Trøblete taxitur (Eller: Nok en solskinnsdag i Gledesparken)

Jeg sitter i Otradnyj park, akkurat som i går. Irina var veldig tydelig hvor hun ville i dag. Ingen andre ting fristet. Gledesparken, der de har labyrinten. Labyrinten er også navnet på lekekuben de har fylt med stiger og rutsjebaner og alt i gummi. Jeg ville heller kalt den ekte labyrinten, like ved, for en labyrint. Men sånn er det.

Uansett: Nå har vi det bra.

I går var Irina ikke mulig å få med. Jeg mener det bokstavelig. Jeg sendte posten i vei i halv åtte tiden i går, da Olia var på vei, og vi egentlig skulle hjem. Men vi gikk ned til de andre lekeplassene, i området vi ennå ikke hadde vært, og hadde det gøy der også. De har laget to lekeplasser, en for de aller minste, og en for de litt større. Veldig lurt, og noe som ennå ikke har slått helt gjennom i Norge.

Kanskje kan man si det er litt spesielt at det er sponset av sjokoladefabrikken til President Porosjenko, den han så kjekt sa han skulle selge, da han var i ferd med å bli løftet inn som president med bølgebruset fra Maidan. Han solgte den altså ikke, og presidenten er en av de ytterst få som er blitt rikere disse fem årene.

Dog er det ikke det verste han gjør, at han lager ganske bra sjokolade, og setter opp navnet på fabrikken på lekeapparatene rundt om i byen.

Irina forsøkte som vanlig å få seg lekekamerater. En jevnaldrende var litt i treigeste laget, og klarte ikke å få noe særlig fart på den lille karusellen, til tross for at hun insisterte på å gi fart på den. Dessuten hadde hun en far eller bestefar som vel kanskje var litt i overkant resolutt i sine inngripener.

Da hadde Irina større hell med to seksåringer. Den jevnaldrende til Irina måtte gi tapt i det selskapet, men Irina prøvde så godt hun kunne. Hun gav ganske bra fart på karusellen, og hun forsøkte å henge med i samtalene og i ideene til de større. De var for øvrig utrolig søte, om jeg kan være litt slepphendt med kraftuttrykkene, konstant smilende og leende, og med sjarmerende hull i tanngarden fra tenner som var falt ut.

En fabelaktig samtale kom i gang da de spurte Irina hvor gammel hun var. Av en eller annen grunn har det blitt et ømfintlig spørsmål for henne, jeg tror hun er litt forvirret, så hun svarer ikke skikkelig, bare viser med fingrene, fire stykker. – Er du fire, spurte de, på klingende russisk. – Snart er jeg fem og et halvt, svarte Irina, voksent.

På russisk klinger det enda bedre: Skoro mnje pjatj s polovinij. Det er den der c polovinij, som forvirrer, tror jeg. Hun har hørt folk si det, og så skjønner hun ikke helt hva det betyr. Hun har også spurt på denne måten: Skolko tebje let s polovinij? Eller på norsk: Hvor mange år er du og et halvt?

Jeg tok meg tid til å forklare henne det skikkelig etterpå. Så får vi se om det glir inn.

Etterpå gikk vi inn til lekeplassen for de store. Der forvillet hun seg inn i en mørk sklie (eller rutsjebane, som de sier på østlandet). Den var ikke stor, men i sklier har hun et svakt punkt, der liker hun seg ikke. Det måtte to barn til for å redde henne ut igjen. Når de tre rant sammen i tog, gikk det greit.

Nå var det litt stress for meg, for Olia hadde ringt, og sagt hun var på vei. Vi skulle møte henne utenfor porten. Og jeg hadde ikke penger på kortet, et utrolig unødvendig og irriterende problem, det er jo bare å fylle på, men så får vi det bare ikke gjort. Dermed kan hun ringe meg, men ikke jeg henne. Jeg måtte med min nye fantastiske telefon skur over til mitt norske SIM-kort, for å sende en SMS at hun måtte ringe, for at vi skulle komme i kontakt. Dog husker jeg en tid da det å ha mobiltelefon var ubeskrivelig klient, og også en tid da andre hadde, og jeg syntes det var bare dumt. Så jeg har ikke hatt rett i alt, alltid, selv om jeg har rett i mye, som regel.

Uansett gjaldt det nå å få Irina med hjem. Men det ville hun altså ikke. Hun blånektet, rett og slett. Stop! Sa hun, et ord som fungerer like godt på russisk som på norsk. Og hun ble overrasket da jeg virkelig stoppet.

Heldigvis ringte Olia igjen, og løste det problemet. Hun skulle heller komme til oss. Så kunne Irina leke seg ferdig.

Det gikk ikke det heller. Irina var ustoppelig, selv om andre barn gikk hjem, og det begynte å mørkne. Det var ingen krefter som kunne få henne bort fra den lekeplassen.

Men for alle barn er det sånn at man til slutt må. Og så var det med Olia til enda et nytt, lite eventyr. Den andre, eller nå er det tredje, leiligheten vi har, ligger like i nærheten, og nå kunne vi gå innom der og hente penger fra leieboeren. I denne leiligheten har jeg også bodd, en uke, vinterferien i 2010. Det er Olias familie som hadde to leiligheter og en datsja fra Sovjettiden, hun har forklart hvordan det gikk til, men det har aldri festet seg hos meg.

Klokken var over ti da vi omsider kom hjem. Bare å spise, og legge seg.

I dag morges var jeg som vanlig oppe før sju, og fikk trent og hatt min intellektuelle øvelse med tyske gloser og podcast fra BBC (Om planeten Venus, og om tenner, særlig programmet om Venus var veldig interessant). Jeg fikk også tatt et bad i en iskald Dnjepr, neppe særlig varmere enn da jeg vinterbadet i februar. I hvert fall føltes det ikke slik.

Men på land var det virkelig bedre. Endelig begynner påskesolen å bite bitte litt, nå som det er blitt skjærstorsdag, den seneste påsken vi vil oppleve i vår levetid (vil jeg tro, forrige gang var på 1800-tallet).

Og så var det den trøblete taxituren, jeg nevnte i overskriften. Ganske utrolig egentlig.

Det var et lite forspill hjemme, der Olia og jeg hadde vår klasssiske, der jeg går på veggene av at vi ikke kommer oss ut, og hun har tusen ting å gjøre. Det er nyttige ting, så det er tull av meg, men jeg blir annig, som vi sier i Rogaland, solen roper, jeg vil ut. Vi mister dagens beste timer, ved å være inne. Så ble det stress av at Olia laget noe russisk pasta, Pelemeni, som Irina ikke ville ha, hun var jo ikke sulten, hun ville ut. Og så hadde vi ikke kontanter.

Til slutt gikk Irina og jeg ut. Vi gikk rett i en minibank, den nærmeste, og tok ut penger, til tross for at vi måtte betale et gebyr. Dette gav stress i taxien. Verken Olia eller jeg liker sånn gebyrer, jeg har aldri likt å betale unødvendige penger, men nå har vi jo råd til det, og det er bedre å betale et par tikroner, enn å stå og få problemer over ikke å kunne betale for seg, når man vil ha noe.

Olia liker sånn enda mindre enn jeg. Hun føler ikke vi har råd til det heller. Og hun tenker på alt det andre vi kunne fått, for de pengene, og alle pengene hun har forsøkt å spare, som nå forsvinner så lettvint. Helt riktig, selvfølgelig. Men sikkert kjedelig for taxisjåføren å høre på, han har ganske sikkert reelle problemer med pengene, og ikke bare at han ikke har tatt ut penger når han trenger dem.

Men det var ganske merkelig sånn det ble. Turen vår var til Olias leilighet, og så til lekeparken Otradnij park. De ligger et kvarters gåtur fra hverandre, ingen sak for en taxi. Nå var det imidlertid slik, at han kjørte feil vei, han fulgte GPS, og ble ledet til parken først. Ikke sånt det skulle bli problemer av, akkurat, men det er problem med det, at utenfor parken er et sted for en taxi å stå, mens utenfor leiligheten er det meningsløst. Så det ville for han blitt en ekstra tur.

Og så ender det med skjelling og smelling i bilen. Taxisjåføren vil ikke gå med på at han har gjort noe feil, og Olia vil ikke gå med på å betale noe ekstra, for å komme seg den lille kilometeren til leiligheten. Hadde det vært motsatt, at vi hadde kommet til leiligheten først, hadde Irina og jeg bare gått til parken, slik vi gjorde i går. I dag visste vi til og med veien. Olia kunne også lett gått. Men hun hadde med seg fire fulle bæreposer med ting å ha i den, sånne som virkelig er ukomfortable å bære.

Slik ble vi kastet ut av taxien, der ved parken. Lille Irina var ganske fortvilet, temmelig idiotisk, og taxisjåføren slapp ut litt frustrasjon som kom fra andre steder enn oss. Jeg klandrer ham ikke. Det er vi som har gode liv. Og han tok helt merkelig parti med meg, etterpå, i det han løftet ut bagasjen, gav dem til meg, mens Olia satt i bilen. Så kjørte han noen meter frem, og parkerte.

Irina og jeg kysset og klemte på Olia, til hun skjønte hva som er viktig her i verden igjen. Og så gikk vi inn i Gledesparken. Her er vi nå.

Smilefjes!

Dette innlegget ble publisert i Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s