Tur til Sygno, Vindkraft og Presidentvalg i Ukraina

Mange tema. Dette har vært min dag, der jeg også har svart på spørsmål om noen kan bruke en av mine oversettelser i en dubbet tegnefilm.

Jeg våknet frisk, rask og herlig opplagt, og gikk straks i gang med tyske dikt fra to århundre sider. Det er også en av mine fluktmuligheter, et sted jeg kan være i fred med mine tanker, og det det er å være meg. Arbeidet gikk unna, jeg leser, skriver og oversetter, og surrer med tanken om jeg kanskje bør prøve å bruke det til noe, men jeg har det gått som jeg har det, og vil være forsiktig med å pådra meg nye forpliktelser.

En morgentelefon på Skype fra lille Irtsjik i Kiev, gjør alltid godt. Der er det presidentvalg. For fem år siden dominerte valget i Ukraina nyhetene i hele den vestlige verden. Jeg skrev om det da, ganske annerledes enn resten av nyhetsbildet. Nå har den vestlige medieverden blitt ganske taus om valget i Ukraina. Det gikk visst ikke så bra som de ville ha det til, med Porosjenko, og hans nye styrre etter «Revolution of dignity», som det ble kalt på engelsk. Det fulgte ikke så mye verdighet med det, og det hadde de vist, amerikanerne, om de bare hadde lest sine egne rapporter på Wikileaks. Porosjenko var en kjeltring, en kriminell, og at han var motstander av en annen kriminell, Janukovitsj, gjør ikke Porosjenko noe bedre.

Forskjellen er at Porosjenko logrer mot vest, mens Janukovitsj logret i den retning han kunne vente seg et kjøttbein.

Disse fem årene har økonomien i Ukraina gått nedover. Landet er verre stilt nå, enn de var da Janukovitsj styrte, og da de var desperate. Og de er verre stilt nå, enn de var da Sovjetunionen ble opplyst i 1991. Ukraina har klart kunststykket å gå ned i BNP på de 28 årene siden 1991. Og den gang var økonomien det særdeles ineffektive sovjetiske, det som var så håpløst at hele Sovjetunionen gikk i oppløsning, i følge hva vi lærer på universitetene. Ukraina er altså dårligere stilt nå. Så virkeligheten må tilpasse seg, slik at det studentene lærer, blir rett.

Jeg spør min kjære kone hva hun har tenkt å stemme. – Nei, det har hun ikke tenkt på, smiler hun, det er tydelig ikke noen stor sak i Kiev, at det presidentvalg i dag. Jeg forteller henne at det er en komiker som ligger godt an, jeg har ennå ikke lært meg navnet på ham. – Javel, sier hun. Det virker ikke akkurat som hun tror på noen endring. Og det gjør hun jo rett i, det er ikke lett å se noen vei ut av uføret Ukraina har havnet i, ikke for noen av dem som kjenner situasjonen. Historien har pussig nok vist oss at optimisme er ikke nok. Jeg forteller om denne komikeren, at han fikk spørsmål fra BBC, hvordan han som en komiker, kunne stand up against Putin?

Why should we stand up against Putin? Why couldn’t we be friends with Russia?

Jeg vet ikke om jeg her husker ordrett hva han sa, men det var det som var poenget. Og det er et poeng som taler til oss. Vi har ikke noe i mot Russland. Ukraina er et delt land, og vi hører til den delen som mener at Ukraina og Russland har en lang felles historie, at de er brødrefolk, med felles språk og felles kultur. Det er komplisert, for ukrainsk har jo også et eget språk, ganske annerledes fra russisk, men svært, svært mange ukrainere snakker russisk som sitt morsmål, og ukrainsk som et fremmedspråk. Vår familie er en slik. Alt i russisk kultur føler de som sitt eget, Pusjkin, Dostojevskij, Tsjaikovskij, alle sammen. Og Russland sier det er helt greit, mange av de store russere er jo egentlig ukrainere, sånn som Gogol, Bulgakov og Prokofiev. Det er en felles kulturskatt. Ganske spesielt når nasjonalistiske ukrainere skal kutte båndene til den, med vår vestlige velsignelse.

Vi burde nok spørre oss hvorfor det er så viktig for oss at Ukraina og Russland er fiender? Som at Latvia, Estland og Litauen også må være fiender med Russland? Russland har sin del av skylden, selvsagt, men hvorfor skal vi i vesten fyre opp? Vi burde heller hjelpe til med å bygge broer, mener nå jeg, og har fått høre det gjennom et par år på bloggen.

Så det skriver jeg ikke mer om. Alt jeg vil si, at med all skade som er skjedd, så likte jeg godt han komikeren. Mye bedre enn alternativene, i alle fall, Timosjenko og Porosjenko. Prosjenko gikk til valget på slagordene Faith, army og language. Det hører til ekstreme høyre, etter mine begreper. Språkspørsmålet er betent, og temmelig nasjonalistisk, så at folk i vest skal synes det er noe bra å gå til valg på, går over hodet på meg. Komikeren snakker både russisk og ukrainsk, og vinner stemmer på det. Faste følgere av bloggen vet at jeg skriver fast hver dag når vi er i Kiev, og at det er ytterst sjelden vi kommer over noen som snakker ukrainsk. Det er russisk som er språket, i Kiev, som i 9 av de 10 største byene i Ukraina.

Nåvel, jeg er ikke så engasjert lenger. Det går mye mer innpå meg sånn vi er i ferd med å rasere landet vårt med vindkraftutbyggingen. Argumentene er overveldende, det er en skandale i vår tid, rett og slett ubegripelig at det lar seg gjennomføre, i den skalaen det nå foregår. For meg er det blitt en livsoppgave å kjempe i mot dette. Her går det ikke an å forholde seg passiv, da tar de seg til rette. Her er det nødvendig med kamp og aktivisme.

Og for å få kraft og overskudd til denne aktivismen, er det bare å komme seg ut i naturen. De siste søndagene har ferden alltid gått til Sandnesmarkene, området innover fra Sviland, inn i landet fra Lutsi-vassdraget, området rundt Dyranuten, nedenfor Bynuten og Skjelbreitjærna. Det er Vardafjell som er utbyggingstruet, sammen med en rekke topper og nuter lenger inn. Det er helt ubegripelig. I valget i høst har Sandnes en sjanse til å si nei, dette området skal vi beholde som vi har det. Partier som er tydelige her, kan vente seg min stemme, og stemmen til en rekke vindkraftmotstandere ellers.

I dag var det bare en liten putletur opp til Sygno. Det var en nut jeg ikke visste navnet på, før jeg så navnet på et skilt oppe på toppen. Da jeg var her sist, en gang på 90-tallet eller tidlig 2000-tallet, så visste jeg ikke hva det heter. Jeg husker bare jeg hadde bilen til mor og far, og tenkte jeg skulle kjøret et sted jeg ikke hadde vært før. Så havnet jeg her, oppe på denne nuten. Nå i dag var det flere som var her. Det merkes at Sandnes er et sted med flere innbyggere. Også fra toppen kan man se nye boligområder krype seg oppover det som en gang var utmark. Fortetting, heter det visst, et moteord i miljøbevegelsen og byplanleggingen, og et av de stedene der byråkratene, kapitalistene og miljøvernerne finner hverandre. Om folk bor tett, er det lett og billig å planlegge veier, søppel, offentlig transport, og alt som hører med et moderne samfunn. Miljøvennlig er det kanskje, men folk skal jo bo og leve i disse fortettede områdene.

Vi får se. Byfolk ser sikkert ikke problemet, men så er det nå en gang slik, da, at hele verden er ikke byfolk. Og ganske unødvendig er vi i ferd med å få en opprivende konflikt mellom by og land, vest og øst igjen. Folk i Trøndelag er rasende, de får naturen sin ødelagt, der er vindkraftutbyggingen monumental. Folk i distriktene er rasende, makten i sentrum overkjører dem, hører ikke på argumentene, og forstår dem ikke.

I morgen blir nasjonal plan for videre vindkraftutbygging lagt frem av NVE. Det vil bli bråk. De har kjørt på i juggernaut-modus altfor lenge, folk er nå klare til å ta opp kampen, de finner seg ikke i det lenger. Overalt hvor det står noe på Facebook om vindkraft, flommer kommentarfeltet over av hissige motinnlegg. De få gangene det er noen som tar litt til motmæle, viser det seg nesten uten unntak at det dreier seg om en eller annen som har økonomiske interesser av utbyggingen. De får høre det.

Så var det å kjøre hjem, og høre på nyhetene at det er fare for streik. Lønnsoppgjøret – som i år er et mellomoppgjør – er forvansket av at LO krever mer, siden strømprisene er gått opp, og de vil kompensere for tapt kjøpekraft. Den er vrien, for NHO merker jo de samme strømprisene, strømmen går opp for dem også. Her er det nok kanskje ulike kompensasjonsordninger, så jeg skal ikke uttale meg for sikkert om ting jeg ikke kan godt. Men det er klart, staten har gjort noen valg når det gjelder kraftproduksjon og krafteksport i dette landet her, og det får konsekvenser. Dette er bare begynnelsen.

Det er mye å være bekymret og irritert over. Men hjemme ringer min kjære kone Olia fra Kiev, jeg har god ørret fra middagen fredag, og gode poteter fra Frankrike, veldig lukserius og god middag. På terrassen er det så vidt mulig å være, mulig for meg, siden jeg er så varmblodig. Og så er det å støvsuge nettet og sosiale medier, for å finne og spre informasjon om vindkraft. I morgen offentliggjør NVE sine områdeplaner for vider utbygging. Det er en viktig dag. Mitt mål er full stopp, og jeg vil kjempe for det målet med alt jeg har.

Og her føler jeg at vi står sammen mange, at vi blir flere, og at vi har retten, moralen og argumentene på vår side. Vindkraften har makten, men den skal vi flytte. Jeg var på tur i åpent og flott landskap i dag, den glede skal min lille Irtsjik også få ha. Ellers gjelder det nok kanskje å håpe på at det kan bli noe med han komikeren, så vi kan emigrere til Ukraina i stedet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s