17-mai tale og litt annet, i en kort post

Det var en begivenhetsrik dag i dag, merkelig egentlig. Mye som skjedde. Av ting å skrive her om, er at det nå er sikret og spikret at jeg skal holde 17. mai-talen i år. Det blir ingenting om vindmøller, ingenting om vindkraft. En 17. mai-talende skal være samlende, synes jeg, og jeg vil være samlende. Det er en ære å bli spurt, og jeg skal gjøre mitt beste for å fortjene denne æren.

Jeg bestilte også en reise til Berlin, i november, på 30-årsdagen for murens fall. Det er den symbolsk viktigste saken i min levetid. Det gav Europa og verden alle muligheter til å bli samlet, og samlet ble vi, men nå er det splittelse og polarisering som råd. Det er ikke et jernteppe mellom øst og vest, det er mange små jerntepper som skiller oss fra hverandre på like uforsonlig vis.

Det er merkelig, og unødvendig, spør du meg.

Det var veldig kjekt når min kjæreste kvinne og herlige kone, Olia, ringte meg fra Kiev, på Skype. Det var kamera, så vi kunne se hverandre. En selvfølge i vår tid, men det er ingen selvfølge at jeg har en så flott kvinne som henne. Det gjør meg glad. Og så kommer barnet, Irina, fireåringen, med det fyrverkeriet av lek og glede hun er. Hun er veldig opptatt av at helikopterhuset lyser. Det er en greie hun og jeg har, og som ingen andre i verden er med på. Det er verdifullt.

Og så er det litt av hvert annet. Som så mange ganger før er det latterlig travelt med studiene, to obligatoriske oppgaver skal leveres på torsdag, i overimorgen. Det er ingenting for bloggen hvor langt jeg er kommet. Jeg har ikke tid til å skrive blogg, jeg må skrive på dem. Men jeg trengte en pause, det er så mange inntrykk, så mye som skjer. Det skal bli veldig godt når oppgavene er levert, og jeg kan puste ut for en stund. Og enda mye bedre når jeg reiser ned til Kiev, til mine aller kjæreste, og kan puste ut – skikkelig.