Søndagstanker

Det er søndag formiddag. Og som så mange ganger før er det tanker som fyller meg opp, og som må få utløp.

Min kone og mitt barn er i Kiev. Jeg trenger dem. Det er noe nødvendig sunt å ha mennesker rundt seg, som man må være med hele tiden, og som fyller livet med aktivitet, i stedet for tanker.

Det er ikke i nærheten å være det samme å snakke med dem på Skype. Aldri har vi vært så lenge fra hverandre som nå, og det skal mye til at det vil kunne skje igjen.

Jeg er fullt opp av viktige ting å gjøre, så savnet har ikke blitt så intenst som det har blitt tidligere år. Jeg er også rusket ut av likevekten, gjennom en samfunnsutvikling jeg verken kan støtte eller forstå meg på. Jeg får det veldig hardt med vindkraftutbyggingen de holder på med. Her er det ingen vei rundt for meg, ingen steder å flykte.

Siden lille Irina ble født har jeg gradvis engasjert meg mindre og mindre i samfunnsutviklingen. Det har også sammenheng med krisen i Ukraina, og norsk utenrikspolitikk. Det gjorde meg ikke godt å lese om det, jeg ble bare nedtrykt og engstelig, og det hjalp verken meg eller andre noen verdens ting. Sosiale medier holdt jeg meg ganske enkelt unna, stort sett, og dermed ble jeg heller ikke så utsatt for polariseringen som gjør folk så uforsonlige og sinte for tiden.

Men med vindturbinene er jeg nødt til å gå inn i det igjen. Det er politisk kamp, det går an å stoppe det, og det gjelder å moibilisere til politisk motstand, sånn at ødeleggelsene blir begrenset. Det er allerede skjedd mer enn hva jeg kan leve godt med, og hvordan disse tingene her er blitt gjennomført, det er ganske rystende.

Og så kommer jeg i kontakt med alt det andre folk legger ut, diskuterer og hisser seg opp over på sosiale medier. Man får av og til inntrykk av det er en lek, et freakshow eller reality TV, der det er om å gjøre å kaste så mye skitt på meningsmotstanderne, at de aldri kan bli sett på som anstendige mennesker. Og raskt sklir det over fra å være meningsmotstandere, til å bli mennesker, som er utstyrt med et kjønn, en alder eller en bakgrunn.

Jeg er hvit mann, mellom 40 og 50, passe ung, passe gammel, på høyden i livet, fra en grei bydel i en middelsstor norsk by, litt distrikt, litt by. Jeg har utdannelse, men verken slekt eller venner har noen utpregede akademiske interesser, det er ingen universitetsby, dette, ikke et sted hvor høy og lang utdannelse scorer sosiale poeng. Aldri har dette betydd noe for meg, eller vært noe jeg har tenkt på. Men plutselig er det noen som skriver som om hvite menn i min alder er fienden, at de må bli fratatt makt og innflytelse, og at det er vår identitet som er problemet, om vi ender opp med feil mening i et spørsmål.

Da er jeg så glad for at jeg har Olia og Irina. Der kan jeg snakke og tenke i ro og fred, og være meg selv, fullt og helt.

Om fire dager er det innlevering av obligatorisk arbeid i tysk. Jeg må komme i gang, men har problemer med å få startet motoren. Det er så mange andre inntrykk. Jeg leste et dokument til høring i utbygging av vindkraft i Snillfjord, i Trøndelag. Det er helt ufattelig det som skjer, helt ufattelig som de må formulere seg i høringen, for å ha noen som helst forhåpninger om å vinne frem. Høringen i seg selv er knapt nok hovedsaken, vindkraftubyggerne har lang tradisjon i å overse enhver innvending, fordi makt i alle år og til alle tider har trumfet argument. Så det eneste håpet motstanderne har, er at motstanden skal vokse seg så sterk, at utbyggerne og politikerne ikke lenger tør. Hvis folk hadde fulgt det minste med, eller satt seg lite grann inn i hva vindkraftutbyggingen går ut på, så hadde det ikke vært problem å samle motstand.

Men vi lever i et land der ungdomspolitikerne i fullt alvor vil avvikle oljenæringen, og der barna får skryt for å skulke skolen for «klimaets skyld». Det er en forenkling av virkelighetn som gjør en komplisert fyr som jeg, ganske fortvilet. Det er nok av folk som skriker og bærer seg, i dette landet her. Hva som mangler, er folk som tenker, som lærer, og som kan. Akkurat nå raserer vi hele naturen vår for «klimaets skyld», i navnet, men «for pengenes skyld» , i realiteten. Det redder ikke klimaet å bli hysterisk, problemet er langt mer alvorlig enn som så.  Dette er ikke en konkurranse der det gjelder om å få bestemannspremien.  Det er ikke om å gjøre å få gjennom mest ekstreme tiltak for å nå mest ekstreme mål, man er nødt til å finne tiltak som virker, og som ikke har for alvorlige andre konsekvenser. Som for eksempel at folk mister jobbene sine, eller at økonomien kollapser.

Det trengs dyktige folk for å få til disse tingene her. Nå som jeg har fult litt med, er jeg usikker på hva som kreves for å bli regnet som en dyktig politiker, for eksempel. Det er blitt et farlig race om å vinne øyeblikkspoeng, synes jeg, å se bra ut i en sak, eller en avisartikkel, uavhengig av hva problemer denne saken, vedtaket og standpunktet vil føre til i fremtiden. Øyeblikkets stemning er liksom alt som teller, hvem man stiller seg på lag med, hvem man støtter, og hva man velger å tørre å stikke hodet frem og kritisere. Det er liksom ikke lenger hva som er rett, som er ledesnoren, men hva som ser bra ut.

Jeg kunne kommet med mange eksempler. Men i en polarisert verden, er det farlig å være konkret, hvis man vil være samlende. Og det vil jeg. Jeg tror det er viktig. Hører på dem man er uenig med, sette seg inn i livene til dem man ikke forstår, og forsøke å finne ut hva som gjør at de har endt opp med det standpunktet de har. Som regel er det ganske fornuftig.

Dette var mine søndagstanker. Nå er det søndagsaktivitet – ut på tur!