I dag fikk vindkraft være vindkraft. I hvert fall for en stund. I dag var det ut på tur, i en sjelden familiekonstellasjon med mor, Trude, Lars og jeg.
Olia og Irina er i Kiev, så jeg er for meg selv noen uker nå. I går var jeg invitert til middag hos mor, og reiste dit, etter nok en dag, full av vindkraft, og engasjement mot vindkraft.
Våren har kommet til Rogaland. Det er kortbuksevær, i hvert fall for oss som strekker det litt, og det begynner å merkes at lyset varer lenger om dagene. På trærne er knoppene i full gang med å skyte fart. Store deler av dagene går an å bruke på terrassen. Hos mor var det også god stemning, og god mat. Siden jeg skulle sove over, ble jeg servert vin. Og så var det TV underholdning med avdøde Jon Skolmen, akkurat som jeg var et lite barn igjen. Bare at jeg ser det med helt annerledes øyne nå.
Og så var det å våkne. Spise frokost. Og ha litt formiddag. Klokken 1300 skulle vi være hos Trude, og klokken 1301 var vi der.
Så satte vi oss i bilen, og kjørte av gårde. Digre, hvite vindturbiner poppet opp der de ikke skulle være, og jeg kjenner det dirre i knyttneven. Jeg er så i mot dem, og kan ikke skjule dem. Lars er for, mannen til Trude, min søster. Det vil si, han er bondesønn, praktiker, og usentimental til noen av skadevirkningene. Jeg er fyret opp av ukevis med intenst arbeid, og kjører i vei med argumentene mine. Mange blir parert, og vi skjønner jo at det er ikke vits å gjøre seg til uvenner over dette her. Det er en solskinnsdag, og en dag med humør.
På Undheim kommer de opp igjen. Og nå er de så mange, de er drysset ned som digre nåler, og spinner i kontrast til landskapet. Grønt og gress og gult og stein, trær og fjell, Jærheiene. Og så digre tårn av noen turbiner. Diskusjonen fyres opp igjen, og jeg får napp på en av skadevirkningene, skyggekast. Den er han med på. Og så ler vi av at det er dette temaet vi må holde, når han og jeg snakker om vindkraft.
Straks må jeg si han og jeg har en annen tilnærming. Han har slekt som er grunneier, og som har solgt til en utbygger. Han er fornøyd, men naboene har ingen grunn til å være det. De må leve med skyggekastet, og får ingen penger for det. Den er grei. Et annet sted har han slekt som har fått vindkraftvei gjennom marka, og dermed kan kjøre og komme lettere til, her og der. Han har også kjenninger som har jobbet med vedlikehold av turbinene, og han forklarer meg hvordan det gjøres. I dag er det omtrent helautomatikk. Anleggene gir omtrent ikke arbeidsplasser, og det lille som er, kommer fra Danmark. Så her også er han med på at dette ikke er noe grønt skifte for fremtiden, dette er ikke noe vi kan leve av.
Jeg tror han var mer skeptisk da turen var slutt, enn han var da den begynte, uten at det var noe mål. Og vi lever jo i et land der det er lov å diskutere, og å la meninger møtes.
Jærlandskapet er fantastisk. Jeg kan ikke fatte og begripe at noen vil la dette forstyrres av hvite turbiner, som bare drar øynene til seg, hvite og mange som de spinner. Det er et så vakkert land vi har, der fjell møter fjell i heiene innover. Man går opp på toppene, og har utsikt utover, mot havet, og mot fjellene. I mange retninger spinner turbiner og forstyrrer, men det går også an å se, så blikket får være i fred.
Og terrenget er så vennlig. ,Jeg tror på dette med min barndoms dal, hjemstedet, der man vokste opp. Særlig hvis man vokste opp lenge på samme sted, og ble rotfestet. Da tror jeg det utvikler seg en sterk følelse av at det er sånn det skal være, og når man ser det igjen, så er det som å komme hjem.
En helt grei blogg 