Lille Irina og jeg har uker å ta igjen av tapt samvær. Vi får ikke nok av hverandre, hun er alt for meg, det kan det i alle fall ikke være tvil om, og sannelig er det sånn at hun er veldig glad i meg også, så der har verden ordnet det veldig viselig. Resultatet er at det er veldig knapt med tid å skrive blogg, men selv for en notorisk skribent som jeg, er det viktigere å leve livet, enn å skrive om det.
I dag var jeg litt sent av gårde til morgentreningen, og kom som en direkte følge av det, litt sent hjem også. Dermed ble alt litt forskjøvet, sånn at vi kom oss litt sent av gårde til Liubov Markovka. Det er Irina som hver dag velger hva hun vil gjøre, og i dag var det altså restauranten Liubov Markovka, og lekerommet der, som var målet.
Ned dit kommer vi med buss nr. 62. Det er en av bussene Irina kan. Den går oppe fra Petsjersk, opprinnelig kommer den fra den botaniske hagen, og så ender den opp i Kontraktova Plosjad. På veien stopper den på Posjtova Plosjad, eller Postpladden, og der er det vi går av. Underveis ser vi at de er i gang med store byggeprosjekter, med en bro fra området med vennskapsbuen, til høydene med Nasjonalhistorisk museum og den blå kirken. Med det er det to viktige områder som blir forbundet. Jeg er i genene skeptisk til byggearbeid, det er ofte det de ødelegger er bedre enn det de lager nytt, men akkurat dette prosjektet synes jeg ser bra ut. Da er det mulig å dekke disse områdene til fots, uten å måtte gå opp og ned.
På Liubov Markovka var det denne dagen pyntet med ballonger. Irina hadde fått instruksjon om å huske skjørt til strømpebuksen, faren pleier alltid å glemme det, så når hun tar av dongeribuksen for det er varmt inne, blir hun løpende i bare strømpene. Denne dagen hadde faren glemt det igjen, men Irina hadde selv funnet frem to flotte skjørt, i skrikende kontrast til fargene hun ellers var kledd i. Akkurat sånn det skal være.
På et blunk var hun ferdig, og inn på lekerommet. Vi kom nettopp fra en tung, lang frokost hjemme, så noe mat kunne det vanskelig bli snakk om. Det fikk nøye seg med en limonade til henne, og en øl til meg. Dessverre hadde de ikke trappeøl igjen, så det ble flaskeøl, det er ikke så bra. Jeg skiftet etterpå over til cappuccino og espresso.
Etter en stund hørte jeg den umiskjennelige klangen av norsk, der inne i det lille rommet ved lekerommet i restauranten. Det er bare tre bord, der inne, og nå var de alle opptatt. Det er alltid eiendommelig å høre norsk, Ira og jeg snakker kav russisk, og det er ingen sjanse for norske eller andre til å kjenne meg igjen som utlending, om de ikke kjenner meg fra før, eller ser noe norsk tekst i noe jeg holder på med.
Jeg liker godt å være litt inkognito, men da han ene spør meg på engelsk om han kan ta en stol, svarer jeg selvfølgelig på norsk. Det er ingen grunn til å gjøre seg til, heller. Og sannelig viser det seg at de er lesere av bloggen, og vet godt hvem jeg er. Det utvikler seg til en besynderlig samtale. Vi er akkurat som gamle kjente, bortsett fra at jeg ikke vet noen ting om hvem de er.
De var dog veldig trivelige folk. Hun var fra Ukraina, fra Kiev, så med henne kunne jeg svitsje over til russisk helt uproblematisk. Hun tilhører imidlertid den ukrainske delen av Ukraina, så hun har snakket ukrainsk med sin sønn, som selvfølgelig også var med, og som var veldig galant og hyggelig med min lille Irina. Han gav henne øyeblikkelig en pakke sjokolade, som han selv hadde pakket på sjokoladefabrikken til Petro Porosjenko. Om han ikke vant Irinas hjerte før, så gjorde han det i alle fall med det.
Lille Ira vår kom jo litt i villrede. Plutselig skjønte hun at hun måtte snakke norsk. Det har hun ikke gjort på over en måned, og selv da foretrakk hun med god margin russisk. Så nå visste hun ikke hva hun skulle si til disse hyggelige menneskene, og gjorde som hun pleier ved slike anledninger, danset og smilte. Alt for å underholde. Da moren på perfekt russisk spurte hvor gammel hun var og sånt noe, ble hun sprutsjenert, og løp omrking.
Mer kommer…
En helt grei blogg 