Så blir det mørkt i Marinskij Park, der Irina og jeg tilbringer siste kvelden i Kiev for denne gang. Hun har vært der i ukesvis, jeg har vært her siden sist fredag. Jeg rekker neppe å skrive denne posten ferdig. Snart må vi hjem. Og da er det bare rett i seng. Flyet går ikke engang i morgen tidlig, men i natt.
Den siste dagen tilbrakte jeg på treningsfeltet, som vanlig. Det ble ikke helt futt i meg, denne påsken, og jeg fikk også problemer med at jeg mistet et par dager, med flytrøbbelet, og sånne ting. Men ikke så verst ble det likevel, og telefonen viser at jeg på spaserturen frem og tilbake kommer rikelig over de 10 000 skrittene anbefalt for en vanlig dag. Min mengde her i Kiev er på 15 000 skritt. Det er det første gang jeg får målt.
På vei hjem badet jeg i dag igjen. Kanskje var det bitte litt varmere, kanskje er det bare jeg som blir mer vandt? I all fall var det iskaldt. Men i været var det mildere. Sommeren kommer til byen i det vi forlater den. I dag var første gang i kortbukse for meg, både på treningen, og nå, i rusleturen vi har hatt. Da er det også kaldt, nå som det er kveld. Og jeg vil helst hjem.
Jeg fikk meg fire kopper russisk kapputsjino på kaffestedet mitt. Den siste fikk jeg i gave, det er jo så lenge til sommeren, som de sa. Jeg har telefon med sim-kort og nett, så jeg fikk lest tyske aviser om det ukrainske presidentvalget, og Zeleneskijs overveldende seier. I kaffegleden og morgengleden la jeg også ut litt av hvert på sosiale medier. Ulikt meg, men det er ulike tider også, fra sånn det pleide å være.
Hjemme var det kraftig frokost, som den alltid er. Og så var det ut. Olia var også med. Opprinnelig var planen Andervskij spusk, men i stedet gikk vi bare det som best kan kalles vår romantiske tur. Ned gaten til det som før het røde Arme boulevard. Underveis fant Irina en lekepark å leke på, Olia kjøpte kaffe til meg og seg, alt var godt. Det gjør meg vondt som de bygger i Norge, det er noe faste lesere av bloggen skal ha fått med seg, men det er noe som gjør at jeg ikke føler det så sterkt, når de bygger her i Kiev. Her har imidlertid Olia litt problemer. Så bygger de også noe helt enormt. Mye høyere hus enn de som ligger rundt, og akkurat i dette området, luksuriøse leiligheter for de rike og velstående. Olia frydet seg litt over at mange av disse liksomfine husene ligger i konstant skygge, litt god gammeldags skadefryd, der altså. Men for folk med litt rettferdighetssans, gjør det jo litt godt å se de gamle og slitte bygningene ligge badet i sol, mens de nye og fancy ligger i en skygge det ikke er lett å se dem slippe unna, noen tid på dagen, noen tid på året.
– De bygger altfor tett, sier Olia. Det er vanskelig å være uenig i det. Ikke en gressflekk blir det unnet dem.
Nå er det helt mørkt. Klokken er 2045. Vi har ennå en busstur hjem. Det er på tide å gå.
*
Så kom vi oss omsider hjem. Som vanlig var Irina ikke til å rikke, og vi måtte vente til hele lekeplassen var tom, før hun også kom seg med. Olia ringte, og trengte hjelp til å ta ut penger, og så møtte vi henne på bussholdeplassen. Det er alltid litt nerver sånn dagen før avreise. Lille Irina og jeg, tar det fint.
Klokken er 2218. Jeg har min siste øl i Kiev for denne gang. Irina er i badekaret, glad og fornøyd, mens Olia snakker med moren. Middagen i dag spiste vi på en kinesisk restaurant, der samlet for mat til Irina og meg, og rikelig med hjem, ble en drøy norsk hundrelapp. Da hadde de også fått til å prise en liten skål ketsjup til samme pris som 3 og en tredjedels øl. Ikke at jeg hadde flere enn to.
Det har vært fint i Kiev, som vanlig. Vi trives enormt her nede. Irina var først motvillig til å reise hjem til Norge, men har nå slått seg til ro, og gleder seg til å ta taxi og fly, og til å treffe andre slektninger i Norge. Det er ikke realistisk at vi skal slå oss ned her i Kiev, til det er det for mye som er elendig i landet, og for mye som er lett og greit i Norge. Som Zeleneskij sa i debatten med Porosjenko: Hvordan kan det fattigste landet i Europa ha den rikeste presidenten?
Den er jo drepende. Frankfurter Allgemeine hadde litt grundigere dekning enn BBC av presidentvalget, og begge ligger langt foran alt vi kan finne i Norge, og ingen treffer vel helt hva folk i Kiev og Ukraina er opptatt av. Det er verdt å merke seg at Zeleneskij i deler av debatten snakket russisk, og i en rekke spørsmål til presidenten leste opp fra et papir, som var skrevet på russisk. Og vi hører knapt noe annet enn russisk, hvor vi enn går i Kiev. Ganske sikkert snakker Porosjenko russisk også, i privat sammenheng, som gjør de fleste oppe i det politiske systemet i dette merkelige landet.
Vi forlater det, for å reise til et Norge som også ser ut til å teste om det går an å kjøre et velfungerende land i grøfta. Det er ennå veldig mye som er sikkert og bra i Norge. Men det er ting som rører seg nå som er ganske foruroligende. Som Olia og jeg spøker med, ukrainerne (og russerne) er vant med å ha det dårlig, om dette skjer i Norge, blir det katastrofe. Vi er blitt så vant med å ha det godt, at vi har helt glemt at det ikke er dette som er vanlig.
Dog skal ikke jeg svartmale. Jeg er en optimistisk fyr. Nå har vi hatt to utmerkede uker i Ukraina, og så reiser vi hjem for to utmerkede måneder i Norge. Så er det tilbake hit, for sommerferie.
En helt grei blogg 