Langfredag i Kiev

Det er langfredag i Norge, ikke i Kiev. Her er påsken i utakt, på grunn av at kirken følger den gamle ortodokse kalenderen. Og formelen for påske blir dermed annerledes. Dette er også en av de fundamentale årsakene til at det ble en splittelse. En så viktig høytid som påsken, var det viktig å få på riktig tidspunkt.

Sånn er det alltid når vi er i Kiev i norske høytider. Her er det ikke spor av dem. Skjærtorsdag, langfredag, påskeaften og alle påskedager, vil gå som helt vanlige dager.

For meg og for oss ble det ikke så veldig vanlig. Jeg var rett og slett ganske dårlig, etter en elendig natt, og var ikke i nærheten av mitt vanlige aktivitetsnivå. Da jeg prøvde å snike meg ut i ni-tiden, for min daglige trening, ble jeg kontant stoppet av svigermor. Nå var det viktigere å spise. Maten var klar. Og dessuten var jeg blitt altfor tynn.

Øynene som ser. Men jeg var ikke i stand til å argumentere mot nylaget Plov. Jeg satte meg til å spise, og så var det til å hvile. Vi kom oss ikke av gårde før langt på ettermiddagen, og ingen sport ble det på meg, denne dagen, selv om det var en planlagt dag. Da er det ikke ofte jeg skofter.

Årsaken lå i gårsdagen. Vi var i Park Otradnij, som jeg skrev om på bloggen, men jeg skrev ikke at vi ble veldig, veldig, veldig sene hjem. Olia reiste først, hun hadde et ærende. Dermed ble det Irina og jeg som skulle komme oss hjem alene, og det uten bruk av taxi, eller lettvintheter. Her var det å finne ut av det.

Og Irina så ingen grunn til å gå tidligere enn det var nødvendig. Hun lekte hva remmer og tøy kunne holde, hun var ustoppelig, med små barn, store barn, mange barn, få barn, gutter og jenter. Løp omkring, lekte, lekte, lekte, mens jeg tumlet rundt, og spurte igjen og igjen, om det ikke var på tide å gå hjem snart.

Det var for lengst begynt å mørkne skikkelig, da jeg omsider fikk henne med meg, og det var helt mørkt før vi var ute av parkområdet, og oppe på en farbar vei. Irina var i kjempehumør, ikke bekymret for noen ting, hun skulle ta trikken, og det var fine greier.

Jeg visste det var en del problemer. Og at det var ganske sikkert, tross alt. Jeg visste i hvilken vei trikkeskinnene gikk, og i hvilken retning sentrum var. Og jeg visste også at vi gikk mot trikkeskinnene, ville vi aldri kunne krysse dem uten å få det med oss. Og så var det å holde retning sentrum, der det var tvil, og så ville vi før eller siden komme til trikkeskinner, og en trikkeholdeplass.

Det gikk som planen var. Det var en bred og lang hovedvei, men Irina var ikke bekymret i det hele tatt, og langet ut, sammen med meg. En eller annen gang ville det komme en stasjon. Før det, kom høyskolen for flyutdanning her i Ukraina, eller hva institusjonen kalles. Ukraina er et av få land i verden i stand til å bygge fly, riktignok i samarbeid med Russland, men det er et samarbeid som har gjort både Russland og Ukraina bedre. De skulle dyrke dette samarbeidet, heller enn fiendeskap, og vi i vest skulle hjelpe dem med det.

For Irina er dette en verden helt uten interesse. Hun er halvt ukrainsk, og helt russisk, snakker språket helt flytende, og synes det er fantastisk at det er en flyinstitusjon her, med et fly utstilt. Hun vil rett og slett ikke gå herfra. Hun setter seg ned, for å se på flyet. Hvor lenge blir vi? Ingen vet. Ingen tar tide. – Jeg er så glad i fly, sier Irina. – Ja tak liublu samaljotov.

Til slutt får jeg lirket henne med meg. Noen meter unna er trikkeholdeplass, og der får vi betalt oss inn, og kommet oss til riktig perrong. Et spørsmål om at denne linjen går til stasjonen, bringer oss i sikkerhet. Fra stasjonen går det mange busser hjem. Nummer 14 går helt hjem, til like utenfor døren.

Jeg er stuptrøtt, men Irina er i kjempeform. Hun synes det er gøy å kjøre trikk, gøy å se alle ting, og hun synes også stasjonen og rulletrappen og undergangene og overgangene, er helt fine greier. Hun er gladelig med å løpe alt hun kan, for å nå trolleybuss 14, som står oppstilt. Vi kommer oss ombord, i det de smeller igjen dørene. Så får vi kjørt hjem.

Der legger jeg meg rett i seng, mens Olia ordner alt. Den natten sover jeg elendig, og det er det som er sittende igjen ennå.

Da vi endelig får kommet oss ut i dag, er planene ytterst beskjedne. Det er bare å komme seg ut på en georgisk restaurant, og spise. Vi får Olia med, under løfter om det skal være «businesslunsj». Hun har det kjempefint, her nede, men er altfor travel, og får ikke vært så mye med oss. Slik er det hun liker det, ikke å unngå oss, men å ha mange prosjekter og mye å gjøre, mange små oppgaver å løse.

De som følger godt med på ukrainsk politikk vet det skal være presidentdebatt denne kvelden. Det er et sirkus, i ordets retteste forstand. Sittende president, Porosjenko, skal diskutere med utfordreren, Zilensky, på den republikanske stadion. Det var der EM-finalen ble spilt i 2012, og Champions-league i fjor. Hele sentrum er stengt, og det er håpløst å komme seg med buss, noen steder. Trafikken korker seg nesten latterlig, da alle må kjøre store omveier, for å komme seg dit de skal.

Vi kommer oss allikevel på nummer 62, og får kjørt ned til Postjova Plosjad. Der får vi ikke med Irina forbi Liubov Markovka, og så bruker vi lang, lang tid der inne, før vi kommer oss videre til den georgiske restauranten, Aloe Vera, som er målet vårt. Der får jeg endelig min Khatsjapuri, og de hjemmestekte potetene med en kjøttrett jeg aldri klarer huske navnet på. Der får vi kost oss, og hatt vår businesslunsj, og virkelig hatt det litt godt.

Så er det i bussen hjem, der dagen er slutt. Ulikt oss å avslutte den så tidlig, med så lite gjort. Her er det kanskje Olia og jeg som må snakke, lille Irina var superaktiv, som alltid. Hun var til og med med meg og hvilte, og sørget for at jeg ikke sovnet, men at vi i stedet fortalte hverandre eventyr. Jeg diktet opp eventyret opp frosken som var blå, og måtte ha hjelp av en øyenstikker som visste om en trollmann som kunne ordne sånne ting, som å skifte farge på dyr som hadde feil farge, eller som bare ville prøve noe nytt. Øyenstikkeren fløy av gårde, men frosken, stakkar, kunne ikke annet enn å hoppe, og så øyenstikkeren forsvinne for seg. Hvordan kunne den så finne igjen øyenstikkeren, som igjen kunne vise veien til trollmannen, sånn at den kunne bli grønn? Se det var eventyret, og det var det jeg fortalte, mens vi liksom hvilte.

Dette innlegget ble publisert i Diverse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s