Hjemme igjen

Så sitter jeg atter på egen terrasse. Magnoliaen vår blomstrer vel så flott som de berømte i botanisk hage i Kiev (det er en overdrivelse, men den blomstrer mer enn den har gjort før mens vi har bodd her), og plommetreet og tulipanene står også i blomst, like imponerende som i Kiev. Jeg er i kortbukse, det er sol og varmt, og vi har hatt en sedvanlig strabasiøs reise hjem, der alt endte helt godt.

Vi kolliderte ikke denne gangen, som vi gjorde sommeren i fjor, og også påsken i fjor. Men vi kjørte på en katt. Det var ganske…

Det ble en ganske spesiell natt, kan man si, en god natts søvn, med forviklinger. Både Olia og moren var mer enn normalt stresset foran reisen. Olia sov ikke et øyeblikk, moren neppe heller. Da klokken ringte to om natten, for at vi skulle bli klare til taxien som kom halv tre, satt Olia på kjøkkenet på moren og pratet. Da hadde vi først også kunne late som om vi skulle sove, klokken elleve, Irina og jeg, så det ble maks to-tre timer søvn på meg.

Selv Irina, som våknet med et rykk, minuttet før taxien ringte, hadde vanskelig for å riste av seg søvnen, enda så giret hun var på å fly. Moren og Olia var så ute av seg at de glemte å sende med oss mat, fullstendig utenkelig på alle andre reiser vi hadde vært på. Og denne gangen hadde vi bruk for mat, denne gangen reiste vi med Air Baltic, der vi ikke blir servert en ting.

Etter at taxisjåføren sovnet i fjor, bak rattet på motorveien, er vi blitt litt forsiktige med å ta taxi om natten. Vi har jo ikke noe valg, når flyet går klokken 0445. Men Olia blir plassert foran, i forsetet, så hun kan snakke taxisjåføren våken. Olia er en foss til å snakke, men taxisjåføren gir ingen respons. Jeg kan dog se på øynene hans at han er trøtt, men konsentrert, og på jobb. Han kommer til å klare dette. Ut fra gårdsplassen har vi idiotiske problemer, med trange sideveier, og biler som er parkert i hytt og vær, og sperrer veien, og veier som er sperret. Det tok oss ti minutter bare å komme ut på en vei det gikk an å kjøre i vanlig fart.

Så var det denne katten. Bilen dundrer av gårde i ytterste venstre felt, jeg aner ikke farten, men sikkert godt over hundre. Plutselig ser jeg en grå katt sitte midt i veien og stirre inn i billyset som nærmer seg altfor raskt. Sjåføren hogger i bremsen, men det er sjanseløst, bang! Et stort smell, ingen tvil om at katten er død, momentant.

Sånn som dette går inn på Olia. Hun mister mobilen i bakken da vi går ut av bilen, og knuser skjermen, så den får en sprekk. Verken hun eller jeg har helt hodet med oss, jeg greier aldri helt å huske hvor jeg har lagt billettene, eller noen ting. Det er galskap å reise sånn på natten. Men vi har jo ikke noe valg, og det mye billigere.

Ja. Så er det å lide seg gjennom alle en flyreises rutiner. Sjekke inn. De reagerer på at kofferten er for tung, 24 kg. Vi har rett på tre bagasjer, en til hver, og vi har bare med oss to, den ene superlett. Så dette må de akseptere. De vil ha oss til å betale ekstra for å sitte ved siden av hverandre fra Kiev til Riga. Det vil ikke vi. Og så blir en liten scene da kofferten velter, inn bak hun som sitter i skranken, og jeg må inn og løfte den opp på plass igjen. Hun er riktig hyggelig, ikke noe å si på det, og vi fant tonen, den korte tiden jeg kom bak til henne.

Og så: Sikkerhetskontroll. Passkontroll. Venting. De har til og med tatt vekk lekerommet, dumrianene, de hadde jo et helt utmerket lekerom, lekeplass, med gummiklosser og ting å gjøre for barn. Irina hadde det helt fint, der. Nå har hun ingenting å gjøre, i en time. Og hun er tørst. Vi har gjort tabben å glemme å gi henne vann. Olia får i oppdrag å kjøpe vann, men hun er genetisk programmert til ikke å kjøpe noe til overpris. Selv ikke til sitt eget barn. En engel av en mann blir redningen, og gir oss av sitt. Til ham er Olia villig til å gi rikelig med penger, det er noe helt annet, men han vil ikke ta i mot, eller rettere sagt, kjæresten hans vil ikke det, det er henne Olia snakker med, mens han er på toalettet.

Kiev – Riga. Olia sitter bakerst, på plass 22F. Irina og jeg har 12 D og E. Olia faller rett i søvn, sier hun selv etterpå. Også jeg sover hvert øyeblikk Irina ikke vekker meg. Det gjør hun hele tiden, for å vise meg hvor langt soloppgangen er kommet. Et herlig barn.

I Riga er det drepen. Det er bare å sitte og vente. En time. Så er det å fly til Oslo, der sovner Irina, og da er det håp for oss andre også å sove litt. Ennå er det ingen servering å få på flyet, ikke engang et glass vann. Sånn er det å fly med billigselskap.

I Oslo tenker vi å være smarte, og la Olia gå ut for å hente koffertene, mens Irina og jeg blir igjen i området bak sikkerhetskontrollen, for å slippe å sende alt igjennom en gang til. Ideen er kanskje god. Men den slår bare tilbake på oss selv. Etter å ha lett og lett og lett etter gate A21, finner vi ut at det er i en helt annen sone, og vi må ut i sikkerhetskontrollen vi også. Alt er for at vi skal gå gjennom tollen.

Og – tror jeg – at vi skal handle mer alkohol og sjokolade. Jeg kan ikke skjønne hvordan denne ordningen er kommet på plass, gitt hvordan Norge ellers er organisert. Om de virkelig ønsket å kontrollere at ingen hadde mer enn kvoten, kunne de jo bare ha scannet sekkene, som de sikkert gjør uansett. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de er så slurvete med kontrollene, for at folk nettopp skal kjøpe litt mer. Men nå spekulerer jeg.

Uansett måtte jeg sende tre kofferter gjennom sikkerhetskontrollen. Min, Irina sin, og Olia sin. Alle med mobiltelefoner og nettbrett. Og Olia sin hadde jeg ikke kontroll på, så den måtte gjennom to ganger ekstra.

Olia kom også, og kunne melde at hun hadde store problemer med å få sendt koffertene, i og med at de stod i mitt navn.

Med andre ord: Et ork hele greiene.

Men så kom vi oss omsider til gate A21. I nærheten var endelig et lekefly Irina kunne leke i, dette hadde hun jo gledet seg til helt siden hun visste vi skulle fly. Men nå var det bare et lite kvarter til boarding.

Da var det SAS. Og da kunne vi endelig også gi Irina et vannglass å drikke, i tillegg til te og kaffe. Jeg synes SAS gjør lurt i denne ekstra servicen, men billigselskapene har nok sine folk som har regnet ut at det ikke lønner seg. Da er jeg slik, at jeg heller tar fly som ikke lønner seg. Sikkert ikke lurt, sikkert ikke økonomisk, og sikkert temmelig uvanlig. Men i likhet med folk flest, har jeg ikke noe i mot å være litt uvanlig.

Til Stavanger og Sola var det fint og komme. Der stod mor på plass, og kjørte meg til jobb, og Irina og Olia hjem. Jeg hadde som vanlig en super og effektiv arbeidsdag, fikk unnagjort en rekke arbeidsoppgaver, i tillegg til at jeg fikk ordnet med barnehageplass til Irina, og noe sånt som hundre gloser med tysk. Vanlig effektivitet. Mor kom og hentet meg etterpå også, og kjørte meg helt hjem, hvor jeg er nå.

Endelig, alle sammen, samlet, i huset her.

Siste dag i Kiev for denne gangen

Så blir det mørkt i Marinskij Park, der Irina og jeg tilbringer siste kvelden i Kiev for denne gang. Hun har vært der i ukesvis, jeg har vært her siden sist fredag. Jeg rekker neppe å skrive denne posten ferdig. Snart må vi hjem. Og da er det bare rett i seng. Flyet går ikke engang i morgen tidlig, men i natt.

Den siste dagen tilbrakte jeg på treningsfeltet, som vanlig. Det ble ikke helt futt i meg, denne påsken, og jeg fikk også problemer med at jeg mistet et par dager, med flytrøbbelet, og sånne ting. Men ikke så verst ble det likevel, og telefonen viser at jeg på spaserturen frem og tilbake kommer rikelig over de 10 000 skrittene anbefalt for en vanlig dag. Min mengde her i Kiev er på 15 000 skritt. Det er det første gang jeg får målt.

På vei hjem badet jeg i dag igjen. Kanskje var det bitte litt varmere, kanskje er det bare jeg som blir mer vandt? I all fall var det iskaldt. Men i været var det mildere. Sommeren kommer til byen i det vi forlater den. I dag var første gang i kortbukse for meg, både på treningen, og nå, i rusleturen vi har hatt. Da er det også kaldt, nå som det er kveld. Og jeg vil helst hjem.

Jeg fikk meg fire kopper russisk kapputsjino på kaffestedet mitt. Den siste fikk jeg i gave, det er jo så lenge til sommeren, som de sa. Jeg har telefon med sim-kort og nett, så jeg fikk lest tyske aviser om det ukrainske presidentvalget, og Zeleneskijs overveldende seier. I kaffegleden og morgengleden la jeg også ut litt av hvert på sosiale medier. Ulikt meg, men det er ulike tider også, fra sånn det pleide å være.

Hjemme var det kraftig frokost, som den alltid er. Og så var det ut. Olia var også med. Opprinnelig var planen Andervskij spusk, men i stedet gikk vi bare det som best kan kalles vår romantiske tur. Ned gaten til det som før het røde Arme boulevard. Underveis fant Irina en lekepark å leke på, Olia kjøpte kaffe til meg og seg, alt var godt. Det gjør meg vondt som de bygger i Norge, det er noe faste lesere av bloggen skal ha fått med seg, men det er noe som gjør at jeg ikke føler det så sterkt, når de bygger her i Kiev. Her har imidlertid Olia litt problemer. Så bygger de også noe helt enormt. Mye høyere hus enn de som ligger rundt, og akkurat i dette området, luksuriøse leiligheter for de rike og velstående. Olia frydet seg litt over at mange av disse liksomfine husene ligger i konstant skygge, litt god gammeldags skadefryd, der altså. Men for folk med litt rettferdighetssans, gjør det jo litt godt å se de gamle og slitte bygningene ligge badet i sol, mens de nye og fancy ligger i en skygge det ikke er lett å se dem slippe unna, noen tid på dagen, noen tid på året.

– De bygger altfor tett, sier Olia. Det er vanskelig å være uenig i det. Ikke en gressflekk blir det unnet dem.

Nå er det helt mørkt. Klokken er 2045. Vi har ennå en busstur hjem. Det er på tide å gå.

*

Så kom vi oss omsider hjem. Som vanlig var Irina ikke til å rikke, og vi måtte vente til hele lekeplassen var tom, før hun også kom seg med. Olia ringte, og trengte hjelp til å ta ut penger, og så møtte vi henne på bussholdeplassen. Det er alltid litt nerver sånn dagen før avreise. Lille Irina og jeg, tar det fint.

Klokken er 2218. Jeg har min siste øl i Kiev for denne gang. Irina er i badekaret, glad og fornøyd, mens Olia snakker med moren. Middagen i dag spiste vi på en kinesisk restaurant, der samlet for mat til Irina og meg, og rikelig med hjem, ble en drøy norsk hundrelapp. Da hadde de også fått til å prise en liten skål ketsjup til samme pris som 3 og en tredjedels øl. Ikke at jeg hadde flere enn to.

Det har vært fint i Kiev, som vanlig. Vi trives enormt her nede. Irina var først motvillig til å reise hjem til Norge, men har nå slått seg til ro, og gleder seg til å ta taxi og fly, og til å treffe andre slektninger i Norge. Det er ikke realistisk at vi skal slå oss ned her i Kiev, til det er det for mye som er elendig i landet, og for mye som er lett og greit i Norge. Som Zeleneskij sa i debatten med Porosjenko: Hvordan kan det fattigste landet i Europa ha den rikeste presidenten?

Den er jo drepende. Frankfurter Allgemeine hadde litt grundigere dekning enn BBC av presidentvalget, og begge ligger langt foran alt vi kan finne i Norge, og ingen treffer vel helt hva folk i Kiev og Ukraina er opptatt av. Det er verdt å merke seg at Zeleneskij i deler av debatten snakket russisk, og i en rekke spørsmål til presidenten leste opp fra et papir, som var skrevet på russisk. Og vi hører knapt noe annet enn russisk, hvor vi enn går i Kiev. Ganske sikkert snakker Porosjenko russisk også, i privat sammenheng, som gjør de fleste oppe i det politiske systemet i dette merkelige landet.

Vi forlater det, for å reise til et Norge som også ser ut til å teste om det går an å kjøre et velfungerende land i grøfta. Det er ennå veldig mye som er sikkert og bra i Norge. Men det er ting som rører seg nå som er ganske foruroligende. Som Olia og jeg spøker med, ukrainerne (og russerne) er vant med å ha det dårlig, om dette skjer i Norge, blir det katastrofe. Vi er blitt så vant med å ha det godt, at vi har helt glemt at det ikke er dette som er vanlig.

Dog skal ikke jeg svartmale. Jeg er en optimistisk fyr. Nå har vi hatt to utmerkede uker i Ukraina, og så reiser vi hjem for to utmerkede måneder i Norge. Så er det tilbake hit, for sommerferie.

Påskesøndag – også i botanisk hage

I dag tror jeg det er påske i Kiev også. I hvert fall palmesøndag. Jeg vet ikke hvordan eller om de feirer den her, men på vei hjem fra morgentreningen, så jeg folk stå oppstilt med bjørkekvister og andre kvister i hendene, og en liten passasje i mellom, for noen å gå i mellom. Jeg så ikke videre hva det var. Lille Tasia sier det er ikke påske ennå, det er neste søndag. Det kan jo rime med at det er palmesøndag for dem.

Uansett sitter jeg igjen i botanisk hage og skriver. Denne gangen er både Olia og lille Tasia med, niesen vår. Olia er og snakker med moren sin på telefonen, og Tasia og Irina leker et sted på lekeplassen.

Vi kom oss veldig, veldig sent av gårde i dag. Jeg var langsom fra morgenen av, kom meg av gårde litt før åtte, hørte et program om Judith som hogde hodet av han babylonske hærføreren, og som Caravaggio malte et berømt bilde av. Historien er apokryfisk, den finnes i katolikkenes bibel, men ikke hos oss protestanter. Så det er nok ikke så mange i Norge som vet hva dette er noe, men mange har nok sett bildet av den vevre kvinnen, med sverdet i hånden, og så den sterke krigeren som får hodet sitt avkappet. Det andre programmet var om fernomener, eller noe sant, det luktstoffet bier og andre insekter og dyr bruker for å kommunisere med hverandre. Dette er et fagfelt jeg ikke vet så mye om, og hvor det meste er nytt.

Etterpå tvang jeg meg selv til å bade litt denne dagen også. Når man har bestemt seg, er det ingen vei utenom. Vannet er iskaldt, men på land er det varmt. Så det er greit nok. Jeg venter dog på den tiden det igjen skal bli bare behagelig.

Så er det kaffe og tyske gloser, på det lille kaffestedet, og så er det hjem til en mektig frokost. Denne frokosten ble uvanlig, i og med det ikke var skole for Tasia, og Irina dermed var med henne. Olia var ute og ordnet med noe for leiligheten, og derfor hadde jeg helt fred for meg selv, i timevis.

Det var tiden jeg trengte på å spise også. Det var en trivelig morgenstund, som utviklet seg til å bli veldig langt fra morgen, etter hvert. Det var skikkelig kjøttfrokost, stekt oksekjøtt, fylt av det som på norsk best kan kalles ostekaker, eller ostelapper. Jeg spiser det ingen andre steder enn her. Sirniki, kaller de dem.

Olia kom hjem, men hun ville snakke litt med moren før hun dro. Derfor ble det unødvendig sent på ettermiddagen, og den varme solen fra midt på dagen begynte å slippe taket. Jeg benyttet tiden til å se ukrainsk presidentdebatt på YouTube, noe som var en selsom opplevelse. Jeg har sett vestlige russlandskritikere som Carl Bildt bruke det som eksempel på Russlands manglende demokrati, «noe slikt har de ikke i Russland», liksom, men her er nok gamle Bildt på ville veier. Dette er ikke demokrati, dette er vrengebildet, dette er sirkus, der underholdningen er bare grell, for dem som forstår hva det er for noe.

Jeg så reportasjen fra debatten på russisk TV, flere kanaler derfra, og de virket ganske fornøyd med at de slipper dette sirkuset. Zeleneskij er en erfaren showmann og komiker, men dette formatet er selvfølgelig ikke for ham. Likevel er Porosjenko lett match. Han er så stor og svær og bamsete, at han fremstår bare som en stor bamsemums, sjokoladekonge, som han er. Og de tøffe ordene hans er lette å avkle for en komiker, han har jo hatt fem år på seg til å gjøre noe med situasjonen han kritiserer, og alt er blitt verre.

Der Zeleneskij ikke gjorde noe for å få Porosjenko til å dumme seg ut, hjalp russisk TV til, særlig på kanal 24, der de kommenterte Porosjenko i introduksjonen sin som en rockestjerne uten gitar. Og akkurat sånn hørtes han ut, der han gaulte ut «god aften, stadion! God Aften, Ukraina». Helt i utakt med stemningen. Nei, det er pinlige greier, og hvordan han kneler feil vei, og vender ryggen mot publikum, kommer til å gå sin seiersgang på YouTube.

I dag er det valg. Porosjenkos side forsøkte å få Zeleneskij diskvalifisert for «korrupsjon», siden han har hatt gratis inngang på sine massemøter, eller hva det var anklagen var. I alle fall ble anklagen avvist. Svigermor sa hun ikke fikk sove på grunn av disse anklagene, og var spent på om Zeleneskij fikk still. Det får han altså. Så får vi se hvordan det går.

Med oss kommer det ganske sikkert til å gå bra. Vi legger oss ikke så mye opp i ukrainsk politikk lenger. Vi forsøker å klare oss som best vi kan. Olia har fått kjøpt seg en leilighet, og med den hjelper hun moren sin med pensjonen, i det som nå er Europas fattigste land. BNP per innbygger er mellom en tredjedel og en fjerde av Russland.

Påskelørdag i botanisk hage

Plantene viser seg i vårdrakt her i Kiev. Men temperaturene hører ennå den kalde årstiden til. I dag var det første gang gradene krøp over i tosifret, og i solen var det sånn at det gikk an å gjøre seg tanker om kortbukse, men straks man er i skyggen, skjønner man at vinteren nødig slipper helt taket dette året. Nå er det i kveldingen, og jeg sitter på en benk i botanisk hage, og halvfrosset, i bukse, genser og ytterjakke.

Irina leker, og har gjort det i godt over en time. I samme lekeapparat, et de satte opp kort etter Maidan, da Ukraina på et øyeblikk skulle bli «mer europeisk». Her i botanisk hage betydde det noen apparat for handikappede. Sikkert greit det, men jeg har aldri sett noen handikappede bruke disse lekene, og heller ikke beveget seg inn, her inne. Men de funksjonsfriske barna koser seg som bare det i disse lekene. En gynge for barn i rullestol, bruker Irina og mange andre, til en slags vuggende båt, eller hva de leker at det er.

I dag morges fikk jeg kommet meg ut til treningen min igjen, etter en ufrivillig hviledag i går. Det gikk ikke strålende, var langt fra den piffen jeg er vant med, men jeg fikk nå løftet og skjøvet litt, og jeg fikk hørt et program om en tidlig muslimsk krigerdikter og om Aristoteles biologi. Da programmene var slutt, så var også treningen slutt. Jeg kostet på meg en dukkert i Dnjepr, aldeles iskald, ikke noe behagelig i det hele tatt. Men oppe igjen var det varmt og godt, og jeg kunne sågar rusle hjem i t-skjorten.

Hjemme hadde babusjka sett presidentdebatten i går, og hun kunne melde om en dundrende brakseier til utfordreren. Porosjenko har vært populær kun noen få måneder, det var de månedene han drev valgkamp og fløt på bølgen fra Maidan. Siden han ble valgt, har det gått rett nedover med Ukraina, og ukrainsk økonomi, og han har ikke vært i nærheten av å oppfylle noen av løftene han kom med. Ennå går det an å parere sånne anklager med Russland, og Krim, og Donbass, men mange ukrainere vet jo utmerket godt hva dette er for noe, og at det nok kanskje er en tynn unnskyldning fra ukrainske politikere ute av stand til å gjennomføre reelle reformer, at det er Russland som har skylden.

I alle fall parkerte komikeren Zelensky den sittende presidenten fullstendig, med slike rammende spørsmål. Zelenesky er Kolomoiskijs mann, den verste oligarken av dem alle, og jeg tror ikke et øyeblikk det vil bli noe særlig forandret, om den ene eller andre av de to blir valgt. Problemene i Ukraina er atskillig dypere enn som så, og ukrainsk politikk er viklet inn i et sånt system, at det er virkelig vanskelig å se noen egentlig vei ut. Skjønnmaling i vesten hjelper i alle fall ingen. Zelensky brukte også det retoriske knepet, å si at det er ikke jeg som stiller disse spørsmålene, der er alle folkene her på stadion, hele det ukrainske folk.

For eksempel: Hvis det er sånn at du er sånn i mot Russland, og vil boikotte alt russisk, og er i krig med Russland, hvordan har det seg, at sjokoladen din, Roshen, er til salgs i Moskva? Og gjør det bra? Eller: Hvorfor er gassen blitt tre ganger dyrere, når du sa den skulle bli billigere?

Det blir spennende å se hvordan det går i morgen. Mannen til søsteren til Olia reiser to dager til sin egen by, for å stemme, man må stemme der man kommer fra. Olia sier det er mange ting som gjør stemming vanskelig, for eksempel lange køer, og at det tar mye tid. Så er også ukrainske valg vanligvis preget av lav valgdeltakelse. Det er ikke så rart, når alle alternativene representerer det samme systemet, der det er en håndfull oligarker som står bak, og krangler seg i mellom om Ukrainas ressurser.

Jeg tror kanskje jeg skal ta en titt på den presidentdebatten, en gang jeg får tid, om jeg noen gang får det.

I dag gikk vi alle tre, lykkelige ut, for å reise til botanisk hage. Irina var kjempeglad, hun skulle se verdens fineste tre, magnolia, i full blomstring, og hun skulle leke på lekeplassen. Hun hadde tingene ferdig pakket fra jeg kom hjem fra morgentreningen. To vesker, og en ryggsekk. Det skulle ikke stå på lekene, i alle fall.

Så var det å la Irina løpe rundt og leke, mens Olia og jeg kunne slappe av i nærheten. Av og til gikk jeg rundt og tok bilder, av og til var det glosetrening, internett har jeg også på ukrainsk sim-kort, og så var det å snakke med Olia, og være med Irina. Olia er den minst tålmodige, og ville fra første stund til magnoliaene, men når Irina har med meg også, får hun den tiden hun trenger.

Hun fikk lekt riktig fra seg, før vi gikk over til den mer voksenvennlige vandringen rundt i det store hageanlegget, berømt fra sovjetisk tid. Irina lot seg villig fotografere med magnoliaen, og var helt enig i at dette var vakkert.

Så ble vi installert ved en kafé, der det ikke lenger gikk an å kjøpe øl, heller ikke under hånden. Dermed ble det bare Irina som spiste noe. Etter en kort stund måtte Olia gå, for nye ærender, mens Irina og jeg ble sittende en god stund ennå.

Klokken var fire. Nå er den snart halv sju. Det er ingen ting som tyder på at Irina er i nærheten av å få nok. Og jeg venter, jeg venter så lenge Irina bare vill. Om alle mine tekniske duppeditter går tom for strøm, ingen ting har det å si. Her blir vi, til Irina vil videre. Det er god påske, fra Kiev!

Langfredag i Kiev

Det er langfredag i Norge, ikke i Kiev. Her er påsken i utakt, på grunn av at kirken følger den gamle ortodokse kalenderen. Og formelen for påske blir dermed annerledes. Dette er også en av de fundamentale årsakene til at det ble en splittelse. En så viktig høytid som påsken, var det viktig å få på riktig tidspunkt.

Sånn er det alltid når vi er i Kiev i norske høytider. Her er det ikke spor av dem. Skjærtorsdag, langfredag, påskeaften og alle påskedager, vil gå som helt vanlige dager.

For meg og for oss ble det ikke så veldig vanlig. Jeg var rett og slett ganske dårlig, etter en elendig natt, og var ikke i nærheten av mitt vanlige aktivitetsnivå. Da jeg prøvde å snike meg ut i ni-tiden, for min daglige trening, ble jeg kontant stoppet av svigermor. Nå var det viktigere å spise. Maten var klar. Og dessuten var jeg blitt altfor tynn.

Øynene som ser. Men jeg var ikke i stand til å argumentere mot nylaget Plov. Jeg satte meg til å spise, og så var det til å hvile. Vi kom oss ikke av gårde før langt på ettermiddagen, og ingen sport ble det på meg, denne dagen, selv om det var en planlagt dag. Da er det ikke ofte jeg skofter.

Årsaken lå i gårsdagen. Vi var i Park Otradnij, som jeg skrev om på bloggen, men jeg skrev ikke at vi ble veldig, veldig, veldig sene hjem. Olia reiste først, hun hadde et ærende. Dermed ble det Irina og jeg som skulle komme oss hjem alene, og det uten bruk av taxi, eller lettvintheter. Her var det å finne ut av det.

Og Irina så ingen grunn til å gå tidligere enn det var nødvendig. Hun lekte hva remmer og tøy kunne holde, hun var ustoppelig, med små barn, store barn, mange barn, få barn, gutter og jenter. Løp omkring, lekte, lekte, lekte, mens jeg tumlet rundt, og spurte igjen og igjen, om det ikke var på tide å gå hjem snart.

Det var for lengst begynt å mørkne skikkelig, da jeg omsider fikk henne med meg, og det var helt mørkt før vi var ute av parkområdet, og oppe på en farbar vei. Irina var i kjempehumør, ikke bekymret for noen ting, hun skulle ta trikken, og det var fine greier.

Jeg visste det var en del problemer. Og at det var ganske sikkert, tross alt. Jeg visste i hvilken vei trikkeskinnene gikk, og i hvilken retning sentrum var. Og jeg visste også at vi gikk mot trikkeskinnene, ville vi aldri kunne krysse dem uten å få det med oss. Og så var det å holde retning sentrum, der det var tvil, og så ville vi før eller siden komme til trikkeskinner, og en trikkeholdeplass.

Det gikk som planen var. Det var en bred og lang hovedvei, men Irina var ikke bekymret i det hele tatt, og langet ut, sammen med meg. En eller annen gang ville det komme en stasjon. Før det, kom høyskolen for flyutdanning her i Ukraina, eller hva institusjonen kalles. Ukraina er et av få land i verden i stand til å bygge fly, riktignok i samarbeid med Russland, men det er et samarbeid som har gjort både Russland og Ukraina bedre. De skulle dyrke dette samarbeidet, heller enn fiendeskap, og vi i vest skulle hjelpe dem med det.

For Irina er dette en verden helt uten interesse. Hun er halvt ukrainsk, og helt russisk, snakker språket helt flytende, og synes det er fantastisk at det er en flyinstitusjon her, med et fly utstilt. Hun vil rett og slett ikke gå herfra. Hun setter seg ned, for å se på flyet. Hvor lenge blir vi? Ingen vet. Ingen tar tide. – Jeg er så glad i fly, sier Irina. – Ja tak liublu samaljotov.

Til slutt får jeg lirket henne med meg. Noen meter unna er trikkeholdeplass, og der får vi betalt oss inn, og kommet oss til riktig perrong. Et spørsmål om at denne linjen går til stasjonen, bringer oss i sikkerhet. Fra stasjonen går det mange busser hjem. Nummer 14 går helt hjem, til like utenfor døren.

Jeg er stuptrøtt, men Irina er i kjempeform. Hun synes det er gøy å kjøre trikk, gøy å se alle ting, og hun synes også stasjonen og rulletrappen og undergangene og overgangene, er helt fine greier. Hun er gladelig med å løpe alt hun kan, for å nå trolleybuss 14, som står oppstilt. Vi kommer oss ombord, i det de smeller igjen dørene. Så får vi kjørt hjem.

Der legger jeg meg rett i seng, mens Olia ordner alt. Den natten sover jeg elendig, og det er det som er sittende igjen ennå.

Da vi endelig får kommet oss ut i dag, er planene ytterst beskjedne. Det er bare å komme seg ut på en georgisk restaurant, og spise. Vi får Olia med, under løfter om det skal være «businesslunsj». Hun har det kjempefint, her nede, men er altfor travel, og får ikke vært så mye med oss. Slik er det hun liker det, ikke å unngå oss, men å ha mange prosjekter og mye å gjøre, mange små oppgaver å løse.

De som følger godt med på ukrainsk politikk vet det skal være presidentdebatt denne kvelden. Det er et sirkus, i ordets retteste forstand. Sittende president, Porosjenko, skal diskutere med utfordreren, Zilensky, på den republikanske stadion. Det var der EM-finalen ble spilt i 2012, og Champions-league i fjor. Hele sentrum er stengt, og det er håpløst å komme seg med buss, noen steder. Trafikken korker seg nesten latterlig, da alle må kjøre store omveier, for å komme seg dit de skal.

Vi kommer oss allikevel på nummer 62, og får kjørt ned til Postjova Plosjad. Der får vi ikke med Irina forbi Liubov Markovka, og så bruker vi lang, lang tid der inne, før vi kommer oss videre til den georgiske restauranten, Aloe Vera, som er målet vårt. Der får jeg endelig min Khatsjapuri, og de hjemmestekte potetene med en kjøttrett jeg aldri klarer huske navnet på. Der får vi kost oss, og hatt vår businesslunsj, og virkelig hatt det litt godt.

Så er det i bussen hjem, der dagen er slutt. Ulikt oss å avslutte den så tidlig, med så lite gjort. Her er det kanskje Olia og jeg som må snakke, lille Irina var superaktiv, som alltid. Hun var til og med med meg og hvilte, og sørget for at jeg ikke sovnet, men at vi i stedet fortalte hverandre eventyr. Jeg diktet opp eventyret opp frosken som var blå, og måtte ha hjelp av en øyenstikker som visste om en trollmann som kunne ordne sånne ting, som å skifte farge på dyr som hadde feil farge, eller som bare ville prøve noe nytt. Øyenstikkeren fløy av gårde, men frosken, stakkar, kunne ikke annet enn å hoppe, og så øyenstikkeren forsvinne for seg. Hvordan kunne den så finne igjen øyenstikkeren, som igjen kunne vise veien til trollmannen, sånn at den kunne bli grønn? Se det var eventyret, og det var det jeg fortalte, mens vi liksom hvilte.

Trøblete taxitur (Eller: Nok en solskinnsdag i Gledesparken)

Jeg sitter i Otradnyj park, akkurat som i går. Irina var veldig tydelig hvor hun ville i dag. Ingen andre ting fristet. Gledesparken, der de har labyrinten. Labyrinten er også navnet på lekekuben de har fylt med stiger og rutsjebaner og alt i gummi. Jeg ville heller kalt den ekte labyrinten, like ved, for en labyrint. Men sånn er det.

Uansett: Nå har vi det bra.

I går var Irina ikke mulig å få med. Jeg mener det bokstavelig. Jeg sendte posten i vei i halv åtte tiden i går, da Olia var på vei, og vi egentlig skulle hjem. Men vi gikk ned til de andre lekeplassene, i området vi ennå ikke hadde vært, og hadde det gøy der også. De har laget to lekeplasser, en for de aller minste, og en for de litt større. Veldig lurt, og noe som ennå ikke har slått helt gjennom i Norge.

Kanskje kan man si det er litt spesielt at det er sponset av sjokoladefabrikken til President Porosjenko, den han så kjekt sa han skulle selge, da han var i ferd med å bli løftet inn som president med bølgebruset fra Maidan. Han solgte den altså ikke, og presidenten er en av de ytterst få som er blitt rikere disse fem årene.

Dog er det ikke det verste han gjør, at han lager ganske bra sjokolade, og setter opp navnet på fabrikken på lekeapparatene rundt om i byen.

Irina forsøkte som vanlig å få seg lekekamerater. En jevnaldrende var litt i treigeste laget, og klarte ikke å få noe særlig fart på den lille karusellen, til tross for at hun insisterte på å gi fart på den. Dessuten hadde hun en far eller bestefar som vel kanskje var litt i overkant resolutt i sine inngripener.

Da hadde Irina større hell med to seksåringer. Den jevnaldrende til Irina måtte gi tapt i det selskapet, men Irina prøvde så godt hun kunne. Hun gav ganske bra fart på karusellen, og hun forsøkte å henge med i samtalene og i ideene til de større. De var for øvrig utrolig søte, om jeg kan være litt slepphendt med kraftuttrykkene, konstant smilende og leende, og med sjarmerende hull i tanngarden fra tenner som var falt ut.

En fabelaktig samtale kom i gang da de spurte Irina hvor gammel hun var. Av en eller annen grunn har det blitt et ømfintlig spørsmål for henne, jeg tror hun er litt forvirret, så hun svarer ikke skikkelig, bare viser med fingrene, fire stykker. – Er du fire, spurte de, på klingende russisk. – Snart er jeg fem og et halvt, svarte Irina, voksent.

På russisk klinger det enda bedre: Skoro mnje pjatj s polovinij. Det er den der c polovinij, som forvirrer, tror jeg. Hun har hørt folk si det, og så skjønner hun ikke helt hva det betyr. Hun har også spurt på denne måten: Skolko tebje let s polovinij? Eller på norsk: Hvor mange år er du og et halvt?

Jeg tok meg tid til å forklare henne det skikkelig etterpå. Så får vi se om det glir inn.

Etterpå gikk vi inn til lekeplassen for de store. Der forvillet hun seg inn i en mørk sklie (eller rutsjebane, som de sier på østlandet). Den var ikke stor, men i sklier har hun et svakt punkt, der liker hun seg ikke. Det måtte to barn til for å redde henne ut igjen. Når de tre rant sammen i tog, gikk det greit.

Nå var det litt stress for meg, for Olia hadde ringt, og sagt hun var på vei. Vi skulle møte henne utenfor porten. Og jeg hadde ikke penger på kortet, et utrolig unødvendig og irriterende problem, det er jo bare å fylle på, men så får vi det bare ikke gjort. Dermed kan hun ringe meg, men ikke jeg henne. Jeg måtte med min nye fantastiske telefon skur over til mitt norske SIM-kort, for å sende en SMS at hun måtte ringe, for at vi skulle komme i kontakt. Dog husker jeg en tid da det å ha mobiltelefon var ubeskrivelig klient, og også en tid da andre hadde, og jeg syntes det var bare dumt. Så jeg har ikke hatt rett i alt, alltid, selv om jeg har rett i mye, som regel.

Uansett gjaldt det nå å få Irina med hjem. Men det ville hun altså ikke. Hun blånektet, rett og slett. Stop! Sa hun, et ord som fungerer like godt på russisk som på norsk. Og hun ble overrasket da jeg virkelig stoppet.

Heldigvis ringte Olia igjen, og løste det problemet. Hun skulle heller komme til oss. Så kunne Irina leke seg ferdig.

Det gikk ikke det heller. Irina var ustoppelig, selv om andre barn gikk hjem, og det begynte å mørkne. Det var ingen krefter som kunne få henne bort fra den lekeplassen.

Men for alle barn er det sånn at man til slutt må. Og så var det med Olia til enda et nytt, lite eventyr. Den andre, eller nå er det tredje, leiligheten vi har, ligger like i nærheten, og nå kunne vi gå innom der og hente penger fra leieboeren. I denne leiligheten har jeg også bodd, en uke, vinterferien i 2010. Det er Olias familie som hadde to leiligheter og en datsja fra Sovjettiden, hun har forklart hvordan det gikk til, men det har aldri festet seg hos meg.

Klokken var over ti da vi omsider kom hjem. Bare å spise, og legge seg.

I dag morges var jeg som vanlig oppe før sju, og fikk trent og hatt min intellektuelle øvelse med tyske gloser og podcast fra BBC (Om planeten Venus, og om tenner, særlig programmet om Venus var veldig interessant). Jeg fikk også tatt et bad i en iskald Dnjepr, neppe særlig varmere enn da jeg vinterbadet i februar. I hvert fall føltes det ikke slik.

Men på land var det virkelig bedre. Endelig begynner påskesolen å bite bitte litt, nå som det er blitt skjærstorsdag, den seneste påsken vi vil oppleve i vår levetid (vil jeg tro, forrige gang var på 1800-tallet).

Og så var det den trøblete taxituren, jeg nevnte i overskriften. Ganske utrolig egentlig.

Det var et lite forspill hjemme, der Olia og jeg hadde vår klasssiske, der jeg går på veggene av at vi ikke kommer oss ut, og hun har tusen ting å gjøre. Det er nyttige ting, så det er tull av meg, men jeg blir annig, som vi sier i Rogaland, solen roper, jeg vil ut. Vi mister dagens beste timer, ved å være inne. Så ble det stress av at Olia laget noe russisk pasta, Pelemeni, som Irina ikke ville ha, hun var jo ikke sulten, hun ville ut. Og så hadde vi ikke kontanter.

Til slutt gikk Irina og jeg ut. Vi gikk rett i en minibank, den nærmeste, og tok ut penger, til tross for at vi måtte betale et gebyr. Dette gav stress i taxien. Verken Olia eller jeg liker sånn gebyrer, jeg har aldri likt å betale unødvendige penger, men nå har vi jo råd til det, og det er bedre å betale et par tikroner, enn å stå og få problemer over ikke å kunne betale for seg, når man vil ha noe.

Olia liker sånn enda mindre enn jeg. Hun føler ikke vi har råd til det heller. Og hun tenker på alt det andre vi kunne fått, for de pengene, og alle pengene hun har forsøkt å spare, som nå forsvinner så lettvint. Helt riktig, selvfølgelig. Men sikkert kjedelig for taxisjåføren å høre på, han har ganske sikkert reelle problemer med pengene, og ikke bare at han ikke har tatt ut penger når han trenger dem.

Men det var ganske merkelig sånn det ble. Turen vår var til Olias leilighet, og så til lekeparken Otradnij park. De ligger et kvarters gåtur fra hverandre, ingen sak for en taxi. Nå var det imidlertid slik, at han kjørte feil vei, han fulgte GPS, og ble ledet til parken først. Ikke sånt det skulle bli problemer av, akkurat, men det er problem med det, at utenfor parken er et sted for en taxi å stå, mens utenfor leiligheten er det meningsløst. Så det ville for han blitt en ekstra tur.

Og så ender det med skjelling og smelling i bilen. Taxisjåføren vil ikke gå med på at han har gjort noe feil, og Olia vil ikke gå med på å betale noe ekstra, for å komme seg den lille kilometeren til leiligheten. Hadde det vært motsatt, at vi hadde kommet til leiligheten først, hadde Irina og jeg bare gått til parken, slik vi gjorde i går. I dag visste vi til og med veien. Olia kunne også lett gått. Men hun hadde med seg fire fulle bæreposer med ting å ha i den, sånne som virkelig er ukomfortable å bære.

Slik ble vi kastet ut av taxien, der ved parken. Lille Irina var ganske fortvilet, temmelig idiotisk, og taxisjåføren slapp ut litt frustrasjon som kom fra andre steder enn oss. Jeg klandrer ham ikke. Det er vi som har gode liv. Og han tok helt merkelig parti med meg, etterpå, i det han løftet ut bagasjen, gav dem til meg, mens Olia satt i bilen. Så kjørte han noen meter frem, og parkerte.

Irina og jeg kysset og klemte på Olia, til hun skjønte hva som er viktig her i verden igjen. Og så gikk vi inn i Gledesparken. Her er vi nå.

Smilefjes!

Gledesparken

Denne posten skriver jeg mens jeg ennå er ute i felten. Så får jeg den skrevet ferdig før den postes.

Jeg sitter i parken som på russisk heter отрадный парк, norsk gledesparken. Den befinner seg ikke så langt unna der Olia har kjøpt seg leilighet. Hun kjøpte den på fredag, og i dag har hun første runde med visning for folk som kanskje kan tenke seg å leie. Går alt bra, blir det gode renter på investeringen. Går det dårlig, vil det være håndterbart. Planen er at det skal være et bidrag til pensjonen til babusjka vår i Kiev.

I dag var Irina og jeg med ut, for første gang, for å se. Det vil si, Irina har vært der før, på lørdag, mens jeg har ikke sett den. Vi er businessfolk, nå, så vi tar taxi ut. Ellers har vi alltid, alltid, alltid benyttet offentlig transport her i Kiev. Og det til tross for at du virkelig skal reise langt og tungvint for å komme over en femtilapp i norske kroner.

Leiligheten ligger ikke så langt fra politeknisk institutt, linje 1 på trikken, men utenfor metrosystemet. Med taxi går det raskt å komme dit, når vi først har forlatt trafikken i sentrum. Området er litt utenfor sentrum, det merkes på lekeplassene, og det merkes på trappeoppgangen, men husblokkene ser jo ut sånn som de ser ut ellers. På en lys vårdag er det på sitt vis koselig, dette er Kiev.

Olia har som vanlig gjort jobben veldig grundig før hun skal leie ut, og har vasket absolutt hele trappeoppgangen. Inkludert vinduer og vinduskarmer. Med fem etasjer og høyt under taket, er det en prestasjon. Trappeoppganger som dette, har ikke folk sett, som ikke har vært i en vanlig leilighet i Øst-Europa. Det ligner ikke på noe annet jeg har sett. De må ikke forveksles med norske. De er veldig karakteristiske. Denne her, er akkurat som den vi har i Lepse, den som moren og faren bodde i, da Olia og jeg møttes.

Selve leiligheten er på 30 m2, men de har fått mye ut av den. Vel så mye som den på 36 m2 jeg bodde i, i Bergen. Det er sovjetisk planløsning, og antageligvis sovjetiske møbler, laget for å passe akkurat inn i denne leiligheten. Særlig er hjørnesofaen litt for klink inn på plass, til at det skal være helt tilfeldig. Den leies ut for et par tusen i måneden, og har jeg forstått det rett, vil det være bortimot ren inntekt for oss. Men jeg har ikke satt meg godt inn i det.

I stedet gikk Irina og jeg ut. Først til den slitne lekeplassen utenfor. Det er merkelig å komme inn i et sånn miljø man ikke hører til, tenker jeg, og se folkene som er her hver dag, og har sine daglige rutiner i det som for meg er nytt og eksotisk. En gjeng unger springer rundt og leker. Det ser ut til å utvikle seg til noe vi i Norge ville kalt mobbing, bortsett fra at de tre guttene som plager den siste, er betraktelig yngre. Det er merkelig å se. Den eldre ser ut til å være et par år eldre, mens de som løper rundt og ler og lager rare fjes, er omtrent 8 år, kanskje. Dessuten er det ingenting ved den store, som tilsier at han skal bli mobbeoffer. Det er vanskelig for meg som utenforstående å avgjøre forholdet mellom dem. Men jeg kan gjette meg til at ingen har noe særlig attraktivt å gå hjem til, for de blir på plassen, selv om den store gjentatte ganger later som han skal gå. Det er også litt hyener som leker med løven, for de tre små vet de kan bli banket skikkelig om de blir tatt. Ved en anledning går det galt, de løper etter hverandre, begge faller, og den store sparker en av de litt yngre hardt i ryggen, så han ser ut til å begynne å gråte. Men de tar hverandre i hånden etterpå. Gjør de dette hver dag?

Ikke vet jeg. Og ikke griper jeg inn. Jeg er bare observatøren. Min lille Irina prøver alle apparatene på plassen, og har det fint i sola. Lenge, lenge sitter hun og leker i sanden. Det er ingen barn på hennes alder der. Etter en stund kommer en betraktelig eldre jente som vil leke med oss, vi har sett henne syklende rundt litt med en venninne litt før. Irina er klar, og begynner med å fortelle at hun har falt og slått seg. Og det har hun virkelig, bakover over et gjerde, og ned på en betongkloss, og så gresset. Men hun lot seg ikke stanse av det, bet det i seg, og lekte videre.

Jenta hører så vidt på historien, før hun ser en av de tre yngre guttene som ennå er her. Da mister hun helt interessen for oss, og leker voldsomt med ham. Moren er smellfeit, det må det være lov å skrive på en blogg, og moren hogger også til hver eneste gang hun eller han andre gjør noe galt. Da jenta faller, og får vondt i foten, eller later som hun gjør det, er det null sympati for moren, slutt og grin, kom deg opp. Lille Irina får beskjed om å holde seg unna. Min lille gjetning er at hun er barneforelsket i han gutten.

Olia kommer ut, og henviser oss til parken vi er i nå. Selv skal hun være i leiligheten, og få installert varmtvann, og videre gjøre det klart til visningen skal være klokken sju. Jeg får beskjed om at parken vi skal til er 20 minutter i den retningen, og så er det å legge i vei. Dette er noe vi kan, Ira og jeg. Hun er i toppform, på vei til hvem-vet-hva, helt uten å tenke på at dit vi skal, kan være kjekkere enn der vi er. Hun hopper og spretter, og lurer på fuglene og trærne. Vi rasker med oss en liten hatsjapuri og en eplekompott også på veien, og så har hun noe å spise på. Etter å ha gått en stund, spør vi om veien, og får beskjed om at det er bare å fortsette. Så fortsetter vi.

Og så kommer vi til slutt frem til en park som er verdt turen. Det er ikke sånn veldig spesielt, det er de samme bilene, samme apparatene, og samme hoppeslottet, men det er kjekt som en avveksling, og vel verdt turen. Kiev er bra på å ha sånne store, åpne områder, sånn at følelsen av by ikke blir så trykkende. Her er det også veldig tilrettelagt for barn. Det er en labyrint å løpe i, og her løper Irina den første timen, med en fyr hun treffer.

Deretter er det over til de tingene som koster penger. I norske penger er det snakk om tikroninger, altså det samme som gratis, det er bare at vi må betale og ha en slags billett. Men det er veldig uhøytidelig. Vi setter oss på toget, og betaler etterpå. Det er første gang Irina kjører sånt tog, og hun storkoser seg. Så får vi også sett hele parken. Vi får ikke hvert i mer enn en tredjedel i dag, bare området rundt inngangen. Hun er i labyrinten, som det heter, hoppeslottet, sånn byggetårn av gummi, med sklier og ringer og mye gøy. Der har vi betalt henne inn to ganger, og vi får for det rikelig med tid, der inne. Ellers har hun prøvd en trampoline, og en sånn snurrings, med stoler i tråder ut. Det var også første gang i livet, og en fulltreffer.

Så i det hele tatt. Jeg har som vanlig tuslet omkring og repetert gloser, og tenkt mitt, og holdt på med mitt, og fotografert, og hatt det fint, og snakket med Irina. Atskillige kopper med espresso har det også blitt. Nå sitter jeg og skriver dette innlegget, mens solen går ned, og vinden blir kald. Klokken er 1925. Visningen er klokken 1900. Når den er ferdig, ringer Olia, og vi tar taxi hjem, eller til en restaurant i byen.