Grrr… (Ødelagt CD-spiller)

Dette skulle være en så bra, så bra dag. Jeg skulle levere oppgavene mine i studiene. Det var helt latterlig sånt tidspress jeg gav meg selv med dem, men jeg har jo nå levd 45 år med å gi meg selv sånt tidspress, og har vel etter hvert gått med på at det er sånn det er å være meg.

Men nå er de altså levert, sendt av gårde, og jeg er fri, jeg er fri, jeg er fri! I alle fall frem til neste levering 2. mai, og eksamen 9. mai, og samlet levering av alle oppgavene 25. mai. Men det er lenge, lenge, lenge til. Nå kunne jeg ha en helg, helt fri, til meg og mitt, gjøre hva jeg vil, ha det fint.

Så ødela jeg CD-spilleren. Det er overirriterende, suprairriterende, überirriterende. Eto usj slisjkom, som de sier på russisk. Det er jo bare for mye.

Alle vet hvordan det er. Alle har vært med på sånne ting. Kanskje gjør jeg det oftere enn andre? Kanskje gjør vi det alle omtrent like mye? I alle fall skjer det sånn irriterende rett som det er, og så forbausende og irriterende ofte, i helt feil øyeblikk. Ikke sant, man har andre ting å tenke på, har forberedt ting. Og så skjer det noe, som bare tar over tilværelsen, og må fikses, straks.

Jeg hadde hørt en plate, skulle skifte til en annen. Det var litt sånn varmt og guffent, jeg lurte på om jeg skulle ta en liten luftetur på terrassen, tenkte at oppgaven MÅ leveres innen tre timer, så jeg må jo gjøre den først, og så snudde jeg meg, kom borti spilleren, og hørte en knekk. Det er holderen som tar CDen ut og inn, det var den som knakk. Nå står den tåpelig og irriterende ute, og lar seg ikke flytte inn igjen. Så snart HiFi-klubben åpner i morgen, må jeg ned og levere spilleren inn. Jeg er helt avhengig av musikken min, særlig nå som jeg er alene. Strømming er ikke i nærheten av å erstatte den følelsen jeg får, når jeg spiller min egen musikk, på min egen, og gode, spiller. Dette er hastesak.

Og dermed går jeg også og irriterer meg over dette. Kommer til å gjøre det, til det er fikset. Det er så unødevendig, hadde jeg bare ikke snudd meg, hadde jeg bare vært litt forsiktig, så hadde alt vært fint. Et øyeblikk som ikke trengte være der, så var det der.

Grrr…