Å vente

Hvor deilig det er å vente. Jeg snakket nettopp med mitt lille barn, et av undrene i den nye verden. Hun er i Kiev, jeg er i Klepp, og så kan vi snakke sammen ved hjelp av teknologien. Det er ganske utrolig.

Og enda mer utrolig er selvfølgelig barnet selv. At hun er født, kom i fra ingenting, og nå er Irina. Laget av Olia og meg, og nå er seg selv.

Hun savner meg nå. Vi har vært fra hverandre i ukesvis. Et inntrykk som er sterkt i meg, er den dagen jeg skulle reise. Jeg hadde sagt til Irina at jeg skulle reise i morgen, ellers hadde det vært veldig lite snakk om det. Den morgenen satt hun og tenkte. Jeg spurte henne spørsmål, hvor er øretelefonene mine, men hun var ikke helt til stede, svarte ikke skikkelig.

Hun tenkte. Det er ikke ofte fra barn på fire år. At de tenker på noe annet enn situasjonen de er i. Jeg tror hun tenkte på at far skulle reise.

Og så reiste jeg, det var i vinterferien. Nå er det påske. Og jeg skal reise tilbake.

Irina har ventet og ventet og ventet. Det har jeg også. Når vi begynte å snakke om at det var mindre en uke igjen, viste hun den utilslørte gleden som bare barn kan. Og i går, og i dag, det er hurra! Hurra! Hurra! Hurra! På russisk, uten h.

Men nå i kveld, var det nok. Nå ville hun jeg skulle være der straks. Og var helst lei seg.

Det samme er jeg. Reisefeberen dirrer. Det er merkelig, det der, to mennesker, langt fra hverandre. Men en forbindelse er det.

I morgen reiser jeg ned. Min kjære Olia venter også. Hun fyller på telefonen min, så vi kan ringes når jeg kommer. Kanskje møtes vi allerede på flyplassen, hun skal se om hun får det til. Ellers tar jeg en taxi selv inn til byen. Flyet lander allerede klokken åtte. Så er vi sammen igjen.

Så er vi sammen igjen.