Hjemme igjen

Så sitter jeg atter på egen terrasse. Magnoliaen vår blomstrer vel så flott som de berømte i botanisk hage i Kiev (det er en overdrivelse, men den blomstrer mer enn den har gjort før mens vi har bodd her), og plommetreet og tulipanene står også i blomst, like imponerende som i Kiev. Jeg er i kortbukse, det er sol og varmt, og vi har hatt en sedvanlig strabasiøs reise hjem, der alt endte helt godt.

Vi kolliderte ikke denne gangen, som vi gjorde sommeren i fjor, og også påsken i fjor. Men vi kjørte på en katt. Det var ganske…

Det ble en ganske spesiell natt, kan man si, en god natts søvn, med forviklinger. Både Olia og moren var mer enn normalt stresset foran reisen. Olia sov ikke et øyeblikk, moren neppe heller. Da klokken ringte to om natten, for at vi skulle bli klare til taxien som kom halv tre, satt Olia på kjøkkenet på moren og pratet. Da hadde vi først også kunne late som om vi skulle sove, klokken elleve, Irina og jeg, så det ble maks to-tre timer søvn på meg.

Selv Irina, som våknet med et rykk, minuttet før taxien ringte, hadde vanskelig for å riste av seg søvnen, enda så giret hun var på å fly. Moren og Olia var så ute av seg at de glemte å sende med oss mat, fullstendig utenkelig på alle andre reiser vi hadde vært på. Og denne gangen hadde vi bruk for mat, denne gangen reiste vi med Air Baltic, der vi ikke blir servert en ting.

Etter at taxisjåføren sovnet i fjor, bak rattet på motorveien, er vi blitt litt forsiktige med å ta taxi om natten. Vi har jo ikke noe valg, når flyet går klokken 0445. Men Olia blir plassert foran, i forsetet, så hun kan snakke taxisjåføren våken. Olia er en foss til å snakke, men taxisjåføren gir ingen respons. Jeg kan dog se på øynene hans at han er trøtt, men konsentrert, og på jobb. Han kommer til å klare dette. Ut fra gårdsplassen har vi idiotiske problemer, med trange sideveier, og biler som er parkert i hytt og vær, og sperrer veien, og veier som er sperret. Det tok oss ti minutter bare å komme ut på en vei det gikk an å kjøre i vanlig fart.

Så var det denne katten. Bilen dundrer av gårde i ytterste venstre felt, jeg aner ikke farten, men sikkert godt over hundre. Plutselig ser jeg en grå katt sitte midt i veien og stirre inn i billyset som nærmer seg altfor raskt. Sjåføren hogger i bremsen, men det er sjanseløst, bang! Et stort smell, ingen tvil om at katten er død, momentant.

Sånn som dette går inn på Olia. Hun mister mobilen i bakken da vi går ut av bilen, og knuser skjermen, så den får en sprekk. Verken hun eller jeg har helt hodet med oss, jeg greier aldri helt å huske hvor jeg har lagt billettene, eller noen ting. Det er galskap å reise sånn på natten. Men vi har jo ikke noe valg, og det mye billigere.

Ja. Så er det å lide seg gjennom alle en flyreises rutiner. Sjekke inn. De reagerer på at kofferten er for tung, 24 kg. Vi har rett på tre bagasjer, en til hver, og vi har bare med oss to, den ene superlett. Så dette må de akseptere. De vil ha oss til å betale ekstra for å sitte ved siden av hverandre fra Kiev til Riga. Det vil ikke vi. Og så blir en liten scene da kofferten velter, inn bak hun som sitter i skranken, og jeg må inn og løfte den opp på plass igjen. Hun er riktig hyggelig, ikke noe å si på det, og vi fant tonen, den korte tiden jeg kom bak til henne.

Og så: Sikkerhetskontroll. Passkontroll. Venting. De har til og med tatt vekk lekerommet, dumrianene, de hadde jo et helt utmerket lekerom, lekeplass, med gummiklosser og ting å gjøre for barn. Irina hadde det helt fint, der. Nå har hun ingenting å gjøre, i en time. Og hun er tørst. Vi har gjort tabben å glemme å gi henne vann. Olia får i oppdrag å kjøpe vann, men hun er genetisk programmert til ikke å kjøpe noe til overpris. Selv ikke til sitt eget barn. En engel av en mann blir redningen, og gir oss av sitt. Til ham er Olia villig til å gi rikelig med penger, det er noe helt annet, men han vil ikke ta i mot, eller rettere sagt, kjæresten hans vil ikke det, det er henne Olia snakker med, mens han er på toalettet.

Kiev – Riga. Olia sitter bakerst, på plass 22F. Irina og jeg har 12 D og E. Olia faller rett i søvn, sier hun selv etterpå. Også jeg sover hvert øyeblikk Irina ikke vekker meg. Det gjør hun hele tiden, for å vise meg hvor langt soloppgangen er kommet. Et herlig barn.

I Riga er det drepen. Det er bare å sitte og vente. En time. Så er det å fly til Oslo, der sovner Irina, og da er det håp for oss andre også å sove litt. Ennå er det ingen servering å få på flyet, ikke engang et glass vann. Sånn er det å fly med billigselskap.

I Oslo tenker vi å være smarte, og la Olia gå ut for å hente koffertene, mens Irina og jeg blir igjen i området bak sikkerhetskontrollen, for å slippe å sende alt igjennom en gang til. Ideen er kanskje god. Men den slår bare tilbake på oss selv. Etter å ha lett og lett og lett etter gate A21, finner vi ut at det er i en helt annen sone, og vi må ut i sikkerhetskontrollen vi også. Alt er for at vi skal gå gjennom tollen.

Og – tror jeg – at vi skal handle mer alkohol og sjokolade. Jeg kan ikke skjønne hvordan denne ordningen er kommet på plass, gitt hvordan Norge ellers er organisert. Om de virkelig ønsket å kontrollere at ingen hadde mer enn kvoten, kunne de jo bare ha scannet sekkene, som de sikkert gjør uansett. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de er så slurvete med kontrollene, for at folk nettopp skal kjøpe litt mer. Men nå spekulerer jeg.

Uansett måtte jeg sende tre kofferter gjennom sikkerhetskontrollen. Min, Irina sin, og Olia sin. Alle med mobiltelefoner og nettbrett. Og Olia sin hadde jeg ikke kontroll på, så den måtte gjennom to ganger ekstra.

Olia kom også, og kunne melde at hun hadde store problemer med å få sendt koffertene, i og med at de stod i mitt navn.

Med andre ord: Et ork hele greiene.

Men så kom vi oss omsider til gate A21. I nærheten var endelig et lekefly Irina kunne leke i, dette hadde hun jo gledet seg til helt siden hun visste vi skulle fly. Men nå var det bare et lite kvarter til boarding.

Da var det SAS. Og da kunne vi endelig også gi Irina et vannglass å drikke, i tillegg til te og kaffe. Jeg synes SAS gjør lurt i denne ekstra servicen, men billigselskapene har nok sine folk som har regnet ut at det ikke lønner seg. Da er jeg slik, at jeg heller tar fly som ikke lønner seg. Sikkert ikke lurt, sikkert ikke økonomisk, og sikkert temmelig uvanlig. Men i likhet med folk flest, har jeg ikke noe i mot å være litt uvanlig.

Til Stavanger og Sola var det fint og komme. Der stod mor på plass, og kjørte meg til jobb, og Irina og Olia hjem. Jeg hadde som vanlig en super og effektiv arbeidsdag, fikk unnagjort en rekke arbeidsoppgaver, i tillegg til at jeg fikk ordnet med barnehageplass til Irina, og noe sånt som hundre gloser med tysk. Vanlig effektivitet. Mor kom og hentet meg etterpå også, og kjørte meg helt hjem, hvor jeg er nå.

Endelig, alle sammen, samlet, i huset her.

Dette innlegget ble publisert i Ukraina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s