort eller en sjelden fugl. På stedet jeg bor blir alt lagt under asfalt. Før var det noen hundre meter, så var jeg i terreng, og ytterligere noen hundre meter, så var det turterreng, med muligheter for opplevelser alle veier. Jeg forbinder glede med disse områdene, jeg har hatt det kjekt der. Når det er boligfelt der, er den gleden borte.
Folk må ha et sted å bo, og de må ha et sted å jobbe. Så den er grei. Det er bare det at nå om dagen tar de alt, og de gjør det i en voldsom fart.
Og så kommer disse vindkraftsanleggene i tillegg. Da blir det ingen fluktmulighet, ingen steder å kjenne villmarkens ro. VIndturbinene er jo en påminnelse om det samfunnet jeg vil flykte fra, og ha en pause fra. Man skal være forsiktig med å bruke ord som okkupasjon og soldater, men det er i den retning tankene går. Det er inntrengere, de går inn i noe som er mitt, det er vårt, naturen er vår felles arv, og nå går noen inn i den og setter opp gigantiske tårn med blinkende lys og svingende propeller, en evig påminnelse om at her er vi, her er vi. Det er også en parallell med at når vi blir invadert, ev det som for meg er en fremmed makt, noe jeg ikke hører til og ikke vil høre til, så gjelder det å kjempe i mot. Det er motstandskampen. Vi må forsvare det som er vårt, hvem vi er, og hva vi vil stå for.
Jeg skjønner deg godt. Ingen ting har noensinne vært i nærheten av å gjøre meg like rasende. Jeg føler selv jeg er en del av en motstandsbevegelse mot disse ødeleggelsene. Problemet er mest nå at jeg har mye å gjøre på jobb og ellers i hverdagen med barn osv. Så det blir å bruke den overskuddstiden jeg har til å kjempe mot denne ondskapen (og dumskapen). Men jeg føler at jeg skulle så gjerne kunne ha gjort mer! Provoserende er det også at alle som kjemper for naturens sak gjør det som frivillig arbeid på sin fritid, mens de som kjemper vindindustriens sak er fett betalte lobbyister som har dette som sitt yrke.