Gledesparken

Denne posten skriver jeg mens jeg ennå er ute i felten. Så får jeg den skrevet ferdig før den postes.

Jeg sitter i parken som på russisk heter отрадный парк, norsk gledesparken. Den befinner seg ikke så langt unna der Olia har kjøpt seg leilighet. Hun kjøpte den på fredag, og i dag har hun første runde med visning for folk som kanskje kan tenke seg å leie. Går alt bra, blir det gode renter på investeringen. Går det dårlig, vil det være håndterbart. Planen er at det skal være et bidrag til pensjonen til babusjka vår i Kiev.

I dag var Irina og jeg med ut, for første gang, for å se. Det vil si, Irina har vært der før, på lørdag, mens jeg har ikke sett den. Vi er businessfolk, nå, så vi tar taxi ut. Ellers har vi alltid, alltid, alltid benyttet offentlig transport her i Kiev. Og det til tross for at du virkelig skal reise langt og tungvint for å komme over en femtilapp i norske kroner.

Leiligheten ligger ikke så langt fra politeknisk institutt, linje 1 på trikken, men utenfor metrosystemet. Med taxi går det raskt å komme dit, når vi først har forlatt trafikken i sentrum. Området er litt utenfor sentrum, det merkes på lekeplassene, og det merkes på trappeoppgangen, men husblokkene ser jo ut sånn som de ser ut ellers. På en lys vårdag er det på sitt vis koselig, dette er Kiev.

Olia har som vanlig gjort jobben veldig grundig før hun skal leie ut, og har vasket absolutt hele trappeoppgangen. Inkludert vinduer og vinduskarmer. Med fem etasjer og høyt under taket, er det en prestasjon. Trappeoppganger som dette, har ikke folk sett, som ikke har vært i en vanlig leilighet i Øst-Europa. Det ligner ikke på noe annet jeg har sett. De må ikke forveksles med norske. De er veldig karakteristiske. Denne her, er akkurat som den vi har i Lepse, den som moren og faren bodde i, da Olia og jeg møttes.

Selve leiligheten er på 30 m2, men de har fått mye ut av den. Vel så mye som den på 36 m2 jeg bodde i, i Bergen. Det er sovjetisk planløsning, og antageligvis sovjetiske møbler, laget for å passe akkurat inn i denne leiligheten. Særlig er hjørnesofaen litt for klink inn på plass, til at det skal være helt tilfeldig. Den leies ut for et par tusen i måneden, og har jeg forstått det rett, vil det være bortimot ren inntekt for oss. Men jeg har ikke satt meg godt inn i det.

I stedet gikk Irina og jeg ut. Først til den slitne lekeplassen utenfor. Det er merkelig å komme inn i et sånn miljø man ikke hører til, tenker jeg, og se folkene som er her hver dag, og har sine daglige rutiner i det som for meg er nytt og eksotisk. En gjeng unger springer rundt og leker. Det ser ut til å utvikle seg til noe vi i Norge ville kalt mobbing, bortsett fra at de tre guttene som plager den siste, er betraktelig yngre. Det er merkelig å se. Den eldre ser ut til å være et par år eldre, mens de som løper rundt og ler og lager rare fjes, er omtrent 8 år, kanskje. Dessuten er det ingenting ved den store, som tilsier at han skal bli mobbeoffer. Det er vanskelig for meg som utenforstående å avgjøre forholdet mellom dem. Men jeg kan gjette meg til at ingen har noe særlig attraktivt å gå hjem til, for de blir på plassen, selv om den store gjentatte ganger later som han skal gå. Det er også litt hyener som leker med løven, for de tre små vet de kan bli banket skikkelig om de blir tatt. Ved en anledning går det galt, de løper etter hverandre, begge faller, og den store sparker en av de litt yngre hardt i ryggen, så han ser ut til å begynne å gråte. Men de tar hverandre i hånden etterpå. Gjør de dette hver dag?

Ikke vet jeg. Og ikke griper jeg inn. Jeg er bare observatøren. Min lille Irina prøver alle apparatene på plassen, og har det fint i sola. Lenge, lenge sitter hun og leker i sanden. Det er ingen barn på hennes alder der. Etter en stund kommer en betraktelig eldre jente som vil leke med oss, vi har sett henne syklende rundt litt med en venninne litt før. Irina er klar, og begynner med å fortelle at hun har falt og slått seg. Og det har hun virkelig, bakover over et gjerde, og ned på en betongkloss, og så gresset. Men hun lot seg ikke stanse av det, bet det i seg, og lekte videre.

Jenta hører så vidt på historien, før hun ser en av de tre yngre guttene som ennå er her. Da mister hun helt interessen for oss, og leker voldsomt med ham. Moren er smellfeit, det må det være lov å skrive på en blogg, og moren hogger også til hver eneste gang hun eller han andre gjør noe galt. Da jenta faller, og får vondt i foten, eller later som hun gjør det, er det null sympati for moren, slutt og grin, kom deg opp. Lille Irina får beskjed om å holde seg unna. Min lille gjetning er at hun er barneforelsket i han gutten.

Olia kommer ut, og henviser oss til parken vi er i nå. Selv skal hun være i leiligheten, og få installert varmtvann, og videre gjøre det klart til visningen skal være klokken sju. Jeg får beskjed om at parken vi skal til er 20 minutter i den retningen, og så er det å legge i vei. Dette er noe vi kan, Ira og jeg. Hun er i toppform, på vei til hvem-vet-hva, helt uten å tenke på at dit vi skal, kan være kjekkere enn der vi er. Hun hopper og spretter, og lurer på fuglene og trærne. Vi rasker med oss en liten hatsjapuri og en eplekompott også på veien, og så har hun noe å spise på. Etter å ha gått en stund, spør vi om veien, og får beskjed om at det er bare å fortsette. Så fortsetter vi.

Og så kommer vi til slutt frem til en park som er verdt turen. Det er ikke sånn veldig spesielt, det er de samme bilene, samme apparatene, og samme hoppeslottet, men det er kjekt som en avveksling, og vel verdt turen. Kiev er bra på å ha sånne store, åpne områder, sånn at følelsen av by ikke blir så trykkende. Her er det også veldig tilrettelagt for barn. Det er en labyrint å løpe i, og her løper Irina den første timen, med en fyr hun treffer.

Deretter er det over til de tingene som koster penger. I norske penger er det snakk om tikroninger, altså det samme som gratis, det er bare at vi må betale og ha en slags billett. Men det er veldig uhøytidelig. Vi setter oss på toget, og betaler etterpå. Det er første gang Irina kjører sånt tog, og hun storkoser seg. Så får vi også sett hele parken. Vi får ikke hvert i mer enn en tredjedel i dag, bare området rundt inngangen. Hun er i labyrinten, som det heter, hoppeslottet, sånn byggetårn av gummi, med sklier og ringer og mye gøy. Der har vi betalt henne inn to ganger, og vi får for det rikelig med tid, der inne. Ellers har hun prøvd en trampoline, og en sånn snurrings, med stoler i tråder ut. Det var også første gang i livet, og en fulltreffer.

Så i det hele tatt. Jeg har som vanlig tuslet omkring og repetert gloser, og tenkt mitt, og holdt på med mitt, og fotografert, og hatt det fint, og snakket med Irina. Atskillige kopper med espresso har det også blitt. Nå sitter jeg og skriver dette innlegget, mens solen går ned, og vinden blir kald. Klokken er 1925. Visningen er klokken 1900. Når den er ferdig, ringer Olia, og vi tar taxi hjem, eller til en restaurant i byen.

Dette innlegget ble publisert i Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s